Koncistensfett fra Aalesund

I løpet av de snart 13 årene jeg har eid dette huset har det blitt rydda og sortert i hele huset, og sortert og rydda igjen mange ganger. Mange ting har blitt sortert vekk, men minst like mye har overlevd runde etter runde. Sånn som denne kassa, som antakelig skriver seg fra den tida de drev med butikk her i gården. Koncistensfett har jeg funnet ut er et slags smøremiddel brukt til motorer og den slags. Sånne spor fra gamle dager er etter mitt syn vel verdt å ta vare på. Opererer man i tillegg under mottoet Ikke kast det, du får nok bruk for det en vakker dag er det absolutt ingenting som kan forsvare å kaste ei så høvelig kasse.

Å montere små hjul under trekasser er ikke noen banebrytende idé lenger. Akkurat passe store hjul som dreier 360° fant jeg på C*** O*****. Med hjul blir kassa mye mer praktisk, og kan skyves inn under f.eks. kjøkkenbenken der jeg hadde behov for litt mer oppbevaringsplass.

I bunnen var det ganske langt mellom plankene, så det var behov for å legge noe over åpningene. Fra ei anna kasse som ikke er like fin, hadde jeg et gammelt Nordlys fra 1974. I tillegg til at målene på avisa den gangen var nærmest perfekte til å dekke bunnen, var det jo litt ekstra artig at også den var veteran og vel så det. Hovedoppslaget er om en gjeng trålergaster som raserte politistasjonen i Honningsvåg og kledde av betjentene etter at én av dem var innbragt for ulovlig røyking av kannabis på pub. Alt var ikke nødvendigvis bedre før.

Dermed har jeg fått en passelig plass å lagre de store rullene med miljøposer som trengs til kildesorteringa. Og enda bedre: Nok en av gjenstandene på loftet har fått en ny funksjon og en ny plass i huset.

Revolusjonære glass

Norgesglass er ikke akkurat sjelden vare ettersom de er produsert i omlag 75 millioner eksemplarer, men de passer bra på en dag som denne. De revolusjonerte nemlig den norske husholdningen med nye muligheter for konservering av mat.

Min oldemor har etterlatt seg seks - sju Norgesglass i skapet boden. Hun brukte dem nok først og fremst til sylting og hermetisering, mens jeg har henta dem fram igjen til oppbevaringsformål. Dette er den største typen, som med sine tre liter rommer ris og pasta til mer enn én middag.

Norgesglass blei produsert i årene 1908 til 1978. Ettersom mine glass har bokstavene DG for Drammen glassverk prega inn i bunnen er de nok fra tida før 1958. De har absolutt tålt tidens tann.

Gratulerer med dagen!

Leik ikke med fyrstikker

Temperaturen er mer under enn over null for tida, og det har allerede blitt fyrt mye i vedovnen på kjøkkenet. Det kommer nok til å gå med mer enn ei eske fyrstikker, men med Nitedals hjelpestikker kan man fyre med god samvittighet. For hver eske som blir brukt går 3 øre til Hjelpestikkefondet. Ikke så mye, egentlig, men med tanke på at Nitedals er omtrent enerådende på fyrstikkmarkedet antar jeg det blir noen kroner i løpet av ett år.

De små eskene har tydeligvis vært sett på som høvelig oppbevaringsplass til småtterier her i huset, for det ligger noen generasjoner fyrstikkemballasje rundt omkring på på loft og bod. Hva som utgjør den store praktiske forskjellen på ei bruks-eske og ei lomme-eske må jeg si at jeg ikke helt skjønner, men ellers er det tydelig at man er godt fornøyd med motivet. Det er nemlig ikke endra nevneverdig på de årene som er gått mellom 1 og 3 øre.

I utgangspunktet var det fyrstikkpikene som skulle nyte godt av Hjelpestikkefondet, deretter blei slagordet Til beste for barn og eldre. Hva pengene går til i dag vet jeg ikke. Det er det Lucy Smith og en liten jury som bestemmer.

Uansett, gode formål eller ikke, man skal ikke leke med fyrstikker. Følgende lærerike historie begynner på side 10 i den etterhvert velsiterte kladdeboka:

“Leik ikke med fyrstikker

Ivar og Ester var heime aleine. De morte seg med og tegne katter og hunder. Om ei stund fant de fram fyrstikker. Først laga de hus og gater. Det var morosomt. Så gjorde de bål som de tente på. (fortsett side 12)

Men før de visste av det var alle avisene på gulvet i brann. (fortsetter side 13)

Ivar og Ester sprang ut av huset og ropte om hjelp. Men da var det forsent å slokke ilden. Og da far og mor kom heim, sto huset deres i lys lue. Hvert år brenner det opp mange hus her i Norge fordi att barna leiker med fyrstikker. Disse husa koster tilsammen mange millioner kroner. Derfor må du ikke leike med fyrstikker.”

