onsdag 29. mars 2017

Loftsleilighet - før og etter maling


I fjor vår og sommar blei dette store loftsrommet forandra fra lager til stue. Stue har det også vært her før, men det er så langt tilbake som midten av 70-tallet.


Den største forandringa i rommet er egentlig det nye vinduet som vises på det øverste bildet. Dessverre viser ikke før-bildet det gamle sidehengsla 60-tallsvinduet godt nok.


Rommet har forsåvidt hele tida vært lyst og fint, med det er helt klart enda lysere nå som den mørke rosa veggen også har blitt lys, og de slitte golvene har fått en ny gråfarge.


Opprinnelig har det vært brune golv også her, og over det umalte feltet på dette bildet har det stått en vedovn oppå ei plate. Det er ikke lengre pipe på rommet, så noen ny ovn blir det ikke her.


Her har det en gang vært et vindu, men det er kledd igjen med hel panel på utsida. På innsida var den gamle åpninga dekka til med rester av det gamle utendørspanelet, og vi lot det bare være sånn men markerte det med en annen farge.


Den tyngste jobben som blei gjort var å legge ny takpanel i den delen av taket som ikke er skrå. Her var det egentlig ikke noe skikkelig tak, og det dryssa støv fra mørkeloftet gjennom sprekkene mellom bordene. Det tok en lang, lang fredag ettermiddag og kveld å sette opp nytt panel sjøl om vi var to.


Da jeg lette etter representative før- og etterbilder viste det seg at jeg knapt hadde fotografert dette hjørnet før vi begynte, men tilslutt fant jeg ett bilde. Og her er det kanskje man ser best at det har skjedd store endringer.


Her ser man virkelig hvor slitt det var på både golv-, tak- og veggflatene. I tillegg ser man at de gamle kulo-ledningene henger og slenger. Sammen med maling har hele rommet fått nytt elektrisk anlegg, og nå er det i tillegg til lys i taket også mulig å varme opp rommet eller bruke en stikkontakt dersom man har behov for det.

mandag 20. mars 2017

Skikkelig rydding


Det er hektiske, mange og lange dager på jobb for tida, så da blir det ikke særlig med tid til overs for maling eller snekring. Men litt hekling blir det tid til. Dette prosjektet er et slags ryddeprosjekt. Saken er den at jeg har hatt liggende en stor pose med svensk heklegarn ganske lenge, som har blitt flytta rundt og rundt, og rundt igjen.


Egentlig er filosofien min at man ikke har rydda før tingene er lagt på plass der de egentlig hører hjemme. Og garn, det har man vel egentlig skaffa seg for at man hadde tenkt å skape noe av det. Med andre ord må man først hekle noe av det, f.eks. ei gardinkappe. Deretter må man henge den opp, f.eks. i et vindu på loftet. Da først, har man rydda.

mandag 13. mars 2017

Resultater som motiverer


Etter å ha reparert de verste sprekkene mellom panelbordene på vestveggen med litt ikke-antikvarisk (dog løsemiddelfri) fugemasse, var det på tide å feste grepet om svinebustpenselen igjen. Det er jo ingen tvil om at et nytt strøk med maling var tiltrengt, og motivasjonen kommer av seg sjøl når resultatet blir så mye bedre.


Heldigvis er det tre vinduer på veggen, så jobben var unnagjort på en drøy times tid. Veggen er ikke feilfri (det var forsåvidt heller ikke målet), men det ser ut til at jeg klarte å finne de aller fleste spikerhullene mens jeg sparkla tidligere denne uka.


Her møtes den nypanelte veggen (til venstre) og den veggen med original kledning etter at begge har fått et strøk med ny maling. Det at fargen er en anelse lysere enn originalen gjør selvsagt også at hele rommet virker lysere nå som to av fire vegger er malt med første strøk.


Nøyaktig hvor mange kvadratmeter jeg nå har malt til sammen vet jeg ikke helt, men det er nok mellom 10 og 15 et sted. Denne boksen er alt jeg har trengt, og enda er det omtrent 2 dl igjen i den. Utrolig, og ganske artig.  

mandag 6. mars 2017

Ørtogførti spikerhull


I ettermiddag flytta jeg fokus fra sørveggen på nykjøkkenet, over til vestveggen. Som sagt opptil flere ganger tidligere er ønsket å beholde den originale panelkledninga på denne veggen. Det er i grunnen ikke noe enkel løsning - det krever sikkert omtrent like mye arbeid som hvis vi skulle satt opp helt nytt panel på hele veggen.


