søndag 11. desember 2011

Jul i mitt hus


Nå, tredje helg i advent, begynner det endelig å snike seg på med litt julestemning i min oldermors hus og i eierens hode. Ferieavvikling og hektiske dager på jobb har bidratt til å forskyve alle juleforberedelser ut i det blå, men i går var det duket for den årlige julemiddagen med ei venninne, med påfølgende julefilm, og da kjente jeg at nå er det advent.



Etter uker på farten og med mange hjemlige prosjekter på gang samtidig har jeg endelig fått oppretta sånn noenlunde ro og orden på kjøkkenet igjen. Et gammelt melkespann, noen lerkekvister og 10 - 12 papirstjerner må betraktes som den foreløpige prikken over i-en. Alt pent plassert på mitt nymalte kjøkkenbord, som med to strøk grunning og like mange strøk med vanlig maling blei et stort løft for kjøkkenstemninga. Nå gjenstår bare et par - tre andre små og store prosjekter før jul. Jeg tror det skal gå fint.


mandag 14. november 2011

Et prosjekt kommer sjelden alene


Jeg har i alle år hatt oldemors gamle respateks-bord på kjøkkenet, men etter mange års bruk er det så slitt at det fungerer som en magnet på støv. Selv jeg syntes det blei uholdbart i lengden, og jeg har ikke akkurat støv på hjernen.

Å finne et helt nytt bord var ikke så aktuelt, for jeg synes ikke egentlig at de helt glatte spraylakkerte overflatene på møbelforretningenes alternativer passer så godt her i huset. Ikke var det så lett å finne et som passa heller, det er ikke så stort det kjøkkenet mitt. Ønsket var dermed et brukt bord i heltre som var mulig å male opp. Og plutselig dukket det opp et på markedet, nærmere bestemt hos mine svigerforeldre som var klare for litt forandring i heimen. Et lakkert heltrebord med to klaffer fant dermed et nytt hjem i min oldemors hus.

Når det alt lukter maling over hele huset er det like greit å bare kjøre på, ikke sant? I kjent stil, så klart, det er om å gjøre å male mens inspirasjonen er varm.  Med andre ord: Man har ikke tid til å rulle vekk matta først, her er det bare å dekke til med plast og la det stå til. For ordens skyld: Flekkene på gulvet er ikke maling. Fort, ikke gæli er mottoet.

Det gikk så fort at jeg ikke rakk å ta det obligatoriske før-bildet. På dette bildet er prosessen kommet så langt som til to strøk med grunning og ett strøk med egghvit. Skumle rykter forteller at det er nødvendig med minst fire strøk på sånne prosjekter. Jeg håper det er til sammen.

søndag 30. oktober 2011

Skumle saker


I dag har jeg gjort noe skummelt. Jeg har lakkert den gamle kommoden i gangen. Uhu. Når penselen først traff den trekvite overflata var det ingen vei tilbake. Da var det bare å smøre utover så jevnt og pent som mulig og håpe at man ikke kommer til å angre.

Kommoden har jeg hatt siden jeg var tenåring, men sjøl om det er lenge sida er den atskillig eldre enn det. Han som har laget den var gårdbruker i dalen, men står bak mange fine gamle møbler. Han døde i 1954, men jeg antar at hans storhetstid som møbelsnekker var lenge før den tid, ikke minst ut fra stilen.

Jeg fikk kommoden av min bestemor, som igjen hadde fått den av møbelsnekkerens datter (tenk å gi bort sånt!). Da min bestemor fikk den var den malt med rød golvmaling - uvisst av hvilken grunn - og ikke så veldig pen. Sånn var den også da jeg overtok den. Det var i den tida da alt skulle være luta, så rødfargen satt ikke på så lenge. Etter den tid har den vært trekvit og sto mange år på pikerommet mitt.

Da jeg overtok min oldemors hus sto kommodens bror (eller søster) på soverrommet jeg bruker i dag,  en kommode laget av samme møbelsnekker, i samme stil, med to skuffer og to skap. Dessverre for meg og heldivis for min gamle onkel S var den hans arv og flytta derfor mange mil til sydligere breddegrader. Min egen kommode på pikerommet kom dermed til heder og verdighet igjen som erstatning, gangmøbel og oppbevaring for luer, skjerf og votter.

