Profilerte lister og ding i taket

Det tidligere omtalte kjøkkenprosjektet vårt strekker seg ut over tid. I dag lurte husets sjefssnekker på om vi i det hele tatt kom til å være i live når det blir ferdig. Per i dag er vi 43 og 53, så vi får da virkelig håpe det. Men fort, det går det ikke. Jeg lever forsåvidt godt med det, men det var likevel fint å få på plass taklister i dag. Det er profilerte lister, og de skal tilpasses et tak med ding (bue) og fire hjørner som slett ikke er 90 grader.

Alt i alt, med litt hjelp av linoljekitt her og der, kommer det til å bli mer enn godt nok. Ideelt sett burde jeg nådd å male dem et strøk eller to før vi satte dem opp, men i stedet får jeg trene på presisjonsmaling når temperaturene tillater det.

Ny kunnskap

Tida med pålagt hjemmekontor åpner for noen nye muligheter også. Etter en plutselig innskytelse bestemte jeg for å teste ut surdeigsbaking. Det er ingen mangel på gjær her i regionen, men sånt er jo likevel kjekt å kunne. Jeg starta med denne surdeigsstarteren som både bobla og lukta som forventa. Imidlertid blei det første forsøket på selve brødet ikke noen suksess. Det hevde rett og slett ikke godt nok, eller lenge nok, og blei tilnærma rått inni.

Kanskje var det ikke futt nok i starteren, så jeg prøvde på nytt med ei ny oppskrift som la opp til lengre hevetid og da blei resultatet så meget bedre. Jeg brukte litt andre grove meltyper, men det fungerte likevel godt. Nå kan det bare bli gjærmangel for min del, for så lenge sosial distansering er nøkkelordet er det mer enn nok av tid til å vente på at deigen skal heve.

Minipåskeprosjekt

Det har blitt tradisjon hos oss å ha et prosjekt på gang i påska, men i år har hverken verden eller livet ligget helt til rette for å sette i gang med noe større. Noe tenkte vi likevel at vi ville gjøre, derfor henta vi fram et punkt som har stått på arbeidslista lenge: Maling av stuetaket. Bildet over viser sluttresultatet, som blei ei stor forbedring fra utgangspunktet.

Siden det står noen ekstra tunge møbler i stua fant vi ut at det beste var å dekke til det meste med plast mens vi jobba, og ellers renske bort alt av småting på vegger og hyller. Det fikk meg til å tenke litt på britiske kostymedrama på TV, der familien kommer til sommerslottet sitt og alle møblene er dekka med laken.

Taket er pappspent en gang på 60-tallet, og er prega av både naturlig gulning av malinga samt mange år med intensiv nytelse av tobakk i mange slags former. Da er det ekstra takknemlig å dra malingsrullen over underlaget. 

Dette er før-bildet fra samme vinkel som det øverste, og det er ganske stor forskjell til det bedre. Selve jobben var egentlig ganske fort gjort, og et klassisk eksempel på hvorfor gjorde vi ikke dette før? Men nå er det gjort, og som en ekstra bonus er hele stua rundvaska i samme slengen. Historisk.