mandag 20. november 2017

Blåtimer


Omsider var det tid og rom for å blande den blåfargen jeg har planlagt siden august. Jeg har hoppa i det, og blanda to farger Allbäck linoljemaling for å få den fargen jeg helst ville ha på kammerset oppe i leiligheta. I går, mens dagslyset forsvant over i blått ute, sto jeg og rørte og rørte og rørte for å få de to fargene sammen til én, ny farge.


Jeg var veldig spent da jeg dro penselen over panelet med de første strøkene blått. Men fargen blei akkurat sånn som jeg hadde grovtesta meg fram til på forhånd. Det er enkle blandingsforhold, med 1:1 av hver farge.


Selv om gult er fint, så hadde jeg lyst på en annen farge i dette rommet. Jeg har jo allerede ett solgult rom, og en såpass blå blåfarge er det ikke andre steder i huset nå. Som bildet viser var det uansett behov for å male veggen opp et strøk, det var litt mer enn kledelig slitasje på sine steder.


Sammen med et lyst tak kommer denne fargen til å endre rommets karakter ganske mye. Jeg tror det blir lysere og friskere. Golvet er brunt i dag, og jeg tror at vi skal beholde det sånn. Bruntoner harmonerer godt med denne blåfargen.


En liten liter maling holdt hele veien rundt på første strøk. Den dekker i grunnen veldig godt, men det må nok ett strøk til for at fargen skal bli helt jevn og uten at den gule skinner gjennom her og der. Jeg håper jeg får gjort det i år, sånn at punktet kan strykes av den berømte lista.

mandag 13. november 2017

Møbler som betyr noe


Når det kommer til møbler, er det sånn her i huset at gammelt som oftest trumfer nytt. Det er forskjellige årsaker til det. For det første vil jeg gjerne ta vare på det jeg har. Det gjelder forsåvidt enten det er noe jeg har skaffa meg sjøl opp gjennom de vel 23 årene jeg har bodd for meg sjøl, eller det er ting som har fulgt med oldemors hus eller er arva. Fungerer det, trenger det i prinsippet ikke å byttes ut. Et godt eksempel er oldemors stuebord, som er laga av heltre og som med sine to klaffer og forholdsvis plettfrie bordplate fremdeles fungerer utmerket til å servere en kopp te eller ti på. Og så har det jo vært oldemor sitt. Den lille pidestallen ved sida av har visstnok stått i det som en gang var finstua, og da er det selvsagt ekstra stas at den fremdeles kan brukes.


Det handler også litt om affeksjonsverdi. Disse stolene er fra før krigen, men trukket om av min gammelonkel A like etter krigen. Broren hans (!) gikk på møbeltapetsererkurs på den tida. Slike kurs var veldig vanlig etter krigen, for å bidra til å få folk ut i arbeid såvidt jeg har skjønt. Fjærene i setet er ganske dårlige, så derfor sitter vi helst i dem sjøl og lar gjestene får sofaen fra 2008. Likevel vil jeg nok heller bruke noen kroner på nye fjær enn på nye lenestoler.


Jeg har både piano og pianokrakk, på tross av at jeg ikke spiller et eneste instrument. Pianoet kom inn i huset fordi min oldemors samboer likte å spille, og har sånn sett ikke noen sterk tilknytning til min familie. Men for meg representerer det noen barndomsminner - det er nok mer enn ett barnebarn som har fått lov til å holde en konsert (riktignok ikke så lang) på dette pianoet. Krakken er det min bestefar i dalen som har laga. Han laga mange sånne småmøbler før, og for meg som ikke husker ham så godt er det artig å ha ett av dem. En likedan står hjemme hos mamma og pappa.


Og når vi snakker om ting som kommer fra dalen: Denne kommoden fikk jeg hos bestemor da jeg var tenåring, og jeg hadde den på rommet mitt helt til jeg flytta hit i 2003. Bestemor hadde igjen fått den hos ei meget spesiell gammel dame i nabolaget som en gang hadde malt den med rød golvmaling. Under golvmalinga var det nok pen lakk, men da jeg var tenåring var det lutede møbler som var inn. Derfor var den lenge trekvit, før jeg lakka den opp igjen for noen år sida.