Jeg har alltid visst at kommoden egentlig verken har vært trekvit eller rød. Nå er tida kommet for å prøve å gjenskape det gamle uttrykket. Jeg har en liten mistanke om at møbelsnekkeren opprinnelig hadde brukt aldri så lite ådringsteknikk på skuffene for å få dem til å se riktig edle ut. Sånt kan jeg dessverre ikke, men jeg tror det blir fint likevel.

tirsdag 25. oktober 2011

Nesten i mål


Jeg er nesten i mål med Prosjekt Gang: Alle vegger er malt. Alle lister er malt. Golvet er malt. Det eneste jeg ikke har gitt meg i kast med i denne omgangen er taket. Det ser sant å si ut som om det i si tid er malt med ei blanding av diverse restemaling, for det har en ubestemmelig beige farge. Jeg har likevel bestemt meg for å ikke gi meg i kast med akkurat det i denne omgangen. De fleste innbyggerne i denne kommunen har jo uansett øynene festa nærmere golvet enn taket, så det blir neppe lagt merke til med det første.

Hva som gjenstår? Flytte møbler, speil og bilder inn igjen sånn at ny-gangen kan tas i bruk.

mandag 10. oktober 2011

Gråmandag


Etter to strøk framstår den nye fargen i gangen omtrent slik den gjorde i butikken: Lys grå. Kanskje med et bittelite islett blått, jeg er ikke sikker. Vinduskarmene som inntil forrige uke så kvite ut så i alle fall nesten lysegule ut etter at den nye fargen kom på veggen, så da var det bare å finne fram maling for list og karm. Det baller på seg dette prosjektet.

Uansett: Målet om en lysere gang er uten tvil oppnådd. Nå gjenstår bare noen strøk på golvet samt en liten, men ganske likevel ganske stor avgjørelse: Hva gjør jeg med dørene? Å male eller ikke male - det er spørsmålet.

søndag 9. oktober 2011

Tråkka på


Gulvet i gangen har all grunn til å føle seg tråkka på. Ribba for alle matter og møbler under det pågående veggmaleprosjektet blir golvets sørgelige situasjonen tydelig også for husets eier, og det er ikke lengre mulig å lukke øynene for at tidens tann har gnagd hardt i dette tilfellet. Tusenvis av sko har slipt ned malingslagene, med god hjelp av tyske stålhæler under okkupasjonstida.

Resultatet har latt seg skjule under matta, men med nymalte vegger blir nok kontrasten for stor. 3 liter golvmaling er derfor kjøpt inn. Ikke brunt som det første laget som blei malt en gang tidlig på 1900-tallet. Derimot grått, som det er nå, men en litt annen kulør. Jeg tror det blir bra.

onsdag 5. oktober 2011

Kræsj pink


Da jeg fikk nytt rom en gang på åttitallet var det rosa som var det store. Jeg hadde rosa tapet med lyseblå og kvite småblomster på. Åh, det var så fint!

Femogtjue år etter har den fasen for lengst passert, og min oldemors rosa gang har ikke samme virkning på meg som pikeromstapetet i sin tid hadde. Jeg har derimot lurt på hva som fikk den som malte gangen i sin tid til å velge fargen. Kan det ha vært halv pris på Samvirkelaget? 10 liter rosa maling til kun 49 kroner og 90 øre?

Rosa viser seg nemlig å være en ikke spesielt lys og trivelig farge. I alle fall ikke denne, som jeg ikke engang tror er mulig å finne igjen i moderne fargekart. Med kun ett vindu i gangen, som i tillegg er halvveis dekket av trappa opp til loftet, er gangen rett og slett ganske dyster.

