tirsdag 30. august 2011

Gamle saker om igjen


I sommer slo jeg til på et godt tilbud på I**A og kjøpte meg ny golvmatte til en slikk og ingenting. Matta er lilla og var et friskt innslag i stua, men jeg kunne ikke oppdrive ett eneste matchende putetrekk i hele huset. Ettersom min oldemors hus ikke akkurat er omgitt av heftige interiørforretninger havna "nye putetrekk" på handlelista til neste bytur.

Så blei det plutselig lys i lyspæra - for hadde ikke jeg nemlig et anseelig lager av gamle gardiner og dynetrekk og annet rart i fra min oldemors skap som jeg ikke hadde hjerte til å kaste på grunn av de fine mønstrene? Og lå det ikke et enslig lilla gardinfag fra 60-tallet midt iblant dem? Jo! Dermed blei ett gardinfag til to putevar.

Selve produksjonsprosessen tok under 30 minutter, og er så enkel at jeg ikke skal fornærme dere med å forklare den nærmere. Det holder å si at ett standard gardinfag på 133 cm lengde og 110 cm bredde rekker til to putevar på 50 x 50 cm (litt avhengig av mønsterrapportene). Er du skikkelig smart - sånn som meg - slipper du unna med fire lengder med saksa og fire sømmer på maskinen. Og er du ekstra heldig er gardinen av strykefritt stoff - sånn som min - og da slipper du til og med å hente strykebrettet.

søndag 28. august 2011

Fin fangst

Selv om det ikke er så mange av dem hender det at det arrangeres gode loppemarkeder i passende radius fra min oldemors hus. For eksempel i går, da det var et omlag tre kvarters biltur herfra. Det er en årlig begivenhet, men jeg har vært der bare en gang før. Det første som møtte meg og min medsammensvorne for dagen var en laaang kø. Og vi trodde faktisk vi kom tidlig.

Da dørene blei åpna og alle i køen storma inn, viste det seg snart hvem som var amatører og hvem som var proffe. Og la det ikke være noen tvil: Jeg befant meg helt klart i første kategori. Proffene stilte nemlig med sammenleggbare handlekurver som blei slått opp med et smell i det samme dørene åpna. De raste rundt alle bord i et sabla tempo mens de fortløpende hanka inn porselen og steingods fra Figgjo, Egersund og Stavanger Flint. Glass og messinglysestaker hagla i golvet bak dem med de mest glødende øynene og største veskene. Jeg var rett og slett litt overvelda.

Etterhvert roa stormen seg, og de fleste var klare for en vaffel. Vi amatører nådde endelig fram til bordene og kunne ta restene i betraktning. Der var det selvsagt ikke mye igjen. Likevel, takket være langsynte øyne og lange armer rakk jeg å få fingrene i en emaljert bolle som etter bunnsjekken viste seg å være fra Cathrineholm. Og viktigst: I helt riktig farge for kjøkkenet i min oldemors hus. Ei vekkerklokka fra femtitallet blei også mi. Den må riktignok trekkes opp hver kveld, men på den andre side sparer man batterier.

Og så fant jeg noe som kan vise seg å bli det største kuppet. Litt fraværende sjekka jeg utvalget av bilder og billedrammer, da det plutselig dukka opp et bilde med signatur og nummerering i hjørnet. Sånt blir jo plutselig straks mer interessant. For 75 kroner var det absolutt verdt å ta med seg, og så la en hjemlig runde på google vise hva man egentlig har kjøpt. Og det kan se ut til at jeg har vært heldig: Terje Moe (1943 - 2004) er så langt jeg har funnet ut en rimelig anerkjent figurativ kunstner med flere separatutstillinger på sin CV. Han er kjøpt inn av blant annet Nasjonalgalleriet og Riksgalleriet, og sto for hoveddekorasjonen i kommunestyresalen i Karmøy i 1985. Mitt bilde, et linotrykk, er faktisk ramma inn samme år og er nummer 53/60. Jeg har ikke funnet det samme motivet til salgs, men andre trykk som kan se ut til å høre til i samme serie går for mellom 2.500 og 3.500 på nett. Artig. Mitt trykk trenger kun ny ramme, så er det igjen presentabelt og kan henges opp på veggen i min oldemors hus. Det blir nok fint.