Kledning som har vært skjult bak plater blir for det første gjennomhulla av ørtogførti spikerhull. Da de den gang så moderne halvharde platene blei satt opp her, var det sannelig noen som hadde bestemt seg for å gjøre jobben skikkelig. For det andre har jo rommet vært i bruk slik det var først også, og det er tydelig at det for eksempel mellom de tre vinduene har hengt bilder eller annen pynt. Der er det store krater etter mange spiker.


I tillegg er det ikke sånn at det er rent og støvfritt bak de platene. Jeg vaska over med salmiakkvann i to omganger, og det var tydelig at det satt mye gammel skitt på veggene. Det kan jo for alt jeg vet være spor etter vedfyring og belysning med oljelamper og stearinlys, men det er nok uansett lurt å få det vekk før man maler. Selv om veggene fremdeles ikke ser helt ren ut, fikk faktisk vaskinga litt av den gamle glansen til å gjennoppstå.


Det siste jeg gjorde før jeg tok kveld var å forsøke å fylle de fleste spikerhullene med Rubinol linoljesparkel. For å slippe masse pussing etterpå, fyller jeg hullene med å bruke pekefingeren. Deretter tørker jeg at det overflødige (helst så lite som mulig) av med en fuktig klut. Den tørker veldig fort, så jeg tok bare et lite felt i slengen. 

Det neste problemet som må løses er å fylle de største sprekkene mellom panelbordene, men de er det heldigvis atskillig færre av.

mandag 27. februar 2017

Isblå glede


Med det nye året kom også arbeidsgleden tilbake, og når den bølgen først har truffet land er det bare å utnytte energien den skaper. Mange små prosjekter har blitt strøket av lista, og i dag var turen kommet til et av de litt større. Denne veggen panelte vi i oktober, og ønsket har vært å finne omtrent samme farge til den som på de originale veggene ellers i rommet.


Sjøl om jeg har litt erfaring med linoljemaling, føler jeg meg ikke helt komfortabel med å skulle blande meg fram til riktig farge sjøl. Derfor var jeg litt spent på om Allbäcks Isblå var lik nok, det var nemlig den eneste lyseblå fargen de hadde. Enboks-systemet deres, altså at man slipper å tynne ut malinga på de første strøkene, taler for min del sterkt for å velge maling fra dem.


Siden malinga er såpass lys, anbefalte leverandøren at jeg grunna over kvistene med politur. Den er laga av ekstra lys,voksfri schellakk fra Tolaram i India, blandet med 96% etanol. Jeg har lurt på hva schellakk er siden jeg begynte å lese om vindusrestaurering (man bruker det før man legger på kitt), og i dag googla jeg det endelig. Det viser seg at det er en type harpiks som skilles ut av hunnbiller av arten Kerria lacca, på trær i Thailand og India.


Lakken man får når man blander schellakken ut med etanol er slitesterk, og anbefales blant anna som kvistlakk. Den kan også brukes som vanlig møbellakk. Schellakk var også vanlig å bruke til å lage grammofonplater fra 50-tallet og framover. Siden polituren fra Molo er lys, skal det ikke være nødvendig med mange strøk maling for å dekke polituren.


Dette bildet er tatt etter at de første penselstrøkene med den nye malinga var tatt. Jeg er kjempefornøyd med fargelikheten. Tar man høyde for at den gamle veggen nok er ganske slitt og kanskje litt skitten, er det nok så nært man kan komme når alternativet er å blande sjøl.


På dette litt uklare bildet ser man de to fargene enda litt bedre. Sida jeg malte på ettermiddagen var det ikke optimalt dagslys, jeg er litt spent på å se nærmere på det i morra tidlig. Fargen kan jo også endre seg litt etter at det har tørka.


Å male med linoljemaling er annerledes enn å male med moderne vannløselig maling, på ganske mange måter. For det første bør man bruke en annen type pensel, med stiv bust. Den jeg fikk anbefalt av leverandøren så veldig svær ut, men viste seg å fungere helt ypperlig. For det andre må man jobbe litt hardere. Malinga er forsåvidt lett å stryke ut, men skal jobbes godt inn i underlaget og i et så tynt strøk som mulig. 