Men det er det jo mulig å gjøre noe med. Med maling til 549 kroner spannet fra M**bo.

onsdag 21. september 2011

Siste vers


Siste vers for sommeren synges alltid den dagen jeg plukker inn sommerblomstene som har stått i krukker rundt omkring. I år var det i dag. Høstsangen har riktignok gjort sitt beste for å overdøve sommeren, men man hører som kjent bare det man vil høre.


tirsdag 20. september 2011

Reiseklar


Det kan lønne seg å hjelpe svigerfar. I alle fall hvis han har behov for å rydde mørkeloftet og sjøl jobber under mottoet "Hiv rasket". Da kan man nemlig ende opp som den nye eieren av både det ene og det andre. For eksempel tre gamle kofferter, et utall gamle ullgensere, enda flere gamle dynetrekk og ca. 150 gamle tefat.

Jeg har ikke den ringeste anelse om hva jeg skal bruke noe av det til. Jeg bare vet at jeg kommer til å få bruk for det.

tirsdag 30. august 2011

Gamle saker om igjen


I sommer slo jeg til på et godt tilbud på I**A og kjøpte meg ny golvmatte til en slikk og ingenting. Matta er lilla og var et friskt innslag i stua, men jeg kunne ikke oppdrive ett eneste matchende putetrekk i hele huset. Ettersom min oldemors hus ikke akkurat er omgitt av heftige interiørforretninger havna "nye putetrekk" på handlelista til neste bytur.

Så blei det plutselig lys i lyspæra - for hadde ikke jeg nemlig et anseelig lager av gamle gardiner og dynetrekk og annet rart i fra min oldemors skap som jeg ikke hadde hjerte til å kaste på grunn av de fine mønstrene? Og lå det ikke et enslig lilla gardinfag fra 60-tallet midt iblant dem? Jo! Dermed blei ett gardinfag til to putevar.

Selve produksjonsprosessen tok under 30 minutter, og er så enkel at jeg ikke skal fornærme dere med å forklare den nærmere. Det holder å si at ett standard gardinfag på 133 cm lengde og 110 cm bredde rekker til to putevar på 50 x 50 cm (litt avhengig av mønsterrapportene). Er du skikkelig smart - sånn som meg - slipper du unna med fire lengder med saksa og fire sømmer på maskinen. Og er du ekstra heldig er gardinen av strykefritt stoff - sånn som min - og da slipper du til og med å hente strykebrettet.

søndag 28. august 2011

Fin fangst

Selv om det ikke er så mange av dem hender det at det arrangeres gode loppemarkeder i passende radius fra min oldemors hus. For eksempel i går, da det var et omlag tre kvarters biltur herfra. Det er en årlig begivenhet, men jeg har vært der bare en gang før. Det første som møtte meg og min medsammensvorne for dagen var en laaang kø. Og vi trodde faktisk vi kom tidlig.

Da dørene blei åpna og alle i køen storma inn, viste det seg snart hvem som var amatører og hvem som var proffe. Og la det ikke være noen tvil: Jeg befant meg helt klart i første kategori. Proffene stilte nemlig med sammenleggbare handlekurver som blei slått opp med et smell i det samme dørene åpna. De raste rundt alle bord i et sabla tempo mens de fortløpende hanka inn porselen og steingods fra Figgjo, Egersund og Stavanger Flint. Glass og messinglysestaker hagla i golvet bak dem med de mest glødende øynene og største veskene. Jeg var rett og slett litt overvelda.

Etterhvert roa stormen seg, og de fleste var klare for en vaffel. Vi amatører nådde endelig fram til bordene og kunne ta restene i betraktning. Der var det selvsagt ikke mye igjen. Likevel, takket være langsynte øyne og lange armer rakk jeg å få fingrene i en emaljert bolle som etter bunnsjekken viste seg å være fra Cathrineholm. Og viktigst: I helt riktig farge for kjøkkenet i min oldemors hus. Ei vekkerklokka fra femtitallet blei også mi. Den må riktignok trekkes opp hver kveld, men på den andre side sparer man batterier.

