lørdag 28. april 2018

Etterlysning: Kristiania dørvriderfabrik nr 68


De originale dørvriderne her i huset er sjelden vare. Jeg har omtalt dem før, blant anna da vi henta fram messingen i den eneste vrideren som fremdeles var på plass på ei dør i første etasje. De er utrolig fine, men mange av dem har nok forsvunnet i årenes løp etterhvert som motene skifta og de blei erstatta av 50-tallsvarianten.


På inngangsdøra til kjøkkenet var det helt tydelige spor etter de gamle langskiltene når vi fjerna det som satt på. Siden vi har så få av disse, har jeg lyst til at de vi har skal få skinne i de rommene vi bruker. Derfor har vi bytta ut den eneste andre som var i bruk på ei dør på loftet med en annen variant som det er et eksempel på her. Den har også vært brukt her i huset, og er lettere å få tak i.


Ettersom det er litt forskjell på tjukkelsen på firkantpinnen som går gjennom døra på gamle vridere (9 mm) kontra nye (8 mm), og det var en nyere låsekasse i kjøkkendøra, måtte det en erfaren vinkelsliperfører til for å tilpasse pinnen.


Etter å ha både slipt og filt ganske lenge, passa omsider firkantpinnen gjennom låsekassen.


Jeg hadde ikke noe godt før-bilde. Uavhengig av det er det vel ingen tvil om at det er denne vrideren som passer best til døra og listverket. Nå er det tre slike som er på plass: Denne, en løs som lå på loftet er satt opp på den andre kjøkkendøra, og så har vi den som var på stua fra før.


På vedskjåen (!) sitter denne, som også skal få komme inn i varmen om ikke så lenge. For meg er det vanskelig å forstå at man ikke syntes mer om disse vriderne i si tid. Samtidig er det jo ingen tvil om at moten har en sterk kraft også i dag, og i lys av det kan man jo forstå det. Takk og lov for gjenbruk, da.


Den siste var vi så heldig å finne på internett i fjor høst. Vi måtte kjøpe hele døra, og det har vist seg nesten umulig å få den skrudd av, men vi jobber med saken.

søndag 15. april 2018

Bygda mi

Foto: Pappa
Jeg vet strengt tatt ikke om fire bolighus, to hytter og ei småbåthavn kvalifiserer til bruk av begrepet bygd, men dette er i alle fall stedet jeg bor. Mitt hus kan såvidt skimtes bak buskene helt bortest i bildet, mot nord. Bildet er tatt litt tidligere i år, mens isen enda lå helt ut til langt forbi oss.

Foto: Widerøe

I 1965 så det sånn ut. Det er egentlig kun tre større endringer i bebyggelsen: Småbåthavna fantes ikke, det hvite huset til høyre finnes ikke mer nå, og det hvite huset ned mot kaia er erstatta med ei mindre hytte. I 1965 var det store bygget bak der igjen Samvirkelag, men nå er det gjort om til bolig.


Småbåthavna er et fint tilskudd til området, som eller nok bærer litt preg av at det ikke er like mye aktivitet her nå som den gangen det var både lokalbåtanløp, poståpneri og flere butikker.


Her i dette huset var én av butikkene, i første etasje. Det er fremdeles et flott hus, men lerka ved siden av er i ferd med å overta herredømmet på taket. I følge bestemora mi var butikkinnredninga av den staselige sorten, med mahogny-detaljer. Jeg vet faktisk ikke om den enda eksisterer, men det hadde jo vært artig om den gjorde det. Andre etasje er bolig.

Foto: Mittet

Slik så det ut den gangen det var butikk. Bildet er antakelig tatt i 1928. Jeg har også sett bilder av butikken med et Tiger-merke uttafor, så det betyr nok at de solgte drivstoff her.


Det andre gamle, fine huset som fremdeles er igjen er dette. Den bakerste delen er et tilbygg fra 90-tallet. Huset har vært brukt som hytte siden det blei solgt forrige gang for snart 30 år sida. Det er til salgs i disse dager, så har du lyst til å bli naboen min, er det bare å slå til. Vi var der på visning forrige helg, og så langt vi kunne se var det er velholdt hus i god stand. Jeg håper de som kjøper det nå ønsker å bo der fast. Det er for fint til å "bare" brukes som hytte.

torsdag 5. april 2018

Nymalt på nykjøkkenet


Mars-prosjektet gikk i grunnen veldig bra. Målet var å skrape, kitte og sparkle vestveggen på nykjøkkenet. Jeg hadde sett for meg at det skulle være en ganske kjip jobb, men med helt nytt blad på malingsskrapa gikk det som en lek. 


Jeg var egentlig ferdig med skrapinga alt i slutten av februar, og i ukene før påske var det god tid til den nitide jobben det var å gjøre noe med alle spikerhull og sprekker. Etter et lite opphold i påska, som jo var avsatt til andre prosjekter, fant jeg fram boksen med Isblå linoljemaling på tirsdag. Det er så lyst på kveldene nå at fargen nesten ser kvit ut på bildet, men den er altså mer blå.


Jeg klargjorde veggen mot stua også før påske, og malte første strøk på den også på tirsdag. Den ekstra oppmerksomme ser kanskje at det er en litt annerledes type panel på denne veggen. Samme som i taket faktisk. Jeg vet ikke helt hvorfor de har gjort det sånn, men for meg spiller det ingen rolle. Det tilfører kanskje bare litt sjarme til rommet.


Nå har malinga tørka (allerede, må jeg nesten si), og glansgraden er ganske varierende ettersom det enkelte steder var bart treverk og andre steder ganske fin maling under. Jeg håper det holder med ett strøk til for å få jevn glansgrad, men er ikke helt sikker. Østveggen, som jeg malte i fjor, var jo helt ny og ubehandlet og det betyr kanskje at jeg trenger ett strøk ekstra der.


Før eller siden må vi mote oss opp til å se på golvet. Ettersom det skal rør ned her, er det ikke bare maling som skal til. Stripa der deleveggen i si tid sto avslører at det opprinnelig har vært brunt golv, deretter en litt mørk grå og til sist dagens lysere grå. Jeg har egentlig tenkt at grått er den fargen jeg helst vil ha, men har fått mer og mer sansen for brune golv etterhvert. Vi får se hva det ender opp som.

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...