Billigere enn ny sofa

Jeg har en vel ti år gammel sofa som er akkurat passe stor til stua, god å sitte i og i det hele tatt passelig på mange måter. Den holder seg stort sett godt også, med unntak av det ene armlenet. Plutselig begynte det å se veldig lurvete ut, som bildet under viser. Antakelig er årsaken at det er på den sida av sofaen vi begge må passere for å sette oss. Det så jo ikke så pent ut, men samtidig kan man jo ikke skifte sofa bare på grunn av det. Jeg har prøvd meg på et avbøtende tiltak, og sydd litt sammen først. Deretter satte jeg på tre små stjerner som jeg hekla av restegarn. Det holder forhåpentligvis ei stund framover. Fungerer det ikke er plan B å sy trekk til armlenene. 

Oldemorskappe på kammerset

I pinsa i fjor fikk jeg ei hekla gardinkappe hos tanta mi, hekla av oldemor. Den var ikke så veldig bred, men helt passe til det nye vinduet på kammerset. I forrige uke gjorde jeg et dypdykk i tøylageret, og fant et gammelt I**A-stoff som sikkert er kjøpt for 10 år sida. Opprinnelig var det kjøpt til et helt annet prosjekt som aldri har blitt realisert, men passa veldig bra til dette også. Jeg har sydd på stoff på flere slike smale heklekapper, og er veldig fornøyd med resultatene. Denne henger for eksempel på badet.  

Vi bestemte oss for at vi kunne beholde golvet her inne som det er, med årevis med bruksslitasje og småflekker etter ulike maleprosjekter. Vi skrapa vekk det som var løst, vaska skikkelig, og satte det inn med linoljevoks. Listverket var litt verre, så det malte jeg med en linoljefarge som heter Kanelbrun. Den ser litt mørkere ut enn den opprinnelige, men ikke så dramatisk mye som det ser ut på det øverste bildet.

Fine ting │ Tidlig pinsebesøk

Årets pinsegjester var tidlig ute, nesten to uker før pinsa. I dag reiste den siste av dem, og huset blei brått veldig stille. I forrige uke kom jeg hjem vekselvis til trekkspillmusikk eller ferdig middag, og det lukta konstant nykokt kaffe i huset. Denne uka kommer det til å være helt stille, og ingen kaffelukt kommer til å kile i nesa før tidligst på torsdag når kjæresten kommer hjem fra jobb igjen.

Den siste som dro var tanta mi som bor i Irland. De siste gangene hun har vært her har hun alltid hatt med seg noe som hun mener hører til her. Sist kom hun med ei heklekappe som nå henger i gangen. Denne gangen kom hun med enda flere heklerier og et brodert brettbånd. Alt er det enten oldemor eller andre slektninger som har produsert, og det finnes alltid en plass til det her. Snakk om snill tante, snakk om heldig huseier!

Gamle gardiner på nytt

Heklede gardiner og duker har nok en helt spesiell plass i hjertet til alle etterkommere etter min oldemor. Det er antakelig umulig å finne ut hvor mye hun har hekla og gitt bort gjennom si levetid, men at det er mye kan i alle fall fastslås. Heldigvis er det en del igjen av det her i huset også, som denne lille gardinkappa som hang på badet før vi pussa det opp.

Som en del av oppussinga snudde vi vinduet, og dermed passa ikke kappa like god lenger. I det nye stående vinduet blei den rett og slett litt kort, og den passa heller ikke i noen av de andre vinduene i huset. Planen har derfor lenge vært å sy på den en bit tøy.

Å hente fram symaskinen har tidligere vært forbundet med et visst tiltak for min del, men nå har jeg innreda et provisorisk syrom oppe i loftsleiligheta. Dermed kan symaskinen stå framme hele tida, og det blir forhåpentligvis lettere å sette seg ned med den heretter.

På rommet står også ei kiste med masse stoffrester. Målet er å utnytte mest mulig av det jeg har på lager i huset, enten det er møbler, tekstiler eller andre ting, så det var fint å finne en akkurat passe lang bit av dette stoffet. En artig oppdagelse mens jeg holdt på å sy var at mønsteret på heklekappa er nesten helt identisk med de gardinene jeg sjøl hekler på nå. Det var jeg ikke klar over.

Mens jeg var i gang sydde jeg også en løpegang på denne kappa som jeg fikk av tante L sist hun var her. Oldemor har hekla den også, antakelig på et tidspunkt i historien der brunt var ekstra moderne. Jeg har funnet en plass til den, men mangler gardinstang. Akkurat det har jeg ikke i mitt rikholdige lager, så dermed innvilges tillatelse til nyinnkjøp.

Skikkelig rydding

Det er hektiske, mange og lange dager på jobb for tida, så da blir det ikke særlig med tid til overs for maling eller snekring. Men litt hekling blir det tid til. Dette prosjektet er et slags ryddeprosjekt. Saken er den at jeg har hatt liggende en stor pose med svensk heklegarn ganske lenge, som har blitt flytta rundt og rundt, og rundt igjen.