Og så fant jeg noe som kan vise seg å bli det største kuppet. Litt fraværende sjekka jeg utvalget av bilder og billedrammer, da det plutselig dukka opp et bilde med signatur og nummerering i hjørnet. Sånt blir jo plutselig straks mer interessant. For 75 kroner var det absolutt verdt å ta med seg, og så la en hjemlig runde på google vise hva man egentlig har kjøpt. Og det kan se ut til at jeg har vært heldig: Terje Moe (1943 - 2004) er så langt jeg har funnet ut en rimelig anerkjent figurativ kunstner med flere separatutstillinger på sin CV. Han er kjøpt inn av blant annet Nasjonalgalleriet og Riksgalleriet, og sto for hoveddekorasjonen i kommunestyresalen i Karmøy i 1985. Mitt bilde, et linotrykk, er faktisk ramma inn samme år og er nummer 53/60. Jeg har ikke funnet det samme motivet til salgs, men andre trykk som kan se ut til å høre til i samme serie går for mellom 2.500 og 3.500 på nett. Artig. Mitt trykk trenger kun ny ramme, så er det igjen presentabelt og kan henges opp på veggen i min oldemors hus. Det blir nok fint.

fredag 26. august 2011

En mann i huset

Selv den selvstendige kvinne av 2011 trenger av og til en mann i huset. Ettersom han som egentlig er tiltenkt rollen for en stor del oppholder seg et annet sted i landet med pendlerjobben sin (og for øvrig må anses å være noe uvillig til å tre inn i rollen på fast basis), var det på tide å hente fram en gammel venn. La meg introdusere Apa. Jeg har et livslangt forhold til den lange tynne bamsen som jeg fikk i fødselsgave av min onkel. På et tidspunkt var den faktisk lengre enn meg. Han har et enkelt men beskrivende navn, og har blitt litt tynn i pelsen ettersom årene har gått, men takket være nål og tråd henger både armer og bein fremdeles godt fast i kroppen. Etter noen år med adskillelse og en mørk tilværelse i det gamle dokkehuset mitt i dalen har han nå meldt flytting til min oldemors hus. Det var på tide. Med på lasset fulgte bamsene som utgjorde min første julegavefangst. I bamseår har også de nådd en anseelig alder.

Dokkehuset har over tid gått fra å huse bamser, dokker og småmøbler til å fungere som bortsettingslager for alskens rot og skrot som man ikke egentlig har bruk for til daglig, men heller ikke har råd til å kaste. Fire esker med den løse beskrivelsen Permer var blant funnene da jeg og min mor her om dagen bestemte oss for å gjøre et dypdykk. Mest sansynlig kunne det stått Papirer det egentlig er bare tull å ta vare på.

Mer spennende var det å gjennoppdage en gammel stol som fortjener en plass på kjøkkenet framfor nok en vinter i mørket. Den fikk jeg fra min bestemors hus i dalen for mange år sida. Ei gammel matte som min oldemor har vevd fikk også følge med i bilen hjem, sammen med flere gamle brett av typen Hilsen fra Samvirkelaget. De skal jeg nok finne en bruk for. Hvorfor får vi ikke slike fra Coop nå til dags, forresten? Fordi vi ikke lengre må summere bonuslappene sjøl?

torsdag 18. august 2011

Sommerstemning med vaniljesaus på

Sommeren og sommerferien er på hell, med bare noen dager igjen av sistnevnte. Men et bilde som dette holder unektelig sommerstemninga oppe noen dager ekstra. Det er tatt en gang på 60-tallet vil jeg tro, og viser min oldemor på trappa med en liten kasserolle og en visp i hendene.

Det ser ikke lengre riktig sånn ut her. Helt til venstre i hjørnet skimter man så vidt det mer eller mindre trasige utbygget på forsida av huset som nå er revet. Disse bildene viser at det knapt er noe savn. Bak oldemor ser man et lite inngangsparti som i si tid tjente som inngang til butikken som var i nordenden av huset. Den var riktignok nedlagt da dette bildet var tatt, men døra var nok fremdeles i bruk. I dag er det bad i det samme området, og døra er borte.

