Belagd med äkta guld

Jeg er ikke så glad i å vaske. Til jul prøver jeg imidlertid å ta et aldri så lite skippertak. Da vasker jeg til og med prismene i lysekrona på stua. Jeg gnikker riktignok ikke en og en for hånd, men lampa ser likevel atskillig blankere ut når jeg er ferdig enn den gjør når jeg begynner. Riktig julestemning blir det faktisk.

Lysekrona er neppe særlig gammel. Heller ikke særlig eksklusiv. Postordre fra Spar Kjøp tipper jeg. Men på toppen står det Belagd med äkta guld. Det holder for meg.

Ubrukbar. Ikke god.

"Ubrukbar. Ikke god." Det er min oldemors dom over Alma og Alettes oppskrift på Havrekjeks av gryn. Det er med andre ord best å spare seg bryet med å ta fram de pressede havregrynene og hjortetaksaltet i år.

En sort mindre å bake, altså. Jeg skal bruke resten av kvelden på å saumfare Mat og Husstel for flere oppskrifter med samme attest. Finner jeg seks til er julebaksten over. På sett og vis.

Julekake etter Alma og Alette

I det adventstida for alvor tar til og desember melder seg til tjeneste, sveiper tankene hen til julebaksten. Skal jeg være ærlig overlater jeg det meste av den til andre - det har sine fordeler å feire jul heime hos mor - men fra tid til annen tas bakeforklet fram også her i gården.

Alma og Alette, forfatterne bak den oppdragende boka Mat og Husstel fra 1920, har fått kvile i skuffen ei stund. På tide å slippe dem ut nå som det snart er jul:

“Julekake, finere

1 l. nysilt melk,

60 - 80 gr. gjær,

400 gr. smør,

375 gr. sukker,

1/2 teske støtt kardemomme (6 sykker),

hvetemel,

250 gr. stenfrie rosiner,

250 gr. sukat.”

De har nok sluppet opp for nysilt melk på samvirkelaget i disse førjulstider, men ellers virker ingrediensene kurante. Selve blandeprosessen synes jeg imidlertid ser noe omstendig ut.

“Melken varmes opp til den blir lunken, og endel av det sigtede mel has i til en løs deig, der arbeides godt. Gjæren utrøres i litt sukker eller melk og blandes godt i deigen. Den tildækkes og sættes paa et varmt sted for at æse til sin dobbelte størrelse. Naar den er færdigæst, tilsættes det smeltede smør (men ikke for varmt), sukker og den støtte kardemomme. Deigen arbeides godt under tilsætning av mere mel, til den blir passe fast til utbakning, og faar atter æse opp.”

Takk og lov for elektriske eltemaskiner. For som Alma og Alette bemerker i parentes:

“(Jo bedre deigen blir arbeidet, desto bedre blir bakverket.)”

Når man har kommet så langt, er det bare selve rosinen i julekaka igjen, så å si:

“Når deigen er ferdigæst, deles den i 2 - 3 dele efter som man vil ha kakerne store eller smaa. De rensede, skyllede og tørrede rosiner og den i smaa terninger opskaarne sukat blandes og arbeides ind i deigen, der formes til runde glatte kaker. De sættes paa melet plate. Naar kakerne er godt opæste, skjæres et let snit rundt midten. De oversmøres med egg og stekes i middelvarm ovn 3/4 - 1 time efter størrelsen.”

Deretter avslutter Alma og Alette med et par siste tips:

“Til hverdags kan rosiner og sukat godt undværes i julekake.

(I Julekakedeig has ikke kanel, da den gjør kaken mørk.)”

Bare sånn i tilfelle du skulle falle for fristelsen til å elte inn litt kanel helt til slutt.

Når katten er borte...

Hvis du ikke holder katt, holder du mus sier de i Finland. Det har dessverre vist seg å gjelde i min oldemors hus også. For ei tid tilbake la jeg merke til at noen hadde forsynt seg av brødskalken som lå i matavfallsdunken i kumskapet. Ved nærmere ettersyn viste det seg også at det som tilsynelatende så ut som te-grugg heller var fordøyde rester av den samme brødskalken. En rimelig utrivelig oppdagelse.

Med slike gjester i kumskapet må jeg innrømme at veien var kort fra fredsæl huseier til blodtørstig bøddel. Skjønt blodig har det egentlig ikke vært. Med innebygget erfaring fra 75 års patentert produksjon har RAPP-fella vist seg å være temmelig effektiv. I følge reklamen er den i tillegg både hygienisk og håndterlighet. For ikke å snakke om miljøvennlig.

Jeg er ikke helt sikker på hva jeg synes, men innrømmer glatt at jeg har liten evne til innlevelse i muselivet, ei heller føler jeg noen sorg når et nytt liv har gått tapt innenfor kumskapets tre vegger og to dører. Det er nemlig mer enn nok igjen der de kommer fra. Ute er eiendommen mer eller mindre perforert av musehull, i hver ei lita bakkesida og under hver ei lille skjærtue. Klok mus veit seg meir enn eitt hol, visstnok. Ugh!