Absolutt moral verdt å få med seg, det der.

Årgangsvin

Nok ei gammel flaske fra den nypussa samlinga fra mørkeloftet. Også denne ei av Vinmonopolets gamle slagere, type Bordeaux Rouge. Det dreier seg altså ganske enkelt om en rødvin fra Bordeaux-distriktet i Frankrike.

Jeg vet med sikkerhet at flaska ikke er yngre enn 1956. Da skifta nemlig Vinmonopolet logo. Den logoen som kan ses på denne etiketten er den opprinnelige, den som blei introdusert samtidig med Vinmonopolet i 1922. Ringen med en V inni blei visstnok på folkemunne kalt ringve.

Slik jeg har forstått det blei vin den gang importert på bulk og tappet her i Norge, og det er vel antakelig derfor vinen ikke har en mer personlig etikett enn som så. Men samtidig: Trenger det å være så mye dill da? Jeg tipper at de som kjøpte denne flaska ikke hadde tenkt å gi terningkast for aroma eller bouquet uansett.

Ta en globoid

Etter tre dager med feber og hoste passer det utmerket å finne fram ei gammel eske med Globoid. Eska er fra 1978 - altså nesten på min alder - men det opprinnelige innholdet har nok stillet noens smerter for mange år sida. Grunnen til at akkurat denne eska har overlevd her i huset er nok at den nå huser delene til et ødelagt armbånsdsur, antakelig min oldemors.

Produsenten Nyegaard & Co fikk visstnok hjelp av en konditor (!) med erfaring fra dropsbransjen (!!) da de i 1913 klarte å finne opp en tablett med acetylsalisylsyre som holdt seg hard i emballasjen men løste seg opp når den havna i magen. Deretter satsa firmaet steinhardt på markedsføring, og i løpet av de kommende tiårene blei slagordet Ta en Globoid nordmenns løsning på alt fra hodepine til tunge depresjoner. I 1957 blei det solgt 145 millioner Globoid-tabletter her til lands.

Nå til dags selges det bare noen få millioner. Men jeg lurer nesten på om jeg skal få tak i en pakke. Eska lover nemlig at et par tabletter lindrer både hodepine, tannpine, forkjølelsesubehag og giktplager. Og alle som har hatt real influensa vet jo at da kjennes det ut som om man er ramma av - minst - alle disse symptomene på en gang.

Helgespecial

Loftsbjelkene har holdt på mange hemmeligheter de siste tiårene, blant anna ei fin samling med gamle flasker. Ikke minst er de med etikettene i behold artige. Og det burde vel passe bra å presentere noen av Vinmonopolets gamle slagere en lørdagskveld: Karveaquavit, Brandy Special og Krydret Brennevin.

Jeg har funnet ut at flaskene kanskje er fra krigens dager. Det var i alle fall da et par av disse sortene blei introdusert på markedet. I følge Norsk krigsleksikon var man nødt til å holde av alle potetene til matproduksjon under krigsåra. Det var selvsagt dårlig nytt for spritindustrien, men ei lovendring gjorde det mulig å bruke sulfittsprit som basis for drikkevarene. Sulfittspriten var et biprodukt ved celluloseproduksjon, og på folkemunne fikk den da også betegnelsen tresprit. Etterhvert ble sulfittspriten det eneste norskproduserte brennevinet i handelen, og merker som Borgerakevitt, Karveaquavitt, Krydret Brennevin og Dobbeltrenset Brennevin blei introdusert. Selv om trespriten som teknisk produkt visstnok var helt på høyde med potet- eller druebasert sprit hadde den et dårlig rykte på seg. (Det kan jeg i grunnen forstå. Selv foretrekker jeg i og for seg også potetene mine ferske...)

På tross av sitt rykte utgjorde trespriten lenge etter krigens slutt hoveddelen av Vinmonopolets egen brennevinsproduksjon, faktisk helt fram til 1970-årene. Helt sikker på alderen til flaskene kan jeg altså ikke være. Det eneste jeg er helt sikker på er at de er tomme.