Smaken av sommer │ Rabarbergrøt

Jeg har tre nyttevekster i hagen. Eller egentlig bare to, etter at brenneslene mine blei luka bort. (Neslesuppe er godt.) De to jeg har igjen er gressløk og rabarbra. Jeg høsta første runde rabarbra til St. Hans, men i går var det fire nye stengler som var klare til i trekkes opp.

I fjor laga jeg smuldrepaier og syltetøy av alt, men i går fikk jeg lyst til å lage rabarbragrøt. Det var kanskje kombinasjonen av første feriedag og fantastisk sommervær som gjorde det, for jeg tror faktisk aldri at jeg har laga det sjøl. Ettersom det er en gammel klassiker fant jeg ut at det eneste rette måtte være å konferere med Alma og Alette i oldemors gamle Mat og Husstel. 

Det var lurt. Det blei nemlig helt nøyaktig den smaken og konsistensen som jeg husker både hjemmefra og ikke minst fra bestemor i dalen. Der var rabarbragrøt (eller Rabarbergrøt som det heter i oppskrifta) hverdagsdessert hele sommeren. Jeg har spist masse rabarbragrøt i mitt liv, men størstedelen antakelig fram til jeg blei 15.

Selv om det ikke sto i oppskrifta, blanda jeg i litt rosiner og tørka aprikoser fra kjøkkenskapet. Det er jeg vant til fra barndommen, da brukte de gjerne de posene man da fikk kjøpt med assortert tørka frukt. Av fire stenger rabarbra blei det en kjempestor porsjon. Litt kom gårsdagens kveldsbesøk til gode, og resten holder seg i kjøleskapet såpass lenge at det blir dessert i mange dager framover.

Rimelig kortreist

Pinsa er over, og stillheten har senket seg. Det eneste som er igjen er ei svak lukt av tørrfisk, brunsaus og kaffe, og en onkel på gjennomfart fra noen andre besøk han har benyttet anledninga til å ta når han alt var på denne sida av polarsirkelen. For første gang på ei uke er det jeg som lager middag, og hva er vel bedre enn å hente maten sin fra egen hage? Dette er altså kjøkkenhagen min, og som man kan se er det svært gode vekstvilkår for den eneste krydderplanten jeg har: Brennesle.

Takket være litt alternative foreldre (unnskyld, men det er jo sant), var faktisk ikke neslesuppe helt ukjent på middagsbordet i min barndom. Ikke veldig vanlig, riktignok, men noe vi spiste mer enn én gang. For et par uker siden prøvde jeg en kremete variant som falt i smak også hos en lettere skeptisk nestkommanderende, så jeg tenkte jeg skulle gjenta suksessen en gang til mens skuddene ennå er unge og smaker godt.

Ettersom onkelen forsynte seg mer enn én gang, antar jeg at suppa falt i smak også hos ham. Det er med andre ord minst tre gode argumenter for å lage dette enda oftere: Det er Godt, Rimelig og Miljøvennlig. Her er min variant:

1 finhakket gul løk

1 ss matolje

3 skrellede poteter i terninger

2-3 never nyutsprungne nesleblader

6 dl vann

2 terninger kyllingbuljong

3 dl kaffefløte (evt. melk eller matfløte)

Salt

Nykvernet peppar

Cayennepepper

Fres løken i oljen på middels varme til den er blank. Ha oppi poteter og nesleblader og slå over vannet. Bland inn buljongterningene og kok opp. Kokes under lokk i 15 minutter. Mos blandinga med en stavmikser. Ha i fløte og kok opp. Smak til med salt, peppar og cayennepepper. Suppa skal ha litt sting. Serveres gjerne med kokt egg, krutonger og/eller sprøstekt bacon/spekeskinke.

Fire generasjoners krumkaker

Jeg skal ikke skryte på meg å ha bidratt til å opprettholde noen lange og gode baketradisjoner her i huset. Det har på det meste vært to slag julekaker å velge mellom i mi regjeringstid. Jeg foretrekker i grunnen gjærbakst og den slags, og har et ganske anstrengt forhold til sandkaker og dess slektninger. Krumkaker derimot, er en favoritt, og den jeg velger om det skal bakes.

Jeg bruker bestemors oppskrift, og har pleid å legge turen til farmor for å låne hennes krumkakejern under stekinga. Livets gang har latt den lille tradisjonen gå ut av sortimentet, så i år lånte jeg mammas jern hjem i stedet. Det var da det slo meg, at her er faktisk fire generasjoner involvert.

Krumkakekrummeren jeg bruker tilhørte min oldemor og fulgte med huset. Oppskrifta og den supefine kakeboksen dedikert krumkaker og intet annet er arv fra bestemor. Jernet er mammas. Og baksten, den står jeg for.

I et anfall av julesnillhet stekte jeg opp dobbel porsjon, og fylte en boks til mamma også. Suksessoppskrifta er som følger (ca 25 stk):

200 g smør

200 g sukker

250 g hvetemel

1 ts kardemomme

5 egg

1 - ss kaldt vann

Rør smør og sukker hvitt.