Uansett - foreløpig leder jeg kampen. Det har vært stille i kumskapet lenge nå.

Blå søndag

En blå søndag er absolutt å foretrekke framfor en blåmandag. I dag er det akkurat passelig kaldt og akkurat passelig mye sny.

Leik ikke med fyrstikker

Temperaturen er mer under enn over null for tida, og det har allerede blitt fyrt mye i vedovnen på kjøkkenet. Det kommer nok til å gå med mer enn ei eske fyrstikker, men med Nitedals hjelpestikker kan man fyre med god samvittighet. For hver eske som blir brukt går 3 øre til Hjelpestikkefondet. Ikke så mye, egentlig, men med tanke på at Nitedals er omtrent enerådende på fyrstikkmarkedet antar jeg det blir noen kroner i løpet av ett år.

De små eskene har tydeligvis vært sett på som høvelig oppbevaringsplass til småtterier her i huset, for det ligger noen generasjoner fyrstikkemballasje rundt omkring på på loft og bod. Hva som utgjør den store praktiske forskjellen på ei bruks-eske og ei lomme-eske må jeg si at jeg ikke helt skjønner, men ellers er det tydelig at man er godt fornøyd med motivet. Det er nemlig ikke endra nevneverdig på de årene som er gått mellom 1 og 3 øre.

I utgangspunktet var det fyrstikkpikene som skulle nyte godt av Hjelpestikkefondet, deretter blei slagordet Til beste for barn og eldre. Hva pengene går til i dag vet jeg ikke. Det er det Lucy Smith og en liten jury som bestemmer.

Uansett, gode formål eller ikke, man skal ikke leke med fyrstikker. Følgende lærerike historie begynner på side 10 i den etterhvert velsiterte kladdeboka:

“Leik ikke med fyrstikker

Ivar og Ester var heime aleine. De morte seg med og tegne katter og hunder. Om ei stund fant de fram fyrstikker. Først laga de hus og gater. Det var morosomt. Så gjorde de bål som de tente på. (fortsett side 12)

Men før de visste av det var alle avisene på gulvet i brann. (fortsetter side 13)

Ivar og Ester sprang ut av huset og ropte om hjelp. Men da var det forsent å slokke ilden. Og da far og mor kom heim, sto huset deres i lys lue. Hvert år brenner det opp mange hus her i Norge fordi att barna leiker med fyrstikker. Disse husa koster tilsammen mange millioner kroner. Derfor må du ikke leike med fyrstikker.”

Absolutt moral verdt å få med seg, det der.

Skodd for enhver anledning

Loftet her i huset har som kjent holdt mange skatter tørre gjennom årenes løp, blant anna ei relativt stor samling med gammelt fottøy. Dette paret med lærstøvler er blant dem som har blitt tatt vare på. Jeg skjønner hvorfor, for dette er ikke Made in Hong Kong. Støvlene er handsydd av tjukt lær. Faktisk er hele støvelen lær, også sålen som er festa med små plugger tett i tett hele veien rundt på undersida. Støvlene når til godt opp på leggen, og har to praktiske hemper på innsida slik at de skal være lettere å dra på seg. Skaftet er litt høyere foran, og selve skoen er temmelig romslig med plass til tjukke lester inni.

Ettersom slike gamle lærstøvler var på moten lenge før mi tid er jeg ikke helt sikker, men jeg tror rett og slett det er et par gamle røyserter. De skulle holde fiskerne varme og tørre på beina i all slags vær, og var i bruk helt til gummistøvlene gjorde sitt inntog en gang på 30-tallet. Hvem som har eid disse, og hvor lenge de var i bruk, vet jeg ikke. Det hadde vært artig og visst.

Jeg har funnet flere interessante forklaringer på navnet. Ordhistorikere mener at ordet trolig kommer fra ordet riusse eller reusse som betød russer på middelalderens høytysk. Ordet skal visstnok også ha hatt betydninga skomaker på det samme språket, noe som jo høres ut som ei like god forklaring. Fiskerne som brukte støvlene hadde imidlertid ei helt anna forklaring på ordet: Støvlene ble kalt røyserter rett og slett fordi de kunne stå opprøyst av seg sjøl.

Jeg velger nesten å tro på det siste. Nå er støvlene nemlig temmelig stive, men i sin tid blei de nok impregnert med datidens kvalitetsprodukter for et vannfast og mykt resultat - tran, tjære og talg. Jeg tenker det holdt tåfislukta i sjakk.

Tidelibom

Det snyr. Masse. Julestemning!

På bærtur

I motsetning til sommeren har høsten vært fin. Jeg er ikke noen stor bærplukker og det begynner dessuten å bli seint på høsten for noen bær, men det fine været frista likevel til en tur ut i lyngen med den gamle bærplukkeren i sekken. Plukkeren er trolig av 50-tallsmodell, det var i alle fall fra den tid og ut at disse blei et vanlig hjelpemiddel under matauken på høsten.