Sist, men ikke minst, har man bedre tid fordi den tørker så sakte. Det betyr for eksempel at man kan gå over og flikke på en annen måte enn med moderne maling. Da slipper man å stresse og planlegge like mye i forhold til hvilken rekkefølge man maler, det er ingen fare for at malinga under vinduet har nådd å tørke før man når å bli ferdig med det over, og er klar til å møtes på den andre sida. Det er selvsagt en bakdel også, det med tørketida, sida det betyr at man ikke kan male det andre strøket allerede dagen etterpå. Men: Sånne ting kan man jo planlegge seg rundt, det er alltids andre ting man kan gjøre i ventetida. 


Sånn blei veggen til slutt, sett fra motsatt hjørne av det øverste bildet. Jeg vet ikke nøyaktig hvor mange kvadratmeter den er, men det gikk utrolig nok ikke mer enn omlag 5 dl maling på hele veggen. Det innbiller jeg meg er mye mindre enn tilsvarende forbruk av moderne maling. Samtidig dekker den godt, ser det ut til. Det må jeg også studere nærmere i dagslys i morra.

mandag 20. februar 2017

Funkis med farge | Kjøkkenskap før og etter


Kjøkkeninnredninga vår består av moduler både herifra og derifra, og i fra ulike tiår. For å få det til å harmonere mest mulig har det meste vært malt i samme farge allerede fra tidligere. Det gjaldt inntil nylig ikke dette skråskapet, som i stedet var malt i samme farge som veggen.


Tidligere sto oldemor sin divan under dette skapet, men i forbindelse med at vi installerte oppvaskmaskin flytta vi noen av de andre modulene hit. Da blei det ekstra tydelig at det var to ulike farger på over- og underskap.


I tillegg hadde dørene sett sine bedre dager. Som bildene i forrige innlegg viser var det lag på lag med maling, og spesielt det siste laget var ikke særlig pent påført. Dørhåndtakene var i tillegg omtrent borte, det var bare noen få plastrester igjen helt inne i hulrommet.


Heldigvis finnes det en kjempefin butikk som heter Molo som sender over hele landet, og der fant jeg akkurat de perfekte nye dørhåndtakene. Disse er i stål, og holder trolig mye lengre enn de gamle. De var både gode å bruke og fine å se på.


Dermed inngår det gamle funkis-skapet i helheten, samtidig som det er litt mer i harmoni med sin opprinnelse. Slike skap hadde som oftest hvitmalte skrog og en annen farge frontene.

fredag 17. februar 2017

Skrelle lag for lag


Det er ikke alltid man bare kan hente fram et spann maling og en pensel når man føler behov for forandring. I alle fall ikke når noen har gjort det før deg. Nærmere bestemt fem ganger etter at det opprinnelig rødrosa skapet dette nærbildet stammer fra kom i hus.


Nå var skapet grått. Før det var det en lysere gråfarge. Før det igjen var det gult. Enda litt tidligere i livet sitt ertegrønt. Bak det ertegrønne var det blågrønt. Og helt bakerst altså: rødrosa. Det sier seg etterhvert sjøl at det ikke blir så bra å legge enda et lag maling oppå alt det der.


Vi brukte en vannbasert malingsfjerner som heter INFRA malings- og lakkfjerner. Den lukter ikke noe særlig og er grei å ha med å gjøre. Som det står på boksen, er det stor forskjell på nødvendig virketid i forhold til den enkelte maling som skal fjernes.


Dette laget med gult og deler av det grå laget kunne bare brettes bort etter en liten times virketid. Da er det jo kjempeartig å svinge sparkelspaden.


De eldste lagene måtte vi jobbe litt mer med, og malinga virka på en måte litt tørrere. Til slutt kom vi likevel ned på et nivå der det stort sett bare var den røde fargen igjen. Da vaska vi godt i flere omganger for å få bort alle rester av malingsfjerner, og lot det tørke godt.


Deretter pussa jeg skikkelig med et ganske fint pussepapir og fjerna alt av støv. For å være sikker på at den nye malinga skal sitte malte jeg med et strøk heftgrunn først. Og så - omsider - kunne jeg hente fram det spannet med maling som jeg hadde lyst å bruke.

mandag 13. februar 2017

Koncistensfett fra Aalesund


I løpet av de snart 13 årene jeg har eid dette huset har det blitt rydda og sortert i hele huset, og sortert og rydda igjen mange ganger. Mange ting har blitt sortert vekk, men minst like mye har overlevd runde etter runde. Sånn som denne kassa, som antakelig skriver seg fra den tida de drev med butikk her i gården. Koncistensfett har jeg funnet ut er et slags smøremiddel brukt til motorer og den slags. Sånne spor fra gamle dager er etter mitt syn vel verdt å ta vare på. Opererer man i tillegg under mottoet Ikke kast det, du får nok bruk for det en vakker dag er det absolutt ingenting som kan forsvare å kaste ei så høvelig kasse.


