onsdag 27. juni 2018

Harde pakker


Mange foretrekker harde pakker framfor myke, og store pakker framfor små. Jeg også, i alle fall når innholdet er som i de pakkene jeg har fått i det siste. Som et nytt vindu til kammerset på loftet. Der er det ikke noe vindu i dag, men i løpet av sommeren kommer det på plass et lite et sånn at vi får inn litt lys.


Det er også kommet et spillernytt dørblad (stor pakke!) i hus, som skal erstatte ei av 60-tallsdørene, den mellom soverommet og boden uten golv. Der skal det nemlig endelig skje noe i sommar.


Den aller største pakken er så stor at den ligger ute. Det er ca 45 kvm med utvendig panel til sørveggen, høvla etter mal fra det originale gamle panelet på huset. Det tror jeg kommer til å bli fint, ganske sikkert finere enn det panelet som er der i dag. 

Og det beste med alt dette, det er at det ikke er vi sjøl som skal gjøre jobben. 

onsdag 20. juni 2018

Skjønn POP-duett


Det lønner seg å ha blogg. Noen av de beste rådene jeg har fått, har dukket opp som følge av egne innlegg eller fordi jeg har lest andres innlegg. Det rådet som kanskje bringer mest glede i hverdagen er det jeg fikk av Stian i april. Jeg kjenner ikke Stian, men jeg vet to ting om ham: 
  1. Han har bedre peiling på gamle radioer enn meg.
  2. Han er så hyggelig at han deler av sin kunnskap med andre.
I forkant av innføringa av DAB-sendinger i Norge, klaga jeg min nød over at jeg måtte gi avkall på å høre radio via husets Radionette duett 3000 til fordel for en moderne DAB-radio. Jeg hadde undersøkt, og den mye omtalte og saliggjørende AUX-inngangen (utgangen?) fantes ikke på baksida av min radio. Dermed konkluderte jeg med at det ikke var mulig å koble til et adapter. Så feil kan man altså ta.


Stian skrev nemlig en veldig oppklarende kommentar under innlegget, der han lærte meg noe helt nytt. Bakpå radioen fantes heldigvis andre muligheter, i form av to DIN-porter. Den ene er merket med tegnet for lydbånd og den andre med en speilvendt Q.  Sistnevnte er laga for å plugge til platespillere, og det var altså denne som var løsninga.


Det man nå trenger er ei overgangsledning med en DIN-plugg (type hann) i den ene enden, og i mitt tilfelle RCA-plugger i den andre (altså som på bildet). Alternativt kan man bruke ei ledning med en DIN i den ene enden og en minijack i den andre. (Sa Stian altså, jeg visste selvsagt ikke engang at de der røde og hvite pluggene het RCA.) 

Deretter er det bare å koble til det man vil bruke, i mitt tilfelle et DAB-adapter av typen POP audio. DIN-pluggen setter man inn under Q-en. RCA-pluggene i adapteret. Og så kommer en viktig detalj (som jeg glemte først): Trykk inn tasten foran på radioen som er merket med en speilvendt Q. Deretter skrur man ned volumet på radioen, og skrur maks på adapteret før man slår på radioen på vanlig måte og justerer volumet. 

La meg sitere Stian til slutt: Voila; du kan igjen nyte lyden av det som var en stasmodell i 1971. Høytaleren er jo virkelig god, denne radioen er verdt å ta vare på. (Takk!)

onsdag 13. juni 2018

Fine ting vender hjem


Jeg har nevnt min snille tante før. I fjor til pinse kom hun hit med masse heklerier i kofferten. I år kom hun med enda mer fint. Som denne gamle vekta, som har vært oldemors vekt. Den står på stedet hvil ved 3 kilo, men hva gjør vel det? Denne kan få stå framme, og så kan den digitale vekta gjemmes i skapet.


Denne fine tingen satte jeg enda mer pris på. Under krigen var det tusenvis av sovjetiske krigsfanger i dette området, og denne utskjærte butten antas det at en av dem ga i gave til min oldemor. Derfor synes tante den hører hjemme her, og det er hyggelig. Det står skrevet noe med blyant inne i lokket, blant annet oldemors navn, men det andre er veldig vanskelig å tyde når man ikke helt vet hvilket språk det er skrevet på. En veldig spesiell ting på så mange måter.