Nå skal det innrømmes at det ikke blei mange bær i plukkeren, og slett ingen i spanna. Det lille jeg fant på turen fylte knapt den lille koppen jeg hadde meg meg. Turen blei omtrent så effektivt gjennomført som i den lille snutten her, fra den gamle kladdeboka fra loftet:

“På tur

Einar og Aud skulle en dag oppi lia og plukke bær. De skyndte seg opp i lia og de kom til tuer som var fulle av store bær. Einar ville kikke i ett reir, men huska på at han ikke skulle røre reira til fuglene. Om ei stund fikk de se ei geit og to killinger. De gikk heim med korgene fulle av bær som mor skulle koke til saft og syltetøy.”

Jeg hadde riktignok ikke så mange digresjoner underveis, ei heller så fulle korger. Men godt smakte det.

Å se ting fra en annen side

Noen gang kan det være fint å se ting fra den andre siden - få et nytt perspektiv på sakene. Se østsiden av fjorden fra vestsiden, for eksempel, en blankstille dag på fjorden. Da ser man for eksempel hvilken kvit perle på jord man faktisk kan kalle sin.

Det er høst

Det er ingen tvil: Det er høst. Et dansk ordtak sier Den som sover om høsten, skal sulte om vinteren. Det var med andre ord best å komme seg ut av pysjamasen og ut i hagen i formiddag, selv om jeg ikke har så mye som skal høstes. Været er fantastisk: Vindstille og klart, og ikke minst: 14 varmegrader.

Jeg fikk meg en aldri så liten overraskelse da jeg kom på sørsida av huset. Der var nemlig flere trær plutselig hugget og kvistet. Etter å ha klødd meg i hodet noen minutter kom jeg på at det nok var det lokale kraftselskapet som hadde vært på ferde med linjerydding. Det verste er at det nok er ganske lenge sida, ut fra fargen på det visna løvet å dømme. Snakk om å følge med...

Høsten og haren har i fellesskap gjort kort prosess med de fleste av potteplantene ute i hagen, så jeg bestemte meg for at dagene for blomsterpryd var talte for i år. Nå er alle pottene tømt og satt på vinterplassen sin i skjåen.

Hagemøblene har jeg imidlertid gitt en utsettelse, det ligger an til en fin høst og mange muligheter for en liten kopp te på nyplatten enda. Akkurat nå, for eksempel.

Årgangsvin

Nok ei gammel flaske fra den nypussa samlinga fra mørkeloftet. Også denne ei av Vinmonopolets gamle slagere, type Bordeaux Rouge. Det dreier seg altså ganske enkelt om en rødvin fra Bordeaux-distriktet i Frankrike.

Jeg vet med sikkerhet at flaska ikke er yngre enn 1956. Da skifta nemlig Vinmonopolet logo. Den logoen som kan ses på denne etiketten er den opprinnelige, den som blei introdusert samtidig med Vinmonopolet i 1922. Ringen med en V inni blei visstnok på folkemunne kalt ringve.

Slik jeg har forstått det blei vin den gang importert på bulk og tappet her i Norge, og det er vel antakelig derfor vinen ikke har en mer personlig etikett enn som så. Men samtidig: Trenger det å være så mye dill da? Jeg tipper at de som kjøpte denne flaska ikke hadde tenkt å gi terningkast for aroma eller bouquet uansett.

Ta en globoid

Etter tre dager med feber og hoste passer det utmerket å finne fram ei gammel eske med Globoid. Eska er fra 1978 - altså nesten på min alder - men det opprinnelige innholdet har nok stillet noens smerter for mange år sida. Grunnen til at akkurat denne eska har overlevd her i huset er nok at den nå huser delene til et ødelagt armbånsdsur, antakelig min oldemors.

Produsenten Nyegaard & Co fikk visstnok hjelp av en konditor (!) med erfaring fra dropsbransjen (!!) da de i 1913 klarte å finne opp en tablett med acetylsalisylsyre som holdt seg hard i emballasjen men løste seg opp når den havna i magen. Deretter satsa firmaet steinhardt på markedsføring, og i løpet av de kommende tiårene blei slagordet Ta en Globoid nordmenns løsning på alt fra hodepine til tunge depresjoner. I 1957 blei det solgt 145 millioner Globoid-tabletter her til lands.

Nå til dags selges det bare noen få millioner. Men jeg lurer nesten på om jeg skal få tak i en pakke. Eska lover nemlig at et par tabletter lindrer både hodepine, tannpine, forkjølelsesubehag og giktplager. Og alle som har hatt real influensa vet jo at da kjennes det ut som om man er ramma av - minst - alle disse symptomene på en gang.

Helgespecial

Loftsbjelkene har holdt på mange hemmeligheter de siste tiårene, blant anna ei fin samling med gamle flasker. Ikke minst er de med etikettene i behold artige. Og det burde vel passe bra å presentere noen av Vinmonopolets gamle slagere en lørdagskveld: Karveaquavit, Brandy Special og Krydret Brennevin.