Jeg vet ikke hva oldemor egentlig visper i, men kanskje er det vaniljesaus? Jeg ser for meg at hun tidligere på dagen hadde bladd opp i Alma og Alettes Mat og Husstel og funnet fram til side 122, der det er et lite eseløre som markerer oppskrifta som inneholder 1/2 l søt, tynd fløte, 5 eggeplommer, 75 gr. sukker og 1/2 stang vanilje. Her står det nemlig Heldes op og røres i til den er avkjølet. Og så var det så fint vær at hun tenkte at hun likegodt kunne stå ute på trappa og vispe. Jo, det var helt sikkert vaniljesaus i kasserollen. Fotografen hadde med andre ord noe å glede seg til.

mandag 18. juli 2011

Sjøsatt

Som et tilsvar på forrige innlegg la fjorden seg blikkstille i kveld, akkurat samtidig som sommerbesøket er her. Dermed fikk onklenes båt kjenne sjøvann mot baugen for første gang på mange år. De første meldingene om torsk på kroken har allerede nådd land. Sommernatt ved fjorden byttes ikke mot noe.

søndag 10. juli 2011

Ovenfra og ned

Av og til kan det være lurt å ta et overblikk over situasjonen. Satelittenes utrettelige kretsing rundt jorda gjør det mulig å få virkelig oversikt. For eksempel på tomta. Da dette bildet blei tatt kunne man blant annet konstatere at:
  • de gamle takplatene fremdeles lå til skrekk og advarsel.
  • skjåtaket absolutt burde vært skifta ut.
  • at bilen gjerne skulle hatt en garasje.
  • at båten ikke fikk kjenne vann denne sommeren heller.
  • det helt klart hadde gjort seg med en platt til hagemøblene.
  • at gresset nok er grønnere hos naboen.
På den andre siden kunne man fornøyd konstatert at det nye hustaket såg pent ut også fra fuglenes perspektiv. Og noe har tross alt skjedd siden den gang: Takplatene er borte, og platten er på plass. Jeg ber om et nytt bilde, takk.

torsdag 7. juli 2011

Dagens dont


Man tager en snekkerkyndig svigerbror, en tjenestevillig handtlanger og en liter vaffelrøre. Legger man til noen kanner kaffe har man etter et par timer en god start på den nye leveggen som skal holde nordavinden på avstand. Et par ettermiddager til og deretter noen strøk med maling, så blir dette bra!




torsdag 30. juni 2011

Like uunnværlig som saksen og målebåndet

Hvordan tar jeg mål? Hvilket mønsternummer skal jeg bruke? Hva slags stoff og hvor meget skal jeg kjøpe? Dette og mye mer gir Ella Lund den flittige 50-tallshusmor svar på over 250 sider i verket Den store syboken. Slagordet er Sy til dem selv og deres barn.


Min oldemor var blant de husmødrende som skaffet seg boka, sammen med en hel koffert med mønsterark. Boka lover å gjøre det mulig å bygge opp og vedlikeholde hjemmets daglige garderobe i samsvar med de stadig skiftende moter. Som det heter i forordet: Med en symaskin i huset vil Den store syboken være det selvfølgelige supplement - like uunnværlig som saksen og målebåndet. Ikke rart dette var en av datidas må-ha.


Jeg har nesten sansen for tonen i disse gamle bøkene. Høflig og i De-form, og samtidig litt overbærende med leseren som åpenbart mangler forfatterens kunnskaper.


“Det kan være morsomt å sy, og enten man syr av nødvendighet - for å spare litt på husholdningspengene eller for å tjene en ekstraskilling - eller man har søm som hobby, er det både spennende og tilfredsstillende. Som kvinne kan De vanskelig finne noe som bedre kan uttrykke Deres intelligens og personlighet.”


Nåvel. Dette avsnittet tar jeg imidlertid til meg:


“Dette er en bok for den moderne kvinne som vet at det å kunne sy er like påkrevet og verdifullt i dag som på våre oldemødres tid.”


mandag 27. juni 2011

Strøkent


Med sommerværet er også årets malesesong introdusert. Eller mer presist sagt: Malesesongen blei offisielt åpna i dag, med første strøk med ny farge på bakdøra.