fredag 26. august 2011

En mann i huset

Selv den selvstendige kvinne av 2011 trenger av og til en mann i huset. Ettersom han som egentlig er tiltenkt rollen for en stor del oppholder seg et annet sted i landet med pendlerjobben sin (og for øvrig må anses å være noe uvillig til å tre inn i rollen på fast basis), var det på tide å hente fram en gammel venn. La meg introdusere Apa. Jeg har et livslangt forhold til den lange tynne bamsen som jeg fikk i fødselsgave av min onkel. På et tidspunkt var den faktisk lengre enn meg. Han har et enkelt men beskrivende navn, og har blitt litt tynn i pelsen ettersom årene har gått, men takket være nål og tråd henger både armer og bein fremdeles godt fast i kroppen. Etter noen år med adskillelse og en mørk tilværelse i det gamle dokkehuset mitt i dalen har han nå meldt flytting til min oldemors hus. Det var på tide. Med på lasset fulgte bamsene som utgjorde min første julegavefangst. I bamseår har også de nådd en anseelig alder.

Dokkehuset har over tid gått fra å huse bamser, dokker og småmøbler til å fungere som bortsettingslager for alskens rot og skrot som man ikke egentlig har bruk for til daglig, men heller ikke har råd til å kaste. Fire esker med den løse beskrivelsen Permer var blant funnene da jeg og min mor her om dagen bestemte oss for å gjøre et dypdykk. Mest sansynlig kunne det stått Papirer det egentlig er bare tull å ta vare på.

Mer spennende var det å gjennoppdage en gammel stol som fortjener en plass på kjøkkenet framfor nok en vinter i mørket. Den fikk jeg fra min bestemors hus i dalen for mange år sida. Ei gammel matte som min oldemor har vevd fikk også følge med i bilen hjem, sammen med flere gamle brett av typen Hilsen fra Samvirkelaget. De skal jeg nok finne en bruk for. Hvorfor får vi ikke slike fra Coop nå til dags, forresten? Fordi vi ikke lengre må summere bonuslappene sjøl?

torsdag 18. august 2011

Sommerstemning med vaniljesaus på

Sommeren og sommerferien er på hell, med bare noen dager igjen av sistnevnte. Men et bilde som dette holder unektelig sommerstemninga oppe noen dager ekstra. Det er tatt en gang på 60-tallet vil jeg tro, og viser min oldemor på trappa med en liten kasserolle og en visp i hendene.

Det ser ikke lengre riktig sånn ut her. Helt til venstre i hjørnet skimter man så vidt det mer eller mindre trasige utbygget på forsida av huset som nå er revet. Disse bildene viser at det knapt er noe savn. Bak oldemor ser man et lite inngangsparti som i si tid tjente som inngang til butikken som var i nordenden av huset. Den var riktignok nedlagt da dette bildet var tatt, men døra var nok fremdeles i bruk. I dag er det bad i det samme området, og døra er borte.

Jeg vet ikke hva oldemor egentlig visper i, men kanskje er det vaniljesaus? Jeg ser for meg at hun tidligere på dagen hadde bladd opp i Alma og Alettes Mat og Husstel og funnet fram til side 122, der det er et lite eseløre som markerer oppskrifta som inneholder 1/2 l søt, tynd fløte, 5 eggeplommer, 75 gr. sukker og 1/2 stang vanilje. Her står det nemlig Heldes op og røres i til den er avkjølet. Og så var det så fint vær at hun tenkte at hun likegodt kunne stå ute på trappa og vispe. Jo, det var helt sikkert vaniljesaus i kasserollen. Fotografen hadde med andre ord noe å glede seg til.

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...