Jeg har funnet ut at flaskene kanskje er fra krigens dager. Det var i alle fall da et par av disse sortene blei introdusert på markedet. I følge Norsk krigsleksikon var man nødt til å holde av alle potetene til matproduksjon under krigsåra. Det var selvsagt dårlig nytt for spritindustrien, men ei lovendring gjorde det mulig å bruke sulfittsprit som basis for drikkevarene. Sulfittspriten var et biprodukt ved celluloseproduksjon, og på folkemunne fikk den da også betegnelsen tresprit. Etterhvert ble sulfittspriten det eneste norskproduserte brennevinet i handelen, og merker som Borgerakevitt, Karveaquavitt, Krydret Brennevin og Dobbeltrenset Brennevin blei introdusert. Selv om trespriten som teknisk produkt visstnok var helt på høyde med potet- eller druebasert sprit hadde den et dårlig rykte på seg. (Det kan jeg i grunnen forstå. Selv foretrekker jeg i og for seg også potetene mine ferske...)

På tross av sitt rykte utgjorde trespriten lenge etter krigens slutt hoveddelen av Vinmonopolets egen brennevinsproduksjon, faktisk helt fram til 1970-årene. Helt sikker på alderen til flaskene kan jeg altså ikke være. Det eneste jeg er helt sikker på er at de er tomme.

Skolestart

I disse dager er det skolestart for elever og lærere. Denne fine lille sekken dukka opp under loftsbjelkene da vi rydda i 2006. Siden har den stått på loftet, men nå passa det bra å ta den ned for å gi den en grundig vask. Med motiver av trafikkonstabler og vegskilt, og tekster som fare, forsiktig, vent er den relativt pedagogisk i seg sjøl.

Sekken har i sin tid tilhørt en liten gutt som har bodd her i huset. Navnet har nok mamma eller pappa skrevet med sirlige kulepennbokstaver på en lapp under lokket. LMD står det, på den stipla linja der produsenten Turi produkter under teksten Denne skolesekken tilhører har gjort plass til den stolte eiers navn. På baksida har ei søster skrevet navnet sitt, AL, med blyant - helt sjøl. Kanskje litt misunnelig på den fine sekken?

Om den lille gutten syntes det var stas å gå på skolen eller ikke, det vet jeg ikke noe om. Jeg syntes i alle fall det var veldig stas. Særlig matematikk. Og særlig når jeg og venninna mi regna fortere enn alle de andre og måtte få ekstra regnehefter med vanskeligere regnestykker. Alle skolebøkene mine fra den tida har fram til nå ligget på et annet loft et annet sted, men har nå fulgt etter meg hit til oldemors hus. De er ganske artige å bla igjennom; det var på den tida 2 + 2 faktisk blei 4.

Kall meg en krakk

En krakk som denne finnes sikkert i mange gamle hus.

I sin tid blei den kanskje laga for å tjene et bestemt formål, kanskje som sitteplass for husmorarbeid på grovkjøkkenet. Der sto den kanskje i noen år, nylaga og med skinnende brun maling. Den utførte kanskje sin tjeneste vel, og etterhvert som malinga blei slitt blei den kanskje malt på nytt, kanskje med fin blå maling.

Årene gikk, og kanskje kom ei ny tid. Kanskje var det ikke lenger bruk for krakken. Kanskje blei den avløst av en ny, en mer moderne en, med stålrørbein og skaitrekk på setet. Kanskje blei den henvist til et annet rom, en annen tjeneste, kanskje som sagbenk på snekkerboden på loftet. Kanskje sto den der i mange år, og fikk mange hakk og sår. Så blei den kanskje stående aleine, ubrukt. Lenge.

Helt til det kanskje kom noen og tok den ut, ut i gresset, ut i sola.

Fiinbecks skrekk

Jeg legger ut det foreløpig siste bildet i føljetongen av kjøkkenredskaper i dag, to gamle kjevler funnet henholdsvis i matboden og i vedskjåen (!).

Kjevler kommer vanligst i tre varianter har jeg forstått; glatt, med ruter og med riller. Skikkelige bakstekjerringer vet selvsagt hvilken kjevle som er best egnet til ulike formål. Jeg vet bare at jeg helst bruker den glatte til pizzadeigen.

Uten sammenheng for øvrig passer det å nevne at kjæresten kommer hjem på skiftfri i dag. Det betyr at skattejakten fra loft til kjeller stilles i bero noen dager.

Hjerte for vafler

De fleste liker vafler. I følge mer eller mindre sikre kilder stammer navnet vaffel fra det tyske wafel som betyr vokskake. Rutemønsteret som finnes i de fleste jern skriver seg helt tilbake til 1200 - 1300-tallet og skal være laga etter modell fra bivokskakene i bikuben. Jeg er villig til å godta den forklaringa.

Når jeg en sjelden gang lager vafler pleier jeg å bruke oppskrift. Det er ikke noe jeg nødvendigvis har reklamert så mye med, ettersom det aner meg at det anses som svært lite husmoraktig. Stor var derfor lettelsen da jeg oppdaga at Alma og Alette har tatt med ikke mindre enn tre vaffeloppskrifter i sitt utmerkede verk Mat og Husstel; alminnelige vafler, finere vafler og fløtevafler. Såvidt jeg kan se består hele forskjellen mellom de to førstnevnte i om vaflene inneholder egg eller ikke (!?!).