Egentlig er filosofien min at man ikke har rydda før tingene er lagt på plass der de egentlig hører hjemme. Og garn, det har man vel egentlig skaffa seg for at man hadde tenkt å skape noe av det. Med andre ord må man først hekle noe av det, f.eks. ei gardinkappe. Deretter må man henge den opp, f.eks. i et vindu på loftet. Da først, har man rydda.

Filler med potensiale

Det er fremdeles to rom i leiligheta oppe som er fulle av ting som tilhører meg. Det er alt fra spiker og verktøy til møbler og husgeråd. Ikke minst står det en stor mattevev midt på kjøkkengolvet, og fem esker med ferdige mattefiller. Ingen av delene har vært i bruk etter at oldemor la ned skyttelen for siste gang. Det har ikke skortet på planer, men kanskje heller på tid og inspirasjon til å sette seg inn i mattevevingens kunst. Nå ligger det an til at veven blir skrudd ned og satt på lager for en periode, og der havner nok også alle oldemors mattefiller. De kan jo liksom ikke kastes.

Hekleblonder og mellomverk

Til helga ventes storfint besøk, og jeg har gjort klart det solgule gjesterommet på loftet med hekleblonder og mellomverk. Blondene har jeg stått for sjøl, et stort prosjekt jeg starta på (og fullførte) for 20 år sida. (Tida går fort, jeg skvatt nesten litt da jeg regna på det.) Putevaret kommer fra oldemors skap, og lå igjen til meg da jeg overtok huset. Det er litt koselig å kunne ta sånne ting i bruk innimellom.

Puter under armene

Da jeg flytta inn i oldemors hus for vel 10 år sida måtte jeg pakke ned mye av det som lå i skap og skuffer her for å gjøre plass til mine egne ting. Siden den tid har det stått et tosifra antall banankasser på loftet. Alle som inneholdt nips, glass og porselen tok jeg en skikkelig gjennomgang på for to år siden. Med vårsola i år var det tid for eskene merka puter, gardiner og duker.

Jeg husker godt da oldemor inspiserte stua etter at jeg hadde flytta inn. Hvor er alle de fine putene mine? spurte hun. Jeg var rask med å henlede oppmerksomheta på gardinkappa som fremdeles hang oppe (og som henger oppe i dag også), men jeg må jo si at jeg egentlig skjønner at hun blei litt skuffa. Alle putene er nemlig hekla eller brodert, enten av henne selv eller av andre med tilknytning til huset.

Grunnen til at jeg la dem vekk i si tid var vel rett og slett at jeg ikke helt fant plass til dem i "mi" stue. Jeg liker dessuten litt større puter enn man brukte før. Men smaken endrer seg jo, og med den synet på de gamle putene. Nå har jeg i alle fall tatt dem ut av eskene og distribuert dem på gjesterommene. Kanskje noen av dem finner veien til stua igjen etterhvert.

I tillegg kommer alle de løse putetrekkene. Minst like mange som det var puter. De skal i det minste få en plass i et skap, litt lettere tilgjengelig enn de har vært de siste 10 åra.

Snøen som falt i fjor

I adventa fjor la bloggtante Monica ut flere oppskrifter på heklede snykrystaller i sin krystallkalender. Til sammen hekla jeg 14 (eller var det 16) av krystallene, men så tok tida meg og jeg fikk dem ikke dampa og stiva før jul. Etter jul gjorde jeg dem imidlertid klar, men i år var problemet at jeg ikke kunne finne dem.

Det logiske ville jo vært å legge dem sammen med den andre julepynten, men der var det ikke så mye som et snyfnugg. Det nest mest logiske var antakelig handarbeidskurven, der de til slutt dukka opp i romjula. Her er de hengt opp på noen lerkekvister for felles avfotografering, men nå har de funnet plassen sin på juletreet. Der gjorde de seg godt - slike adventskalendre kan jeg like!

Heklestria

Dette huset er uløselig knytta til hekling: Min oldemor heklet omtrent alltid, og det er knapt et barnebarn som ikke har fått en hekleduk eller flere i julegave herfra. Og hekling er gøy, det syns jeg også. Derfor syntes jeg det var veldig artig da Tante Monica bestemte seg for å legge ut ei ny oppskrift på snøkrystaller hver dag fram til jul. Det er adventskalender med mening, det!

Foreløpig henger jeg litt etter, men i dag er det søndag og god tid til hekling så i løpet av dagen regner jeg med å være ajour igjen. Jeg bruker heklegarnet Idena Maxi og heklenål nr. 2, det funker bra.