 

Selv om det var et gammel hus jeg overtok, kan man ikke si at det var smekkfullt med gamle fine møbler. Det var vel heller lett blanding av møbler fra 1910, 1960 og 1980. Noe er arvet ut av huset, som jo naturlig er i en stor familie med fire generasjoner mellom meg og de som bygde huset. Noe forsvant under evakueringa, mens tyskerne okkuperte huset. Noe er slitt og ødelagt og erstatta med nytt. Og noe er sikkert rett og slett ofra på moderniseringa sitt alter. Denne senga er det imidlertid artig at finnes fremdeles. Den har helt håpløse mål etter dagens standard (98 x 175 cm), men har tilhørt min oldeonkel som bodde på loftet og jobba på butikken mens det var samvirkelag her i huset. Vi har skifta madrassen i den, og tilbyr den til våre laveste gjester (desto høyere i aktelse).


Noen møbler, som dette skapet, hadde gått ut av bruk inne i huset da jeg flytta hit. De hadde overlevd fordi noen syntes de enda kunne gjøre nytte for seg ute i skjåen. Skapet bærer preg av at ingen har vært spesielt forsiktig med de de siste årene, men som de fleste gamle møbler er det laga av heltre og står for en støyt. Nå gjør det nytte for seg som dukskap på loftsgangen.


Noen av møblene jeg har, har blitt omdefinert fra sin opprinnelige funksjon. Bokhylla i bakgrunnen her var egentlig et overskap til den første kjøkkeninnredninga farmor og farfar hadde da de bygde huset sitt. Da jeg skulle flytte inn i mitt første umøblerte hjem var jeg i høylaen hos farmor og henta det meste jeg trengte til stua. Ved hjelp av maling og en handymum som skifta trekk på to gamle lenestoler og en divan hadde jeg plutselig et helt unikt stuemøblement med en historie.


Historie har disse to grønne kjøkkenstolene også. De to, sammen med en tredje som er i bruk som systol, fulgte nemlig med på flyttelasset da farmor, farfar og pappa (som da var ett år) flytta hjem til Norge etter å ha vært flyktninger i Sverige under krigen. Da de reiste over var de bare to, men da de kom tilbake hadde de fått pappa, og hadde kjøpt seg noen møbler som de klarte å få med seg hjem. Den ene stolen har en skade i treverket oppe på ryggstøet, som den fikk da den ramla av flyttelasset da de flytta neste gang, fra et lite hus de bodde i først til det nye som de bygde omlag fem år etter krigen. Stolene knirker noe voldsomt, men er fine ekstrastoler når vi er mange til bords.

Og nettopp det at gamle møbler har en sånn kvailtet at de tåler og flyttes gang på gang, ja til og med ramle av et lastebil-lass uten at de blir helt ødelagte, det er noe slett ikke alle moderne møbler har. Det gjør dem vel verdt å beholde i seg sjøl.

tirsdag 7. november 2017

Ei tv-anbefaling


Nett-tv er fine saker. Takket være det har jeg via et tips på Instagram fått øynene opp for den svenske tv-serien "Det sitter i väggarna" som sendes på SVT. I serien besøker historikeren Christopher O'Regan og bygningsantikvar Erika Åberg eiere av gamle hus, og gir dem både innsikt i husets historie og hjelp til istandsetting etter antikvariske prinsipper. Midt i blinken for sånne særinger som meg.


Serien finner du her - både sesong 3 som starta opp forrige uke og de to foregående sesongene. Vel verdt å sjekke ut for alle som eier et gammel hus eller generelt er interessert i bygningsvern. Kanskje også et konsept å vurdere i søsterkanalen NRK?

Bildene er lånt fra SVT.

søndag 29. oktober 2017

Oppdrag Rive plater fullført


Også det siste punktet på arbeidslista for oktober er fullført. I dette hjørnet hadde vi ikke revet platene som dekka panelveggene. Litt av årsaken var alle ledningene, men etter å ha løsna dem forsiktig lot det seg gjøre å begynne den møysommelige jobben med å fjerne det som skulle bort.


Først rev jeg listverket som satt rundt døra og oppe i taket. Deretter rev jeg av malepappen som var strukket over platene. Det er ikke spesielt vanskelig, den kommer av i store flak uten mye motstand.