Alma og Alette har nok stekt vaflene sine i et slikt jern som jeg henta inn fra skjåen her om dagen, de anbefaler nemlig vending av jernet “saa at vaflerne blir pent gulbrune paa begge sider”. En del av de andre tipsene til stekeprosessen var imidlertid mer overraskende, hør bare:

“Naar vaffeljernet er varmt, smøres det godt med en fet fleskesvor eller fett indviklet i et tøistykke.”

Sant å si tror jeg de har slutta å selge fleskesvor på S-markedet. Dessuten tror jeg mitt eget vaffeljern er smørefritt. Like greit, syns jeg...

Ulovlig ved kjøp og salg

I disse dager bakes det mye her i huset. I den anledning passer det bra å vise fram min oldemors velbrukte tresleiver og annet utstyr som har vært med på mer enn ett tiår på kjøkkenet. Det er riktignok ikke alt på bildet som har vært i bruk de siste dagene, men fine ting er det uansett.

Etter krav fra Justerverket i Norge skal alle målebegre og husholdningsvekter som avviker iøynefallende fra de justerbare mål bære angivelsen Ulovlig ved kjøp og salg på et iøynefallende sted. Det er intet mindre enn Forskrift om justering som fastslår dette, vedtatt med hjemmel i Lov om mål og vekt av 1946. Derfor har så mange målebeger av den typen som ses midt i bildet denne teksten innprentet i godset. Nå hadde jeg uansett ikke tenkt å begynne med salg, men verdt å merke seg er det jo likevel.

Plattheter

Den ekstra oppmerksomme vil legge merke til to ting på dette bildet:

1. Veggen omtalt i blogginnlegg 9. juli er ikke helt ferdigmalt enda.
2. Det har kommet en spiller ny platt ved siden av trappa.

Forklaringa er (stort sett) som følger:

1. Regn, regn og atter regn...
2. Ferdigtenkt idé, ferdigkjøpt material og ledig hjelpesnekker.

Nå skal det sies at heller ikke platten og den kommende leveggen er helt ferdig enda. Førstnevnte fordi vi mangla fem lengder impregnerte bord. Sistnevnte fordi den ikke er riktig klar fra tegnebordet enda.

Terassebeisen - farge Skimmergrå - er imidlertid klar og venter på at fuktigheta i treverket skal nå et nivå under 20%. Neste år en gang...

Sommerferie til Mg-

Da taket skulle skiftes her i 2006 var det nødvendig med ei opprydding på loftet før arbeidet kunne ta til. Innerst inne under bjelkene dukka det opp ei lita kladdebok på 16 blad. Det er tydeligvis ei norskbok, men den er så preget av tilværelsen under takbjelkene at det ikke er mulig å lese noe navn på forsida. Jeg tipper boka har tilhørt en ikke altfor gammel gutt, for ganske mange år sida.

I tillegg til øvelser der subjekt, predikat og objekt er nøyaktig og korrekt utpekt i setninger som Han hadde med seg stang og angel, inneholder boka noen stiler, deriblant en riktig fin liten sommerferiehistorie. Den passer jo bra i disse dager.

"Hvordan hadde du det i sommerferien?

Sommerferien er en morsom ferie. Da juli kom, kunne vi bade og det var morsomt kan du tru, vi leikte med lekebåtene våre så lenge sola var oppe. Når sola gikk ned ble nordavinden kald og vi måtte slutte og bade. Neste morgen var det kaldt vær til middag. Så blei det overskya og da kunne vi ikke bade mer i sommer. Så blei det så kaldt, så kaldt at vi måtte hyre på oss mer enn vanlig. Nå kom august med litt varmere vær. Men ikke så varmt at vi kunne bade i sjøen. Men sommerferien var enda ikke slutt. Da blåbæra var moden gikk mamma og jeg og plukka bær, vi sanka så lenge vi såg. Så måtte vi leite etter krøttera, så vi fikk melk. Vi lette, og lette. Til slutt fant vi dem nedenfor Nürnberg i skogen. Da vi kom hjem var klokka åtte så vi måtte skynde oss inn med bæra. Så måtte jeg hente en sekk ved så vi fikk tenne i ovnen. Alle var borte så det var ingen varme i ovnen."

En slik ferie står altså til Mg-. Men spør du meg burde alle feriehistorier som inneholder setninger som Men sommerferien var enda ikke slutt stå til Sg+.

Høyt henger han...

... men humøret er upåklagelig. Det er fin fredag, og tid for å gi min oldemors hus et ansiktsløft på fasaden mot sjøen.

Man tager 10 liter linoljemaling farge Morgendis, 1 stk stor pensel, 1 stk skikkelig lang stige og 1 stk snill mann uten høydeskrekk.