Også i år fikk jeg noen heklerier - to runde duker og ei lita gardinkappe. Ei av de gardinkappene jeg fikk i fjor blei kjempefin på loftsgangen når den fikk følge av litt tøy. Jeg tror jeg skal gjøre noe liknende med denne en dag jeg får ånden over meg og har funnet ut hvor jeg vil ha den.

lørdag 26. mai 2018

19 til bords


Vi har satt ny rekord i antall personer til bords her i huset i vår tid. Takket være et nesten tomt nykjøkken, fire innlånte bord og seks klappstoler klarte vi å få plass til 19 personer til middag 1. pinsedag. Kjempeartig. Dessverre vil jo kjøkkeninnredninga ta litt av plassen når kjøkkenet blir ferdig, så nå har vi begynt å snakke om hvordan vi likevel skal klare å få plass til så mange til bords i pinsa og ved andre større anledninger.

Forrige rekord var for øvrig 13 (!) til bords, inne på det lille kjøkkenet vi bruker til daglig.

tirsdag 15. mai 2018

Forsmak på nytt kjøkken


I helga har vi rydda på det som skal bli vårt nye kjøkken en gang i framtida. Vi venter gjester, og trenger rommet til noe annet enn malerom og snekkerverksted en periode. Dessverre har vi ingen andre steder som er egnet til lagring av lange lengder med listverk og panel, så en liten haug må få ligge langs veggen inntil videre.


Det er ikke mindre enn fire vinduer i dette rommet. Tre av dem kommer antakelig til å bli i benkesonen, så der må vi vente med å liste. Det fjerde blir i spisekroken, og som et ledd i ryddinga satte vi opp listverket her på lørdag.


Det blir rett og slett veldig fint. Listene er høvla etter mal av de som opprinnelig har vært her, og består av to ulike typer: En som brukes på sidene og over vinduet, og en tjukkere variant som brukes under vinduet og sages til med ei fin avslutning i hver ende. Det er antakelig den fineste originale detaljen i hele huset.


Materialdunge til tross, jeg måtte rett og slett prøvekjøre spisekroken litt. Siden vi skal bruke rommet litt i pinsa, har jeg hengt opp noen loppisduker som midlertidige gardiner i hvert vindu og lagt matter på golvet for å dempe romklangen. Det er ingen tvil om at det kommer til å bli et lyst og trivelig kjøkken når vi en gang blir ferdig. I dag har vi utsikt til E6 når vi spiser. Når dette blir ferdig har vi utsikt mot fjæra og fjorden. Ingen tvil om hva som er å foretrekke.

onsdag 9. mai 2018

Mini-oppfriskning på kjøkkenet


 På søndags ettermiddag starta jeg på et lite miniprosjekt som slett ikke var planlagt. Det var bare det at jeg plutselig innså at jeg ikke hadde lyst til å leve med ovnshjørnet slik det var særlig lengre. Det måtte handling til!


Komfyren står i et hjørne, inntil pipa og med en gammel brannmur bak seg. Muren var prega av tidens tann, og det samme var veggen over komfyren. Muren er ruglete, og vanskelig å vaske på en måte som får den til å se skikkelig ren ut.


Her har jeg skrubba veggen med salmiakkvann, med det resultat at malingslaget under kom til syne på sine steder.


Malinga på kjøkkenet er av den typen gammel maling som ramler av i store flak dersom den først sprekker opp. Ett eller annet akkurat i dette hjørnet gjør at den ikke har holdt seg på plass, og da jeg pirka borti den på søndag var det like greit å skrape vekk alt som var løst. 


Planen var i utgangspunktet kun å male pipa og brannmuren i den samme fargen som jeg malte muren bak vedkomfyren i for ett år sida. Men det ville jo nesten ikke hjelpe å gjøre noe med det samtidig som veggen så sånn ut, så jeg bestemte meg for en nødreparasjon med noen tapetrester. Jeg konkluderte med at det var det som ville skjule det trasige underlaget mest mulig i den tida vi har igjen inne på dette kjøkkenet.


Sånn blei resultatet, og jeg sier meg godt fornøyd med hvordan ovnshjørnet ser ut i dag. Litt friskere og litt mer delikat. Ovnen er ikke ny altså (for den som la merke til at det var en annen ovn på før-bildet), den måtte jeg kjøpe høsten 2016 da den gamle tok kveld. Det er med andre ord bildet som er gammelt.


Den gamle gardinstanga som hang over ovnen tok jeg ned og kasta (den var ganske slitt). I stedet fant jeg fram ei stang jeg har kjøpt på I**A for mange år sida og festa den i noen gamle fester på den andre pipeveggen for å få dem litt unna vei sprutsonen samtidig som de er tilgjengelige for daglig bruk.