Deretter må man finne et høvelig angrepspunkt på de halvharde platene. Her i huset har de ikke spart på spikrene når de har satt dem opp, så det er både en omstendelig og støvete jobb. Men etterhvert finner man en teknikk som fungerer, og klarer å bende såpass på spikrene at de lar seg trekke ut før man tar vekk plata. Og hver plate som forsvinner fra huset er egentlig verdt ei lita feiring. Akkurat her venter vi med det, hjørnet viser seg nemlig å by på noen utfordringer på veien mot nytt kjøkken. Mer om det seinere.

mandag 23. oktober 2017

Oppdrag Vinduskarmer fullført


Hei, hvor det går! Arbeidslista for oktober har vist seg å være høyst overkommelig. Punkt tre var å få malt ferdig de tre vinduskarmene på nykjøkkenet. De to nærmest i bildet hadde vært gjemt bak plater i masse tiår før vi henta dem fram igjen i 2015. De var nesten helt uten spor av maling, så forskjellen var stor når de endelig var nymalt. Det er utrolig hvor mye det har å si for lysinnslippet i et rom.


Alle vinduene hadde behov for å pusses og vaskes før de blei malt, i tillegg til at det måtte kittes i hull etter spiker brukt til å dekke dem til. Det ene vinduet hadde i tillegg noen rester av pappstrimler som gjorde at jeg skygga litt unna sist jeg holdt på her, og begynte med noe annet i stedet. Det viste seg imidlertid at de var ganske enkle å fjerne, så det gikk fort nå jeg først kom i gang igjen.


Jeg tror det opprinnelig ikke har vært spandert mer enn ett strøk maling på karmene, og det forsvant nesten helt på de fleste stedene når jeg pussa lett iver med pussepapir. Og faktisk ser det ut som denne midtsprossa har vært malt i den samme lyseblå fargen som veggene. Ikke umulig: Vi har både grønne og gule karmer andre steder i huset.


Den tredje karmen har vært i bruk hele tida, så den har vært malt opp igjen seinere. Noe av malinga var flakka av nederst, og fargen på treverket kan jo se litt mistenkelig ut i hjørnet. Jeg målte derfor med en fuktmåler for å være helt sikker på at det var tørt. En sånn fuktmåler er ikke noen stor investering, og blant tingene som er kjekk å ha. Heldigvis var det knusktørt overalt, og ingen grunn til bekymring.


Sånn var utgangspunktet før jeg begynte å male. Da er det rett og slett en fryd å føre penselen over underlaget. Siden rammene står i her, var jeg nøye med å passe på at jeg ikke malte dem fast i karmen. Det går fint dersom man er litt nøyaktig innerst ved overgangen. Resten får jeg sette inn med linolje til sommeren, når man kan ha vinduet åpent.


Resultater er jo slett ikke verst. Lyst og fint, men man ser fremdeles spor etter tidens tann. Det er sånn jeg synes det skal være. Jeg vet at andre gjerne vil at alt skal se helt nytt ut etter at det er malt, men det blir etter mitt syn nesten litt underlig i et over 100 år gammelt hus. Selve konseptet er jo at det er gammelt og velbrukt.

mandag 16. oktober 2017

Oppdrag Dekkoperasjon fullført


Jeg endte opp med den aller enkleste løsninga på plateproblemet på gulrommet, nemlig å bare male over dem. Jeg tok dem først ned, og hadde et håp om at hullene bak var såpass strømlinjeforma at det ville la seg gjøre å felle inn noen biter med panel på en ganske fin måte. Jeg ville nemlig huske at det så sånn ut da vi lurte bakom for noen år siden. Men det gjorde det ikke skulle det vise seg. Jeg glemte rett og slett å ta bilde av baksida, men fant i alle fall ut at jeg bare skulle male platene i samme farge som veggen inntil videre.


Og vurdert i forhold til utgangspunktet vil jeg jo påstå at de er atskillig mer diskrete øverst og nederst på den ene veggen nå, enn de var før. Alt i alt lever jeg godt med dette, det viser jo bare spor etter tidligere tiders bruk av rommet.


Forrige gang jeg svingte kosten på dette rommet var i 2015. Da var jeg ikke så erfaren i å åpne malingsspannene fra Ottoson, så det var vanskelig å få det helt lufttett når jeg satte lokket på plass igjen etter bruk. Etter å ha opplevd at et tilsvarende spann fra Allbäck med en drøy halvliter maling igjen var blitt helt ødelagt i kjelleren fra i fjor til i år på grunn av den samme problematikken med lokket, var jeg ganske skeptisk når jeg letta på lokket på denne.


Det var derfor en positiv opplevelse når lokket var vel av å se at det såg sånn ut under. Ei ganske tynn hinne låg som et beskyttenda lag over linoljen.


Den var det bare å løfte elegant av, og så var det bare å røre og røre og røre til olje og pigmenter var gjenforent i den fine solgule fargen som skulle dekke platene.