Selv kan man puske i lavere luftlag med 1 liter kvit vindusmaling, 1 stk liten pensel og 1 stk kortere stige.

Til sammen blir det veldig bra. Vi blei ikke riktig ferdig i dag, men allerede nå begynner huset å se ut som et friskere og mer fornøyd hus. Før og etter-bilder kommer.

Godt skodd

Jeg vet ikke om det sier mest om meg eller om sommeren i Nord-Norge, men det er uansett først i dag at jeg har pakka bort vintersko og henta fram de mest sommerlige sommerskoene.

Milepælen illustreres med to par av min oldemors sko. Skoene er både pene og gode å gå i, jeg har faktisk brukt de kvite en gang. De brune proklamerer stolt at de er norske. Nærmere bestemt av typen Dr. Buhl original, binnsåle lær, overdel skinn.

Godt skodd, altså.

Lat hage

Endelig er sommerblomstrene på plass!

I mangel av fine blomsterbed - slik det gjerne er i en lat hage - er blomsterpryden planta i krukker. Den gamle utslagsvasken er også omgjort til blomsterbed, og hengt opp på skjåveggen. Ganske fint, egentlig.

Det lille blomsterbedet jeg i tillegg hadde er et trist syn, med forfrosne planter og musehull i uskjønn forening. Det blir ikke gjort noe med den saken i kveld, men på sikt må jeg vel trø til med spaden og nye planter.

I morra: Årets første plenklipp!

God klestørk

Det er ingen tvil om at sengetøy som er tørka ute på snor både lukter best og føles best når man kryper til køys i nyoppredd seng. Ingen tøymykner kan måle seg.

Mitt nye tørkestativ er laga etter modell av det gamle som sto her da jeg flytta inn. Dét hadde dessverre råtna på rot, men en snill kamerat klarte å gjenskape nostalgien til minste detalj. Nå står et helt nytt stativ staut og stilig ute på plenen. Det har allerede blitt tørka noen maskiner klær ute på nystativet. Litt maling enda, så er verket fullendt.

Eksplosjonsfare

Fem sammenhengende dager med temperaturer rundt 20 pluss. Tidvis blankstille fjord. Vårlig regn. Er det rart naturen eksploderer?

Omgivelsene rundt oldemors hus er i ferd med å forvandles fra grå og trist, til grønn og frisk. Herlig...

Tak over hodet

Selv om det ikke har skjedd så mange endringer med huset etter at jeg overtok, så er det som har skjedd store og viktige ting. Taket, for eksempel, viste seg i 2006 å lekke som en sil et par steder på loftet. Når det regna ute, rant det i strie strømmer langs tømmerveggen på loftsgangen, og sånn kan man selvsagt ikke ha det.

Etter en tur i banken, der jeg måtte låne mere penger enn jeg trengte for å kjøpe selve huset (!), var det klart for å engasjere et par handy-men til å ta i et tak. De gamle eternit-platene blei løfta ned, neveren og det gamle materialet under fjerna og nytt takreisverk satt opp, klart til å ta imot nytt takdekke.

Opprinnelig var det visstnok torvtak på huset, men det var det ikke aktuelt å sette opp nå. Heller ikke ekte skiferstein. Begge deler ville krevd ekstra styrke i undertaket, og sååå god råd har ikke denne damen. Valget falt i stedet på takshingel, som i følge leverandøren tåler det meste av vær og vind, og er dekket med knust naturlig shingel. Så på en måte er det altså steintak likevel. Jeg valgte den dråpeformede grå varianten, ettersom den er å se (som ekte takstein) på flere eldre hus fra omlag samme tidsepoke som dette.

Skal jeg si det sjøl er resultatet slett ikke verst - jeg synes taket passer godt til huset og den nye veggfargen. Nå er det bare resten igjen...

Betingelserne for at faa et godt brød

Brødløs etter flere uker med nedprioritering av huslige sysler er det på tide å ty til Mølleren og Godt gammeldags havrebrød på 1-2-3. Alma og Alette i Mat og Husstel hadde nok fnyst foraktelig om de hadde visst hvor enkelt dagens husmødre gjør det for seg sjøl. Til mitt forsvar bør det holde å nevne at langt flere faktisk kjøper helt ferdige brød i butikken...

I følge de to damene er det fire betingelser “for at faa godt brød:

1. Godt mel,

2. god gjær,

3. tilstrekkelig varme og tid til hævning av deigen og

4. passe varm ovn.”

Melblandinga har jeg som sagt overlatt til andre, men som et kvalitetskriterie framholder Alma og Alette at “godt mel maa ha en frisk lugt og smak, det maa kjendes tørt.” Suksessen ligger i oppbevaringa: “Mel maa altid opbevares paa et tørt sted, ikke i en kjelder. I den kolde aarstid maa melet tas ind fra melbod eller stabur og staa ca. 1 døgn i et varmt rum eller saa lenge før bakingen at melet har stuetemperatur.” Jeg får sette min lit til at Coopen - mitt foretrukne mellager - har fulgt de gjeldene retningslinjene før melet kom i hus her. Når det gjelder damenes siste melråd, som gjelder sikting før bruk, må jeg innrømme at jeg synder når det er brød som skal bakes. Men det kan hende behovet ikke er til stede under dagens forhold: “Melet bør altid sigtes før bruk. Derved fjernes mulige klumper, hyssingstumper [!] o.l”

Takket være tørrgjærens inntog på kjøkkenet sparer jeg meg åpenbart for mange andre bekymringer også. Alma og Alette har nemlig avsett ei hel side til temaet. Jeg nøyer meg med å bite meg merke i at “I sterk varme eller kulde dræpes gjærsoppen.”.