Å montere små hjul under trekasser er ikke noen banebrytende idé lenger. Akkurat passe store hjul som dreier 360° fant jeg på C*** O*****. Med hjul blir kassa mye mer praktisk, og kan skyves inn under f.eks. kjøkkenbenken der jeg hadde behov for litt mer oppbevaringsplass.


I bunnen var det ganske langt mellom plankene, så det var behov for å legge noe over åpningene. Fra ei anna kasse som ikke er like fin, hadde jeg et gammelt Nordlys fra 1974. I tillegg til at målene på avisa den gangen var nærmest perfekte til å dekke bunnen, var det jo litt ekstra artig at også den var veteran og vel så det. Hovedoppslaget er om en gjeng trålergaster som raserte politistasjonen i Honningsvåg og kledde av betjentene etter at én av dem var innbragt for ulovlig røyking av kannabis på pub. Alt var ikke nødvendigvis bedre før.


Dermed har jeg fått en passelig plass å lagre de store rullene med miljøposer som trengs til kildesorteringa. Og enda bedre: Nok en av gjenstandene på loftet har fått en ny funksjon og en ny plass i huset.

mandag 6. februar 2017

Tro kopi


Da vi bytta ytterdøra til lofteleiligheta i november måtte døråpninga utvides både i bredden og i høyden, og det gikk litt ut over det gamle tørre panelet inne i gangen. Når man har mye brette hjernen rundt og nesten like mye å henge fingrene i er det ikke alltid sånn at ting blir fulgt opp med en gang. Men nå er det dagslys stort sett hele dagen, noe som gir litt ekstra gnist når man trenger å komme igang igjen. Til venstre på bildet er den originale kledninga. Som jeg sikkert har skrevet mange ganger før har vi fått høvla til en nøyaktig kopi av den, og det er det vi har satt opp i dag.


Før vi begynte var det ikke så trivelig rundt døra: Ei salig blanding av isolasjon og rusk og rask. Før vi kunne panele, måtte det gjøres et lite forarbeid for å ha noe skikkelig å feste panelet på. Det var egentlig det som tok lengst tid. Ellers var det ikke mange metrene med panel som gikk med. Nå er det fôring rundt dørkarmen og listing igjen, så kan vi si at veggen er lukka fra innsida.

mandag 30. januar 2017

Også små ting skal gjøres


Vi har en vedkomfyr på kjøkkenet som er i bruk fra tid til annen på vinteren, når det blir skikkelig kaldt og vinden gjør det vanskelig å holde temperaturene oppe inne. Brannmuren bak den hadde en ganske trist brunbeige farge fra før, i tillegg til noen små skader i pussen. Jeg tror det må være to år sida jeg fiksa skadene og grunna muren med heftgrunn. Hva som så skjedde, er ikke godt å si, men resultatet var i alle fall ingenting. Forrige uke var plutselig tida inne for å komme igang med prosjektet igjen, og alt som skulle til for å bli ferdig var to korte kveldsøkter.


Jeg bruker jo som oftest å være ganske nøye med å ta før-bilder, og var helt sikker på at jeg hadde noen av dette hjørnet også. Intens leting til tross, det er bare dette dårlige bildet fra da jeg flytta inn i 2003 som har dukka opp. Det viser uansett at ganske mange ting har skjedd siden den gangen (samt at oldemor var litt mer glad i nips enn meg). Den nye fargen på muren er antikkgrå (Jotun), den samme som vi har på mange av golvene. Den er lys og trivelig, og framstår mye renere enn den gamle fargen.


Dessverre har noen forsøkt å reparere noen emaljeskader med bengalakk. Det er ikke lurt, dersom noen skulle ha sveipa innom samme tanke. Den tåler nemlig ikke varme så godt, og dermed er den allerede beige lakken blitt brun på de områdene der ovnen blir varmest når vi fyrer. Nå er det noen som har tipsa om at det finnes spraylakk som tåler opp til 900 varmegrader, så kanskje jeg skulle ha sjekka ut det litt nærmere.




LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...