Mens jeg alt var i gang med kosmetiske tiltak, tok jeg fatt på disse sprekkene mellom panelbordene også. Som i taket har det også her vært kitt mellom, men noen plasser har det smuldret bort. Resultatet er svarte tomrom her og der, som skjemmer den ellers fine veggen litt.


Nok en gang var det liniljekittet fra C*** O****n som var redninga. Det var veldig godt egna til disse sprekkene. Jeg rulla en liten klump mellom fingrene, og trakk den ut i sprekkene med pekefingeren min. Den passa helt perfekt til å forme buen i sprekkene slik at det ikke kunne ses at den var reparert.


Dette er samme område på veggen etter kitting og maling. Ganske mye bedre, spør du meg.

mandag 9. oktober 2017

Oppdrag Dørvridere godt i gang


Jeg vil si at jeg er godt i gang med den sjøltildelte arbeidslista for oktober. Jeg starta øverst, med dørvriderne. Til sammen hadde jeg fire liggende som skulle monteres opp, og en femte skulle flyttes fra loftet til kjøkkenet når disse var kommet på plass. Av disse er tre kommet på plass, med skruer og det hele.


De skulle erstatte disse litt mer moderne vriderne og skiltene fra 50- eller 60-tallet. De hadde kanskje vært verdt å beholde dersom huset hadde vært fra den stilperioden. Det er det jo absolutt ikke, så da var valget lett når det lot seg gjøre å finne gamle vridere av en av de typene som allerede er her i huset.


Malinga på baksida av akkurat denne døra viser i tillegg at den er blant de som antakelig har hatt akkurat en sånn type vrider før, og ikke en sånn med langskilt som det er noen av ellers i huset. Årsaken til at jeg ikke har fått på plass alle fire, og flytta den femte, er rett og slett at det viste seg at dimensjonen på hullet i låskassa på to av døra var for liten. Det var tydeligvis litt kraftigere dimensjoner på vriderpinnen før i tida, så den gikk ikke gjennom på to av dørene.


Ha ha, tenkte jeg, ikke noe problem. Jeg kom nemlig på at jeg hadde sett denne trekofferten med gamle låskasser på loftet. Dessverre viste det seg at alle de komplette kassene som lå her var av samme dimensjon som de som sto i dørene. Det ligger nok deler til minst ei låskasse av gammel versjon i kofferten, med unntak av akkurat den delen som trengs for at vriderpinnen skal få tak. Jeg må med andre ord pønske ut noe annet lurt.

mandag 2. oktober 2017

På lista i oktober


Det gikk mer kvitmaling i taket på gulrommet enn jeg hadde tenkt, så da måtte jeg bestille mer før jeg kan blande blåfargen til kammerset i leiligheta. Det kan være ei gylden anledning til å få unna noen av småtingene som fyller lista over ting som burde vært gjort. For eksempel å få på plass disse dørvriderne. Det er straks et år siden jeg kjøpte dem, men motivasjonen til å få dem på plass var temmelig fraværende da de dukka opp i postkassa. Hvis jeg bare klarer å finne de små messingskruene jeg bestilte fra et annet sted samtidig, tenker jeg at de bør finne plassene sine i løpet av oktober. De gjør seg jo mye bedre på ei dør enn i ei eske.


På gulrommet er det to sånne plater midt på den ene langveggen, ei oppe under taket og ei på nede ved golvet. Det har såvidt jeg har skjønt stått en ovn der før i tida, og platene skjuler hull for pipeløp. Tipper den løsninga ikke hadde gått gjennom en branninspeksjon i dag. Nå som nesten alt det andre er gjort på dette rommet, hadde det vært greit å finne ei god løsning for å erstatte platene med noe annet som kanskje er litt penere. Det burde også være mulig å få til i oktober.


De tre vinduskarmene på nykjøkkenet hadde det også vært fint å få malt. Jeg har begynt med litt grunnarbeid som å pusse og tette sprekker og spikerhull, men så var det en av karmene som hadde rester av papp som burde vært fjerna først og da var det andre arbeidsoppgaver som lokka mer. Nå er de oppgavene gjort, så da er det egentlig ingenting å gjemme seg bak mer. Og selve malearbeidet går fort når man først kommer i gang, så det er absolutt innenfor rekkevidde i oktober.