I følge mine husstellsmentorer er det til slutt meget viktig at ovnen er passe varm. “Ved litt erfaring vil man kunne skjønne om ovnen er passe varm ved at stikke haanden indi den.” Verden har heldigvis blitt litt enklere, min erfaring tilsier nemlig at et lite lys på stekeovnen slukkes automatisk når temperaturen er passe...

5000 kilo prima tyttebær

Fra ei krå på mørkeloftet klarte jeg å lure fram noen krøllete papirer som viste seg å være gamle brev og dokumenter fra den tida min tippoldefar Kr. drev handel i huset. Det er langt fra hele handelsarkivet, det har visstnok gått opp i røyk for mange år sida. Men de få papirene som er igjen gir likevel noen artige glimt fra tida før Samvirkelagene gjorde sitt inntog på handelsarenaen.

Papirene viser tydelig at det var om å gjøre å ha mange bein å stå på. Blant annet sender en av de større handelsmennene i nordfylket den 20. september 1922 følgende bestilling til min tippoldefar, for anledningen titulert som Herr Kr. D.:

“Ad. tyttebær. Jeg har bruk for ca. 5000 kilo prima tyttebær i tønder for snarest avsendelse. Hvis De kan skaffe mig noget herav, saa skal jeg betale 55 øre kiloet inclusive tønder, men fob, altsaa kun levert ombord i dampskib, og kunde tønderne bare sendes ombord i dampskib paa erindringskart hertil, saa blev de herfra kartert. Hver tønde maatte være merket med tara, brutto- og nettovægt, samt merket: K.D/I.H.G og maatte De sende mig vægtnota, samt opgave over tøndetal m.v. Jeg imøteser Deres meddelelse og tegner

Med høiagtelse

J.H.G.”

Claus Andersen Pelsvareforretning har mottatt 35 store og 24 smaa Røskat, samt 3 Røskat intet vært [verdt] og sender 553 kroner i contanter i retur den 17. desember 1919.

Varer blei også tatt inn til butikken, så klart. Andresen Vaabenforretning (som faktisk heter det samme i dag) sender 26. oktober 1921 regning for 2 poser engelske hagl, til den nette sum av 42 kroner. Prisen er åpenbart verdt å kommentere, for leverandøren føyer til:

“Prisene har steget voldsomt i det sidste paa Engelske hagl det er nesten ikke at opdrive. Norske falder mer billigere; men jeg har ikke disse paa lager nu.”

Nei, sikkert ikke...

Målt og veid

Denne vekta henta jeg ned fra mørkeloftet så snart jeg oppdaga den. Jeg er ganske sikker på at den blei brukt i den tida det var butikkdrift her i huset, men nøyaktig hvor gammel den er aner jeg ikke.

Jeg har lest meg fram til at det korrekte navnet på denne typen vekt er desimalvekt. Noen kaller den også sekkevekt, fordi den var høvelig til nettopp veiing av sekker - blant anna. Det var vanlig å ha slike vekter rundt omkring på gårdene, og i alle fall hos handelsmannen, og den var godkjent for kjøp og salg.

På desimalvekta har ikke vektstanga like lange armer. Lasta blir holdt i likevekt av en tiendedel så tunge lodd. Med andre ord: Dersom du har lasta opp 50 kilo mel i en sekk på den store plata til venstre, så bli vekta holdt i balanse av et 5 kilos lodd på den lille plata som henger på høyre side. På bjelken over er det ei lita kule, et skyvelodd, som blir brukt til å finregulerer vekta slik at den kan avleses mer nøyaktig. Verdien på dette skyveloddet skal visstnok ikke ganges opp med 10.

Dessverre mangler jeg loddene, jeg har i alle fall ikke klart å finne dem noen steder så langt. Det hadde selvsagt vært ekstra artig om også de var med, men uansett er det jo intet mindre enn et genialt prinsipp for veiing av tunge varer. Tenk om den stakkars butikkbetjenten hadde vært nødt til å slepe på 50-kilos tunge lodd hver gang han skulle selge litt ekstra mel til en langveisfarende kunde...

Handel og vandel

Min oldemors hus (helt til venstre i bildet) har vært brukt til så mangt. Blant anna er butikkhistorien til huset ganske lang, både før og etter andre verdenskrig.