På høy tid, kan man si, ettersom jobben med veggen ned mot sjøen egentlig starta i fjor. Da hang vi høyt og lavt og fikk malt selve veggen (han) og litt annet småtteri (jeg). Og så, nærmest etter fast mønster, blei det full stopp lenge før sesongslutt. Men det nytter ikke å gråte over spilte malemuligheter, nå er energibeholderen og malingsspannet fylt opp igjen og det er ingen grunn til å slutte før jobben er gjort.

Det kan med andre ord ligge an til et etter-bilde etterhvert.

torsdag 23. juni 2011

Midtsommeraften


Midtsommer. Sankt Hans. Jonsok. Alle dugende navn på morgendagen. I kveld er det Midtsommeraften, eller Sankthansaften som vi alltid har sagt i min barndom. Hadde det ikke vært for noe så utrivelig som festdagsreduksjonen i 1770 kunne vi sett fram til helligdag og fri fra jobb i morra. Men vi blei altså avslørt allerede på 1700-tallet:

"Skiønt deres Anordning kan have havt et gudeligt Øiemerke, ere de dog mere blevne anvendte til Lediggang og Laster, end til sand Guds Dyrkelse; hvorfore det er bedre, at de efter andre Protestantiske Landes Exempel blive anvendte til Arbeide og nyttig Gierning."

10 helligdager forsvant med reformen. Likevel feirer vi sankthansaften. For egen del skal jeg skrive på eksamen i kveld. Det får være straffen for at de ukene som er gått siden den blei utlevert stort sett har blitt benytta til Lediggang og Laster.



Til trøst har jeg plukka en jonsokbukett. Som vase har jeg brukt gammelt arvegods fra min bestemor i dalen. Mugga kommer trolig likevel herfra, og har dermed gått i arv fram og tilbake fra min oldemors hus. I bunnen står det Tulowice, Polen. Buketten består selvsagt av en andel jonsokblom. Her er plukklista:
  • Hundekjeks Anthriscus sylvestris
  • Skogstorkenebb Geraniaceae sylvaticum
  • Engsoleie Ranunculus acris
  • Jonsokblom Silene dioica
  • Marikåpe Alchemilla

søndag 29. mai 2011

Navnet skjemmer ingen

En del av det elektriske utstyret i min oldemors hus har nådd pensjonsalderen, og leveres ubarmhjertig inn til resirkulering hos nærmeste el-forhandler. Første apparat ut var den gamle stråleovnen på kjøkkenet, erstatta med en termostatstyrt og vegghengt panelovn. Den nye ovnen er riktignok ikke like fin som den gamle, men sjarm må av og til vike for sikkerhet.


Neste apparat ut var varmtvannsberederen i kjøkkenbenken. Den kunne riktignok vært spart enda noen år (vi snakker altså AFP her), men ettersom den var trykkbasert og avhengig av et blandebatteri som ikke lenger finnes på markedet måtte den også ta veien ut av huset da det gamle blandebatteriet takka for seg. Varmtvannsberederen bar det utmerkede navnet Lauguna. Hva kan vel være mer passende på et apparat som forsyner husstanden med deilig varmt vann enn akkurat det - ei blanding mellom lauge og lagune? Det var i alle fall det jeg trodde som var bakgrunnen. Men et kjapt nettsøk forteller at da Lauguna fabrikker blei etablert i Trondheim i 1933 var det litt andre tanker som lå bak. Lauge, altså bade, stemmer. Una derimot, er gammelnorsk for å trives. Navnet blei likevel ikke dårligere spør du meg.


Her om dagen forsvant også en prehistorisk variant av varmekilden panelovn ut døra. Det var da jeg for alvor skjønte at dette med treffende navn tydeligvis var en sport før i tida. Den heter nemlig Riviera. Ikke verst. Men jeg tror faktisk jeg kommer nærmere de temperaturene med en ny ovn.


torsdag 19. mai 2011

Storfint besøk

Hvert år siden jeg overtok min oldemors hus har jeg hatt storfint besøk en gang i løpet av våren eller sommeren. Da har mine fem gamle onkler søkt tilbake til sine barndomstomter, og fylt loftet med kofferter og stua med trekkspillmusikk, gode historier og mye fliring. Veldig hyggelig. De er i anmarsj nå også, og har i år også toppet laget med min tante og hennes samboer som til daglig holder hus i Irland. Til sammen sju gjester altså. Og plass til alle - i hver sin seng. Det er godt det er mildt i været sånn at man kan ta i bruk loftet.