Det som blir spennende nå, er å se når han som kommer hjem fra pendlerjobb seint i kveld oppdager hva som er gjort. Enten med det samme, eller ikke på dagevis.

tirsdag 1. mai 2018

Håp i hengende papptak


Denne helga har vi gjort noe vi aldri har gjort før, og samtidig noe som skulle vise seg å bli noe av det artigste i alle fall jeg har gjort i dette huset så langt. Det er i alle fall uten tvil det prosjektet der vi har fått den største forandringa til den laveste kostnaden. Og det hele kan vi takke Elisabeth i Huset på Kleiva for, hun kom med både forslaget og framgangsmåten. Bildet over viser status i kveld. Slik så det overhodet ikke ut før vi starta, da så det nemlig slik ut:


Hele taket var belagt med porøse, mjuke plater med mange stygge skjøter og spikerhull. Vi kunne selvsagt panelt taket, men det er lite hold i platene og vi måtte antakelig lektra ned litt for å få noe å feste panelet i. I tillegg til å tape takhøyde under skråtaket, er det jo også endel arbeid med armene over hodet når man paneler.


Et annet alternativ var å male taket, og deretter sette på smalt listeverk for å dekke skjøtene. Dessverre var de ganske tilfeldig plassert fordi platene ikke i noen forstand var symmetriske i formen. Dermed skrinla jeg egentlig den planen ganske tidlig, mens jeg malte taket i juli i fjor. Det var et veldig sugende underlag, så det gikk med mye maling over to strøk for å få dette grunnlaget for resten av arbeidet.


Vi landa nemlig på forslaget om å legge papp i taket. Nærmere bestemt gråpapir kjøpt på bokhandelen til den nette sum av kr 59,- for 10 meter papir i 57 cm bredde. Vi trengte bare litt mer enn en rull, skulle det vise seg, så dette blei ingen stor investering.


Derimot blei det ganske spennende. Vi klipte til papiret i passende lengder (med en skjøt i overgangen til skråtaket). Deretter bløtla jeg papiret med ei søkkvåt tue (altså en klut) mens han som egner seg best til oppdrag i høyden la ei penseltjukk stripe med tapetlim langs alle fire kantene av det feltet som skulle dekkes av papirlengden. Det er viktig at det ikke er lim under hele flata skal det bli et fint hengende tak. Deretter limte vi opp papiret, og fortsatte på samme måte videre til neste, med en overlapp på ca 5 cm mellom lengdene. Mens papiret var vått så det ikke særlig vellykka ut (heldigvis var vi advart mot det), men når det tørka trakk det seg sammen til et superslett resultat. 


I går og i dag har jeg malt taket. Som jeg heldigvis også var advart mot, så det helt katastrofe ut da det første strøket maling var lagt på. Det var bare å stole på eksperten, og ta seg en kopp te mens malinga fikk tørka. Det endelige resultatet kan dere se på det aller første bildet. Det er selvsagt noen små skjønnhetsfeil her og der, men alt i alt er jeg veldig, veldig fornøyd. Det står egentlig ikke noe tilbake for de fire-fem andre pappspente takene som ellers finnes her i huset.

lørdag 28. april 2018

Etterlysning: Kristiania dørvriderfabrik nr 68


De originale dørvriderne her i huset er sjelden vare. Jeg har omtalt dem før, blant anna da vi henta fram messingen i den eneste vrideren som fremdeles var på plass på ei dør i første etasje. De er utrolig fine, men mange av dem har nok forsvunnet i årenes løp etterhvert som motene skifta og de blei erstatta av 50-tallsvarianten.


På inngangsdøra til kjøkkenet var det helt tydelige spor etter de gamle langskiltene når vi fjerna det som satt på. Siden vi har så få av disse, har jeg lyst til at de vi har skal få skinne i de rommene vi bruker. Derfor har vi bytta ut den eneste andre som var i bruk på ei dør på loftet med en annen variant som det er et eksempel på her. Den har også vært brukt her i huset, og er lettere å få tak i.


Ettersom det er litt forskjell på tjukkelsen på firkantpinnen som går gjennom døra på gamle vridere (9 mm) kontra nye (8 mm), og det var en nyere låsekasse i kjøkkendøra, måtte det en erfaren vinkelsliperfører til for å tilpasse pinnen.


Etter å ha både slipt og filt ganske lenge, passa omsider firkantpinnen gjennom låsekassen.


Jeg hadde ikke noe godt før-bilde. Uavhengig av det er det vel ingen tvil om at det er denne vrideren som passer best til døra og listverket. Nå er det tre slike som er på plass: Denne, en løs som lå på loftet er satt opp på den andre kjøkkendøra, og så har vi den som var på stua fra før.