Hvis vi hopper rett inn i siste del av historien, så var det her det første Samvirkelaget i bygda blei åpna 21. januar 1946. Det var i følge jubileumsskriftet for Samvirkelaget (utgitt 1990) min oldeonkel K., som satt i det første styret og som bodde i huset, som antydet for stiftelsesmøtet at butikken inntil videre kunne leie lokaler i gården. I alle fall fattet de 70 frammøtte følende vedtak:

“Da K.D. har lovet å leie hus til butikklokaler, pålegges styret å få leieforholdet kontraktert. Så snart dette er bragt i orden, setter styret i gang nødvendige innredningsarbeider, og setter all sin kraft inn på å få forretningen i gang i løpet av høsten 1945.”

Oldeonkel K. blei sjøl tilsatt som betjent i mars 1946, med ei månedslønn på 225 kroner. Som en historisk kuriøsitet kan det nevnes at butikkdamen som blei ansatt samtidig måtte nøye seg med 75 kroner i måneden...

Butikkdamen forteller om relativt moderne åpningstider, fra klokka halv ni om morran til seks på kvelden. Hun forteller også hvordan det var å jobbe i butikken:

“Inne i butikken var det veldig trangt om plassen, men vi kunne ikke klage. Vi var ikke vant med noe bedre. Egentlig var det et landsens kjøkken som var innredet til butikk.”

To tredjedeler av butikken var avsatt til kundene, mens betjeninga måtte smyge seg rundt hverandre innafor disken på den siste tredjedelen. I tillegg var det ikke nok hylleplass, så mange av varene lå strødd på golvet. I disken var det tørrvarer som gryn, mel og sukker som blei veid på dårlige vekter og solgt i løsvekt. Sirup og tjære var lagra på tønner, og måtte tappes uten å søle for mye på golvet hver gang en kunde skulle handle slikt. Bestyreren hadde kontoret sitt under loftstrappa, og hadde ikke stort bedre forhold enn betjeninga uten plass til annet enn ett lite bord og to små krakker.

De midlertidige lokalene i min oldmors hus blei forlatt til fordel for litt større lokaler 200 meter sør for gården i 1947/48. Dermed var handleshistorien i huset over.

Rengjøring av værelser

Før dagens husvask kan det være greit å konferere med Alma og Alette i Mat og husstel. Her er det både pekefinger og trøst:

“Gjennemført orden og renslighet er den første betingelse for at værelsene kan bli hyggelige. Hyggen ligger ikke i lukseriøst utstyr, men i at utstyret er ordnet med smak, og at alt er ordentlig og rent.”

Det er med andre ord bare å sette sin lit til den gode smak...

Emaljebøtta og skrubben på bildet er når sant skal sies ikke lengre i bruk til husvask. (Noen vil kanskje hevde at plastbøttene her i huset heller ikke er for ofte i bruk, men det er en helt annen sak.) Bøtta holder neppe så godt på vann mer, men den har absolutt sin sjarm i behold så jeg bruker den til hageredskapene mine om sommeren.

God sikt og fine forhold

Da jeg var lita brukte jeg å være mye hos min bestemor i dalen. Hun hadde ei stor blikkbøtte til mel, og oppi den sto en melsikt jeg ikke hadde sett maken til noe annet sted. Å leke med den var bestandig artig.

Stor var gleden da jeg oppdaga en akkurat likedan sikt i min oldemors skjå. Den var temmelig rusten, og det er nok ikke råd å få den helt fin igjen etter mange år med vekslende luftfuktighet og kummerlige forhold, men jeg har likevel tatt den inn i varmen.

Sikten er et såkalt fantearbeid, eller taterarbeid som det nok heter på disse kanter. På fint og fransk heter det fil de fer og både originale produkter og etterlikninger har blitt voldsomt populært blant de som satser på den franske landstil.

Oppfinnelsen består rett og slett av hesjestreng, som en omreisende kar i si tid på fiffigste vis har bearbeidet med tang slik at strengen nå er verdens mest praktiske melsikt. Ingen grunn til å få klumper i kakerøra heretter, med andre ord.

Ny vri på soverommet

Soverommet mitt er - om man ser bort fra spiskammerset - det minste rommet i 1. etasje. Det, sammen med en veldig upraktisk bjelke og et trappeløp i taket, skapte visse utfordringer når den enkeltsenga som opprinnelige sto her da jeg flytta inn skulle erstattes med et litt romsligere natteleie.

Ettersom bjelken antakelig er bærende er det ikke noe å gjøre med den, og trappa er jo også en nødvendighet for å komme seg på loftet. Så hva kunne gjøres? I høst så jeg omsider lyset etter å ha hatt det som på bildet under i mange år (gremmm...). Det var rett og slett bare å snu på flisa.

Det gamle skapet har gått opp i røyk og er erstatta med et nytt og lavere skap som går under bjelken. Senga har fått plass under trappeløpet, og den brune veggen som såvidt kan skimtes på "før"-bildet er malt i Jotuns "Tornerose" som matchet tapetet min mors onkel har lagt en gang i forrige århundre. Det kunne vel knapt vært et mer passende navn på soveromsmalinga, jeg sover veldig godt for tida...