Bland hvetemel og kardemomme, og bland vekselvis inn i smør- og sukkerblandinga.

La gjerne røra stå over natta.

Bland i 1 ss vann før steking, mer dersom røra er for tjukk.

Urban karamellpudding

Denne karamellpuddingen lager vi omtrent en gang i året her i huset, men den hadde fortjent å bli laga oftere. Den er nemlig fantastisk god. Selv de mest ihuga selvkontrollsfreaker har vært observert mens de forsynte seg av dessertfatet for andre gang når denne har stått på menyen. Oppskrifta er gammel, fra bestemora til ei venninne. Den krever litt tid og planlegging, men er vel verdt møyen:

Brun 250 gram sukker på svak varme i ei panne, til det får en fin karamellfarge. Pass på så det ikke brenner seg. Fordel karamellen i bunnen av to brødformer.

Bland 1,5 liter H-melk og 150 gram sukker i en kjele, og kok såvidt opp. Avkjøl.

Visp sammen 7 egg og 2 ts vaniljesukker og bland i den avkjølte melka.

Slå melkeblandinga over i de to brødformene.

Stekes i vannbad på 110 grader i omlag 4 timer. Sjekk puddingen med en kniv før du tar den ut.

Avkjøles. Snu på serveringsfat før servering.

Det er lurt å ha et serveringsfat med litt høye kanter, ettersom det blir en del karamellsaus i forma. Vi serverer gjerne med litt krem til.

Puddingen i seg sjøl er kanskje ikke så urban, men det er husets favorittservise City fra Rörstrand. Jeg var så heldig å overta et komplett middagsservise til åtte personer sammen med resten av huset. Gull.

Oldemors hvetebolleoppskrift møter Schakenda

I anledning morsdagen har vi bakt boller. Tidligere har jeg ikke vært så god venn med gjærbakst, men et par oppdagelser (og kanskje litt erfaring) har snudd forholdet til det bedre. Nå er hard, gjærsmakende bakst erstatta med luftige delikatesser som disse bollene faktisk blei. (Det siste der kan min mor og min bror bekrefte, de fikk nemlig smake.)

Hva er så oppdagelsene? For det første: Bruk goood tid. Det betyr at man skal la deigen heve lenge, både etter elting og etter forming. Det lærte jeg av naboen i dalen. For det andre: Mel er ikke mel. Etter at Samvirkelaget for noen år siden bytta mel-leverandør erfarte vi smertelig at det var store forskjeller ute og gikk. Nå er det eneste hvetemelet vi bruker her i huset finske Pirkka halvgrovt hvetemel. For det tredje: Man trenger ikke nødvendigvis å doble gjærmengden selv om man dobler resten av oppskrifta.

For å være helt ærlig fant jeg ikke oldemors oppskrift før jeg skulle bake i morrest. Jeg er overbevist om at hun hadde et utmerket system i oppskriftene sine, det er nok bare jeg som ikke finner ut av det. Etterpå kom jeg plutselig på at mamma hadde sendt den til meg på e-post. Da var det alt satt en annen deig, men oldemors oppskrift er nesten helt lik:

500 g hvetemel 

2 ss farin 

1 ts støtt kardemomme 

50 g gjær 

3 dl melk 

100 g smør 

(1 egg til pensling)

Bland alt det tørre (jeg ville halvert mengden gjær). Lunk melka og elt deigen i en eltemaskin på halv fart ca 10 minutter. Justér med litt mel dersom deigen blir for løs. Elt inn romtemperert smør i terninger til det er helt blanda inn i deigen, ca 10 nye minutter. (Det er altså her geniale tips Schakendas bakeskole kommer inn i bildet, sånn gjorde nok ikke oldemor det.) La deigen heve minst en time på et lunt sted. Deretter former du perfekte boller. Har du gjort alt riktig med deigen trenger du overhodet ikke mel på bakeplata. Så lar du bollene etterheve - minst en time denne gangen også - før du pensler med egg. Til slutt skal de stekes midt i ovnen på 225 grader, ca 10 - 12 minutter.

Oldemors gamle kopphåndduker i lin er like fine fremdeles. Picnic frokostsett fra Figgjo (Turi design) er kjekt å ha når man har mange gjester og lite stuebord. Jeg har fem ulike sett i dette designet. I dag på morsdagen kom denne dama til sin rett.

Skogens konge til middag

I dag hadde vi skogens konge til middag, bokstavelig talt. Før jul kjøpte jeg nemlig elgkjøtt i form av stek og kjøttdeig. Jeg har litt sansen for den type kjøtt som har fått lov til å gå rundt i skogen og kose seg hele livet, og har levd på fornybare ressurser som vokser i den samme skogen. Kortreist mat både for elgen, og til slutt for oss.