På vedskjåen (!) sitter denne, som også skal få komme inn i varmen om ikke så lenge. For meg er det vanskelig å forstå at man ikke syntes mer om disse vriderne i si tid. Samtidig er det jo ingen tvil om at moten har en sterk kraft også i dag, og i lys av det kan man jo forstå det. Takk og lov for gjenbruk, da.


Den siste var vi så heldig å finne på internett i fjor høst. Vi måtte kjøpe hele døra, og det har vist seg nesten umulig å få den skrudd av, men vi jobber med saken.

søndag 15. april 2018

Bygda mi

Foto: Pappa
Jeg vet strengt tatt ikke om fire bolighus, to hytter og ei småbåthavn kvalifiserer til bruk av begrepet bygd, men dette er i alle fall stedet jeg bor. Mitt hus kan såvidt skimtes bak buskene helt bortest i bildet, mot nord. Bildet er tatt litt tidligere i år, mens isen enda lå helt ut til langt forbi oss.

Foto: Widerøe

I 1965 så det sånn ut. Det er egentlig kun tre større endringer i bebyggelsen: Småbåthavna fantes ikke, det hvite huset til høyre finnes ikke mer nå, og det hvite huset ned mot kaia er erstatta med ei mindre hytte. I 1965 var det store bygget bak der igjen Samvirkelag, men nå er det gjort om til bolig.


Småbåthavna er et fint tilskudd til området, som eller nok bærer litt preg av at det ikke er like mye aktivitet her nå som den gangen det var både lokalbåtanløp, poståpneri og flere butikker.


Her i dette huset var én av butikkene, i første etasje. Det er fremdeles et flott hus, men lerka ved siden av er i ferd med å overta herredømmet på taket. I følge bestemora mi var butikkinnredninga av den staselige sorten, med mahogny-detaljer. Jeg vet faktisk ikke om den enda eksisterer, men det hadde jo vært artig om den gjorde det. Andre etasje er bolig.

Foto: Mittet

Slik så det ut den gangen det var butikk. Bildet er antakelig tatt i 1928. Jeg har også sett bilder av butikken med et Tiger-merke uttafor, så det betyr nok at de solgte drivstoff her.


Det andre gamle, fine huset som fremdeles er igjen er dette. Den bakerste delen er et tilbygg fra 90-tallet. Huset har vært brukt som hytte siden det blei solgt forrige gang for snart 30 år sida. Det er til salgs i disse dager, så har du lyst til å bli naboen min, er det bare å slå til. Vi var der på visning forrige helg, og så langt vi kunne se var det er velholdt hus i god stand. Jeg håper de som kjøper det nå ønsker å bo der fast. Det er for fint til å "bare" brukes som hytte.

torsdag 5. april 2018

Nymalt på nykjøkkenet


Mars-prosjektet gikk i grunnen veldig bra. Målet var å skrape, kitte og sparkle vestveggen på nykjøkkenet. Jeg hadde sett for meg at det skulle være en ganske kjip jobb, men med helt nytt blad på malingsskrapa gikk det som en lek. 


Jeg var egentlig ferdig med skrapinga alt i slutten av februar, og i ukene før påske var det god tid til den nitide jobben det var å gjøre noe med alle spikerhull og sprekker. Etter et lite opphold i påska, som jo var avsatt til andre prosjekter, fant jeg fram boksen med Isblå linoljemaling på tirsdag. Det er så lyst på kveldene nå at fargen nesten ser kvit ut på bildet, men den er altså mer blå.


Jeg klargjorde veggen mot stua også før påske, og malte første strøk på den også på tirsdag. Den ekstra oppmerksomme ser kanskje at det er en litt annerledes type panel på denne veggen. Samme som i taket faktisk. Jeg vet ikke helt hvorfor de har gjort det sånn, men for meg spiller det ingen rolle. Det tilfører kanskje bare litt sjarme til rommet.


Nå har malinga tørka (allerede, må jeg nesten si), og glansgraden er ganske varierende ettersom det enkelte steder var bart treverk og andre steder ganske fin maling under. Jeg håper det holder med ett strøk til for å få jevn glansgrad, men er ikke helt sikker. Østveggen, som jeg malte i fjor, var jo helt ny og ubehandlet og det betyr kanskje at jeg trenger ett strøk ekstra der.


Før eller siden må vi mote oss opp til å se på golvet. Ettersom det skal rør ned her, er det ikke bare maling som skal til. Stripa der deleveggen i si tid sto avslører at det opprinnelig har vært brunt golv, deretter en litt mørk grå og til sist dagens lysere grå. Jeg har egentlig tenkt at grått er den fargen jeg helst vil ha, men har fått mer og mer sansen for brune golv etterhvert. Vi får se hva det ender opp som.

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...