Som alle store stjerner har mine onkler sin egen rider når de er på turné. Jeg slipper heldigvis å gå til store ytterligheter for å gjøre guttene fornøyde. Det holder lenge at jeg setter fram den gamle kaffekjelen fra Cathrineholm, den gule termokanna og den blåmønstrede kaffekoppen min onkel T foretrekker.

Den yngste av de fem brødrene foreslo at vi innførte egne ordensregler i år, basert på tidligere års erfaringer:
  • Ingen drikking og kauking etter kl. 19.00.
  • Glass, særlig Kosta Boda og liknende kostbare saker, må behandles med ytterst varsomhet og holdes med begge hender.
  • Trekkspilling må fortrinnsvis foregå utendørs.
  • Den som begynner å sove/duppe av i sofaen om ettermiddagen/kvelden, må være i seng før kl. 21.00.
Jeg skal vurdere regelinnføring fortløpende, etter behov.

tirsdag 17. mai 2011

Revolusjonære glass

Norgesglass er ikke akkurat sjelden vare ettersom de er produsert i omlag 75 millioner eksemplarer, men de passer bra på en dag som denne. De revolusjonerte nemlig den norske husholdningen med nye muligheter for konservering av mat.

Min oldemor har etterlatt seg seks - sju Norgesglass i skapet boden. Hun brukte dem nok først og fremst til sylting og hermetisering, mens jeg har henta dem fram igjen til oppbevaringsformål. Dette er den største typen, som med sine tre liter rommer ris og pasta til mer enn én middag.

Norgesglass blei produsert i årene 1908 til 1978. Ettersom mine glass har bokstavene DG for Drammen glassverk prega inn i bunnen er de nok fra tida før 1958. De har absolutt tålt tidens tann.

Gratulerer med dagen!

mandag 16. mai 2011

Skammekroken


På et kjøkken med mange dører og vinduer og vanskelige kriker og kroker er det ikke alltid så lett å møblere praktisk. Da min oldemor bodde her hadde hun sitt system. Jeg har prøvd å finne fram til mitt.

Før-bildet under viser hvordan det så ut i kroken da vi gjorde en jobb i et anna hjørne av kjøkkenet. (Et dårlig skjult forsøk på å unnskylde rotet der, altså...). Etter-bildet over viser hvordan det ser ut i dag, etter at et nytt lite skap fra et verdenskjent møbelvarehus er montert og malerkosten er svingt noen omganger. Fremdeles "en fra hvert prestegjeld", men likevel så mye mye bedre.

onsdag 4. mai 2011

Vekk i morgen

Vekk i morgen heter halsdropsene som kurerer rusk i halsen i løpet av et døgn. Disse gamle takplatene har vært mer av et rusk i øyet de siste årene der de har ligget på veibrinken ovenfor min oldemors hus, helt siden de blei tatt ned fra taket da det blei renovert for noen (mange) år siden. Kuren for den slags rusk har imidlertid ikke vært unnagjort på et døgn.

Det er dessverre ikke bare-bare å bli kvitt slike plater. De inneholder nemlig en ikke ubetydelig mengde asbest, i moderne tid best kjent for sine kreftfremkallende egenskaper. Sånt tar man jo på alvor, og kontakter sitt lokale avfallsselskap for å undersøke mulighetene for å få levert platene på forsvarlig vis. Levering lar seg gjøre, får man til svar, men for ikke mindre enn et femsifret beløp. Og da må man i tillegg organisere transporten sjøl.