En annen ting som burde vært gjort på det saktegående Prosjekt Nykjøkken er å rive de siste platene på veggene. Ett hjørne har blitt stående igjen, men det må jo tas det også før det er vits å begynne skrape- og malearbeidet på disse to veggene. Å rive disse platene er ikke så veldig fort gjort, de er nemlig spikra med omtrent én spiker for hver femte centimeter. Men oktober har 31 dager, så det burde være overkommelig. 

Sånn, da var det sagt. Nå må det også bli gjort.

mandag 25. september 2017

Kryss i taket


Etter målretta innsats i det siste kan jeg endelig sette kryss i taket - eller rettere sagt kryss foran punktet Male taket på lista over gjøremål på gulrommet. Det første strøket tok to timer med effektiv maletid, og var såpass tungt at jeg la inn en pause halvveis for ikke å overbelaste høyreskulderen. Som sagt tidligere er maling med linoljemaling relativt hardt arbeid, og ettersom strøkene skal påføres veldig tynt er rull ikke et alternativ. Det andre strøket gikk ganske mye lettere, og jeg tjente inn en halvtime på at underlaget denne gangen var glattere.


Dette bildet tok jeg da jeg hadde kommet halvveis på det første strøket. Det viser veldig godt at taket egentlig var mer grått enn kvitt før. Hadde det ikke vært behov for å tette det, og hadde det ikke vært så fullt at rustflekker, kan det godt hende jeg hadde beholdt det sånn. Men både kittstriper og jernmønje hadde behov for å bli dekka til av maling, og resultatet har blitt veldig bra slik det ser ut nå i kveld. Det er fremdeles noen små sprekker her og der, men det er jo også litt av sjarmen med ett så gammelt tak.

mandag 18. september 2017

Et skikkelig kupp


Jeg har fått ei dør på døra. Den dukka tilfeldigvis opp på ei FB-side kjæresten følger, og han var oppmerksom nok til å se hvilken skatt dette egentlig er og alarmere meg (på tross av at han synes jeg er litt over grensa sær som ikke er på FB sjøl). Døra i seg sjøl er nemlig ikke det minste interessant for min del, sånn i utgangspunktet.


Disse, derimot, er jeg veldig, veldig, veldig interessert i. Det er akkurat sånne dørvridere som det finnes flest av her i huset, og som jeg derfor antar er de mest originale. Antakelsen støttes av sporene på de dørene der det er skifta vridere i løpet av 60-tallet. Jeg begynte å jakte på disse for fem og et halvt år sida, men har så langt kun opplevd å være akkurat litt for sein på en Finn-annonse.


Han som annonserte døra lanserte den først og fremst som mulig hodegjerde eller bord, og var nok ikke klar over hva han kunne fått bare for dørvrideren om han hadde solgt den via de rette kanalene. Akkurat det valgte jeg å ikke tipse ham om, men jeg dro i stedet til meg et ganske høyt bud for å skremme unna alle som var på jakt etter et redesign-objekt. Dermed vant jeg budrunden, og måtte sette omtrent hele familien (inkludert min brors svigerfar) i sving for å få den henta hos selgeren og levert på døra hjemme hos meg. Det er nemlig ikke alt som går inn i en Toyota Corolla.


Siden har jeg brukt litt tid på å få løs de fire skruene som var brukt til å feste skiltene. Den første var forholdsvis lett å få av, sporet var lett å rense for maling og skrujernet fikk godt tak. De to neste var det mye verre å få av, men med den rette blandinga av bønner og trusler fikk jeg skrudd ut dem også. Den fjerde viste seg imidlertid å være ei nøtt, helt til det gikk opp for meg at det faktisk var en spiker med rundt hode som var brukt. Da måtte jeg rett og slett bende litt forsiktig fra undersida av skiltet, nok til å få tak med ei knipetang.


Men den virkelige nøtta er her. Døra har åpenbart vært brukt til ytterdør, og messingen bærer preg av det. Jeg gjetter nesten på at det har vært døra inn til en litt fuktig kjeller, for det er faktisk håndtaket på innsida som er mest korrodert. Og hvis du studerer den lille skruen som fester de to håndtakene sammen gjennom døra, er den helt rusta fast. Jeg har prøvd med rustfjerner i flere runder, men den rikker seg ikke. Hvis ikke noe annet nytter må vi kanskje bore den ut, og da må vi også få laga ny festeskrue. Det går sikkert også an, men det beste hadde jo vært å klare det uten så drastiske tiltak. Gode tips mottas med takk. 

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...