Tro og tvil

Jeg har svevd mellom tro og tvil i det siste. I det ene øyeblikket tror jeg at jeg har funnet ut hvilken gardinløsning jeg skal ha i stua. I det neste øyeblikket er jeg i tvil igjen. I ett hjørne står nye gardinstenger, og i en pose i gangen ligger to nye gardinfag som egentlig skulle henges opp når veggen var malt. Men så var det min oldemors heklede kapper da. Som liksom hører til.

På dette hverdagslige før-bildet vises det forhatte gardinbrettet, og den noe spesielle løsninga med enkel kappe over to vinduer med en vegg mellom. I det spørsmålet har det aldri vært tvil, heretter skulle det være "hvert vindu, sin gardin". Men så er både jeg og kjæresten ganske opptatt av å slippe inn mest mulig lys. Så da blir det kanskje ikke sidegardiner likevel, bare den opprinnelige kappa i en litt ny vri. Vi får se. Stua er ikke riktig ferdig enda.

Å ta det piano

Det er meninga at jeg skal ta det piano for tida, og det kan jeg i grunnen gjøre med god samvittighet. I alle fall hvis man tar utgangspunkt i stua. Den er nemlig nesten helt ferdig, det mangler bare sparkel, grunning og tapet på en vegg. Alle de tre andre veggene er ferdige, og i helga har vi for første gang også kunnet nyte en støvfri utgave av stua.

Jeg er veldig fornøyd med den nye fargen både på veggene, vinduskarmene og dørlistene. Veggfargen er spesialblanda etter fargen på tapetet som skal opp på den siste veggen, og har en ganske kryptisk fargekode. Jeg fikk beskjed om å ta lokket med meg tilbake om jeg trengte mer, men jeg tror kanskje det er mulig å få noe ut av følgende også: Baronesse fløyel BV001½ RE001½ 1/2 SS003.

Når vi fjerna det gamle gardinbrettet over vinduene, viste det seg for det første at vinduskarmen faktisk ikke var malt over vinduet. Dessuten var det malt bare ett strøk, mens det nok trengtes to. Nå er alt malt med helt alminnelig Lady Classic 40 Egghvit 0502Y 1001, og det ser kjempekvitt ut sammenligna med før. Dessverre har jeg ingen bilder av det.

Golvlistene er malt i samme farge som jeg har brukt i den enda ganske nymalte gangen: Oxan gulvmaling S4005-R80B. Desverre må nok golvebelegget bli liggende enda ei stund (les: noen år), men det anser jeg som en bagatell i den store sammenhengen. 

Bildene: Pianoet, som jeg desverre ikke spiller på, fyller nesten hele stua. Men det er ikke snakk om at det skal ut herifra. Pianokrakken har min bestefar i dalen snekra. Han snekra minst en til som står hos mine foreldre. Den hekla matta den står på har enten min oldemor eller min tante hekla, mens teppet over er det jeg som står for. Samovaren har min oldemor fått i gave fra en av sine sønner er det blitt meg fortalt. Det runde fatet som såvidt synes var i huset da jeg flytta inn, mens serveringsbrettet og kakefatet er arvegods fra min bestemor i dalen. Serveringsbrettet hadde hun hengende på kjøkkenveggen, og jeg er ganske sikker på at hun selv hadde fått det av min oldermor. Det har med andre ord vendt hjem.

Sparkling og hekling

Ledighet er roten til alt ondt sies det, så det er om å gjøre å holde seg sysselsatt. Sparkling og hekling passer som hånd i hanske i så måte: Mens sparkelen tørker rekker jeg atskillige omganger med heklenåla.

Jeg vet ikke hvordan det er med sparkling, men hekling er det i alle fall lange tradisjoner for her i min oldemors hus. Jeg er nærmest fjerdegenerasjons hekler. Dette bølgeteppet fant jeg inspirasjon til her. Mønsteret minner meg om teppet som min bestemor i dalen brukte som overkast i gyngestolen. Klart jeg måtte ha et eget.

Varme hender

Mandag denne uka satte vi kulderekord her hos oss. -24,4 °C er det kaldeste jeg kan huske å ha sett på gradestokken, og en kjapp konferanse med en av mine onkler tilsier at det kan være nyere tids rekord på stedet. Godt da, å kunne ikle seg ullvotter min oldemor har strikka til meg.

Vottene har jeg hatt i mange år, og jeg plukka sjøl ut fargene. Oldemor fikk to par ut av garnet jeg hadde med meg ved å bytte om på mønsterfargene, og jeg har brukt begge flittig. Det holdt riktignok på å ende galt for det blå paret, som blei skilt fra hverandre da jeg mista den ene votten mens jeg bodde i byen. Men utrolig nok dukka den flere måneder seinere opp igjen i hittegodskurven på Coopen der jeg pleide å handle, og de to vottene blei gjenforent som par samme dag.

Nå trenger en av vottene litt stopping på tommelen, men det må jeg vel få til. Oldemor var over 90 da hun strikka dem til meg, så de er vel verdt å ta vare på.