Jeg er ikke den mest bevandrede når det gjelder å tilberede kjøtt, og absolutt ikke elg, så som en mjuk start testa vi ut den oppskrifta på elgkaker som fulgte med kjøttet. Resultatet blei svært velsmakende, så det blir nok flere middager med elgkaker utover våren. Vi fikk omtrent 30 passe små, eventuelt passe store elgkaker ut av disse ingrediensene:

ca. 500 g oppmalt elgkjøtt

ca. 50 g finkutta bacon

1 ½ ts salt

1 ts peppar

1 ½ ss hvetemel

1 ½ ss potetmel

½ finhakka løk

1 stor kokt, knadd potet

1 - 2 egg

1 ½ dl fløte

I følge mine alltid aktuelle veiledere Alma og Alette i Mat og Husstel skal man når man steker kjøttkaker steke en prøvekake. Blir den løs tilsættes et par egg i farsen. Jeg oppsøkte dessverre ikke råd før etter at alle 30 var ferdigstekt, men det er nok et godt tips for kakene blei litt løse med bare ett egg. En annen fordel med prøvekake er at man får sjekka om de er krydra nok før man er ferdig med stekinga og det ikke er mulig å gjøre om på sakene.

Kakefredag

Hver fredag pleier vi å ha noe ekstra til halv-to-kaffen på jobb. Hver fjerde fredag er det mitt ansvar å bidra med dette ekstra. I det siste har jeg slått et slag for den gode gamle skuffekaka. Den har liksom blitt borte mellom cupcakes, cakepops og brownies.

Min bestemor i dalen pleide å bake ei lys skuffekake med karamellisert kokosmasse på toppen. Jeg husker den godt, den var nemlig så kjempegod. Ikke tørr, men mjuk og saftig. Og kokosen på toppen satte virkelig prikken over i-en.

Jeg hadde ikke min bestemors oppskrift for handa da jeg bakte, men fant ei som jeg tror er ganske lik på nettet (Google - kan ikke overvruderes).

Først lager man kakedeigen:

8 egg

600 g melis

- piskes godt -

500 g hvetemel

2 ts bakepulver

2 ts vaniljesukker

- siktes sammen og røres inn i eggedosisen -

100 g smør

1 dl melk

- kokes opp og helles i deigen -

Helles over i ei stor langpanne, og stekes nederst i ovnen på 180 grader i 20 - 25 minutter.

Deretter lages kokosmassen som skal has på toppen:

20 ss sukker

8 ss melk

250 g smør

250 g kokosmasse

- smeltes over svak varme og smøres utover den (halv)stekte kaka -

Settes midt i ovnen og stekes 5 - 10 minutter til massen er gylden.

Kaka blei omtrent like god som jeg ville huske, kanskje litt tørrere enn bestemors original. Jeg skal spore opp den opprinnelige oppskrifta, og regner med at den er enda litt bedre. Uansett falt kaka godt i smak på jobb, det var jo det viktigste.

Bildet: Figgjo TV-sett (også kalt frokostsett) i et mønster jeg mener heter Påfugl. TV-settene er kjempepraktisk når man har mange gjester, men ikke så stort bord.

7 kopper hvetemel

Hver fjerde uke har jeg ansvaret for å bake til fredagskaffen på jobb. Jeg har i grunnen lagt min ære i å komme med hjemmebakt hver gang. Kun én gang har jeg tydd til "karriere-kake", altså ferdigblandet 1-2-3-miks. Nå har jeg imidlertid funnet ut at i grunnen finnes det oppskrifter som er omtrent like raske, f.eks. denne krydderkake-oppskrifta jeg fikk av ei venninne for mange år siden. Hun har igjen fått den av sin mor:

7 kopper hvetemel

4,5 k sukker

4,5 k melk

1,5 k smelta smør

5 ts bakepulver

1,5 ts ingefær

1,5 ts kardemomme

1,5 ts nellik

1,5 ts kanel

1 ts pepper

Alt det tørre blandes, deretter tilsettes melk og smør. Alt røres til ei glatt røre, før det slås i ei lita langpanne. Kaka skal steke ved 180 °C i ca 35 - 45 minutter.

Det som er så greit med denne kaka er at man har de fleste ingrediensene i huset til enhver tid. Den lar seg bake sjøl om man har glemt å kjøpe egg. Og så går det fort!

Jeg brukte litt tid på å finne ut hva som var den rette koppen. Tekrusene her i huset var litt voldsomme til formålet. Denne koppen er imidlertid helt passe. Jeg vet ikke hvor den kommer fra, den er merka med noe som ser ut som kinesiske tegn på undersida. Jeg vil tro at den, som det meste annet på den tida, blei kjøpt på Samvirkelaget. Det var nok ikke så vanlig med en bytur hver gang man fikk lyst på noe nytt den gangen.

Hvis du ikke har en passelig kopp tilgjengelig, så har Alma og Alette svaret. I følge de to ekspertene bak Mat og Husstel forholder det seg nemlig slik at "en almindelig stor tekop rummer ca. 2 strøkne deciliter." (De samme damene vet også å fortelle at "50 gr. nyretalg = 1 strøken del. finhakket tør nyretalg". Hva i all verden er nyretalg???)