Etter et fåfengt forsøk på å nå fram med fornuft står man da igjen med to alternativer: Gjøre som "alle andre" og grave platene ned på en usjenert flik av tomta, eller se seg om etter andre alternativer. Det siste fantes heldigvis. Ikke gratis det heller, men i morra er platene vekk. Det er nesten verdt et lite drops.

torsdag 21. april 2011

Hagepåske

Skiføret i den nærmeste omkretsen av min oldemors hus er mest egna for rulleski, og det ligger an til helt andre aktiviteter denne påska. (Nå skal det riktignok nevnes i parentes at ski ikke er mitt førstevalg blant framkomstmidler uansett.)

I dag var vi oppe samtidig som småfuglene. Det er pussig hvor morrakvikk man blir når man endelig har anledning til å sove lenge. Etter en enkel frokost og en kopp morgen-te gikk vi ut, bevæpna med hagerive og trillebår, og før klokka var 11 hadde vi raka og kjørt bort 10 lass med løv og gammelt gras. Trivelig arbeid, særlig når man er to. Og så blir det jo så fint etterpå.

God påske!

torsdag 14. april 2011

Etterlysning

Det starta så bra på mandag. Full av arbeidslyst vaska jeg det ny-flytta skapet i bakgangen (altså gangen mot sjøen), og tilpassa fire ypperlige biter med hyllepapir, en bit til hver hylle.

Så henta jeg fram de tre søppelsekkene med midlertidig bortplassert lintøy (hørtes litt finere ut enn bomullstrekk og stretchlaken) og begynte sorteringa.

De sengesettene som passerte kvalitetskontrollen fikk flytte inn i sitt nye skap. De andre blei henvist tilbake i søppelsekken.

Deretter var det stopp. I dag er det torsdag...

Jeg etterlyser herved arbeidslysten fra mandag. Den kan henvende seg til undertegnede. Jeg befinner meg mest sannsynlig i sofaen.

tirsdag 29. mars 2011

Tra la la vår

I dag er det vår. Tra la la vår. Snyen som kom i forrige uke ligger fortsatt som et teppe over den delen av plenen som såvidt hadde begynt å kikke fram, men likevel: Det er vår.

Da jeg kom hjem fra jobb i dag var det sol fra skyfri himmel, og i stedet for å begynne med middagen tok jeg turen ned i fjæra. Bildet viser dagens fangst. I snart åtte år har jeg plukka glassbiter langs den lille strandstripa som strekker seg fra gammelbutikken i sør og til steinkaia i nord. Det har blitt noen kilo. Jeg vet ikke riktig hva jeg skal gjøre med dem. Enda.

mandag 21. mars 2011

Månelanding

Min oldermors hus har ei leilighet på loftet. Der bor det blant annet en astronaut. Han flytta nok inn en gang på slutten av sekstitallet, eller helt på begynnelsen av søttitallet, sammen med en liten gutt eller ei lita jente som bodde i leiligheta. Hvem vet jeg ikke sikkert, for der har det bodd flere smågutter og småjenter opp gjennom tida. Han eller hun har i alle fall fått lov å sette sitt eget preg på soverommet sitt, for døra er full av små klistremerker av ulike helter. Astronauten er nemlig ikke aleine, han bor sammen med både cowgirls og pusekatter, dykkere og papegøyer.

Ved nærmere undersøkelser viser det seg at astronauten på loftet ikke er noen hvem-som-helst. Det er rett og slett Buzz Aldrin, den andre mannen på månen. Som en god nummer to steg han ut av Apollo 11 den 21. juli 1969. Rett i hælene på Neil Armstrong satte han fotavtrykket sitt på måneoverflata, og mens han sto der på månen blei han foreviga i et klassisk fotografi som er nærmest identisk med klistremerket i leiligheta på loftet. Sånn blir man en helt for sin tid.

Nå for tida snakker vi stort sett om helt andre ting når vi snakker om månelandinger. CO₂-rensing av gasskraftverk for eksempel. Visstnok ganske komplisert. Her i huset har en velfungerende kjøkkenkran virka omtrent like kompisert å få til. Inntil nylig. Mer om det ganske snart.

(Foto fra Wikipedia)




LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...