Linoljemaling - hvorfor og hvordan

Den første gangen jeg malte med linoljemaling var da jeg skulle male en av veggene utvendig. Litt av malinga på den eldste delen av østveggen hadde flakka av, og en av mine gammelonkler advarte meg om at det kunne skje igjen fordi underlaget var malt med tranmaling. - Det eneste som kommer til å bite på er linoljemaling, sa han. Det hørtes logisk ut, så jeg begynte å undersøke hvor jeg kunne få tak i slik maling. Det nærmeste alternativet var i Tromsø, der ei forretning forhandla linoljemaling fra en norsk stor malingsprodusent. Jeg brukte den noen ganger, men har seinere sett at det finnes bedre alternativer fra svenske produsenter.

Hvorfor 

Det mest praktiske argumentet for hvorfor er altså at det gjerne er den malinga som er brukt i gamle hus før. Derfor er det lurt å fortsette i samme stil, spesielt dersom du skal male over gammel maling. Et annet veldig godt argument i dag er miljøaspektet: Linoljemaling (altså den helstøpte typen) er helt uten løsemidler, og trenger ikke å behandles som spesialavfall. Ser man bort fra at linolje kan sjølantenne, er det harmløse saker. Det eneste man trenger å tenke på, er at tørkefiller ikke skal bli liggende ubevoktet.

Jeg har lett og lest mye sjøl for å finne ut hvordan alt skal gjøres for å bli riktig. Dette er det jeg har lært og erfart. Jeg er ingen malermester, og noen vil kanskje mene at det er endra bedre tips å gi, men jeg håper dette kan være til hjelp for flere enn meg:

Før man begynner

Som ellers når man måler skal treverket være tørt. Fuktigheten skal være 14% eller lavere. Jeg har kjøpt meg en enkel måler som jeg bruker for å sjekke. Den kostet ikke veldig mange kroner, og er lett å bruke. Skal man male utvendig, bør man grunne treverket med linolje først. De lærde strides om hvorvidt man bør bruke kokt eller rå linolje. Jeg har brukt rå. Den bør varmes opp litt slik at den trenger godt inn i treverket før du påfører malinga. Det skal ikke være overskuddsolje igjen på overflata. Du kan også bruke varmelampe etter å ha påført kald olje. Maler du inne, trengs ikke grunning. Det man bør gjøre, er å lakke over kvister med schellack. Dette er spesielt viktig om man maler med lyse farger.

Maleteknikk

Man bør bruke en pensel med naturbust. Den har bedre spenst enn en pensel laga for moderne maling, noe som er viktig for å få dratt ut malinga skikkelig. Sånne pensler kan være litt vanskelige å finne, men jeg har prøvd ut noen alternativer fra B*****a og C*** O***** som jeg synes har fungert. Malinga dekker ekstremt godt, og penselen skal bare såvidt dyppes nedi spannet.

Deretter er det bare å male i vei. Det som er viktig, er at man må dra malinga ut i veldig tynne strøk. Slurver man med det kan man risikere rynker ved tørking, og det vil man jo helst ikke ha. Tørketid er 24-48 timer, litt avhengig av temperatur og om det er god lufting i rommet. Litt gjennomtrekk og ekstra høy romtemperatur pleier å gjøre susen. Jeg maler aldri strøk 2 før det første strøket kjennes skikkelig herdet ut. Man merker godt forskjellen selv om man ikke er erfaren. Hvor mange strøk du trenger, avhenger av underlaget, men regn med 2-3 strøk. Det første vil se skjoldete ut, fordi malinga trenger inn i underlaget i ulik grad. For eksempel vil du se tydelig hvor du har lakka kvistene på ubehandla tre. Det er ingen grunn til panikk, dette retter seg opp på andre strøk. Er det fremdeles ulik glans i overflata, trenger du ett tredje strøk.

Egne kulører

Min favorittprodusent har bare mellom 30 og 40 ulike farger. Dette er historiske farger som ofte har vært fulltreffer her i huset, men jeg har også blanda meg fram sjøl. Foreløpig kun med kvitt og en av basisfargene, men produsenten foreslår også andre oppskrifter. Det er ikke vanskelig, så lenge man passer på å blande skikkelig sammen før man begynner med penselen.

Artikkelen oppdateres fortløpende når jeg kommer på ting jeg har glemt, eller erfarer nye ting. Foreløpig siste oppdatering blei gjort 27. november 2018.

Stadig nærmere

Med ei lita økt da og ei lita nå, går det framover uten at man blir altfor lei. I går kveld foret vi rundt det lille kammersvinduet og satte opp listverk rundt. I kveld har jeg malt det første strøket, og det blir virkelig et lyspunkt i dette rommet med et vindu med lyse karmer.

Det er ikke så allverdens mye som gjenstår i rommet nå: Listverk under taket, overflatebehandling av golvet og elektrisitet. Deretter er det bare å ta det i bruk. Det er jo ikke så veldig stort, men noe av det som står på lager per i dag får vi i alle fall avsetning for. 

Slitt & stygt eller Sjel & særpreg

Nå som jeg maler mye, både i tak og på vegger, har jeg tenkt endel over dette med hva som er fin slitasje og hva som ikke er fint. Jeg pleier ofte å si at det er liten vits med et gammelt hus dersom man har tenkt å bytte ut alle delene med nye. Noe av det som skaper sjelen og særpreget i huset er jo nettopp at alt ikke ser nytt ut, og er like strømlinjeforma som dagens såkalte smartpanel. Denne døra er et godt eksempel som deler folket. Jeg synes slitasjen er fin og verdt å bevare. Andre kan ikke fatte at jeg ikke maler døra. Ikke bare på grunn av slitasjen, men også på grunn av fargen.

I kveld har jeg malt det andre strøket i kontortaket. Før jeg begynte, gjorde jeg ganske få anstrengelser for å reparere sprekker og hull som har oppstått etterhvert som tidens tann har tært, og rommet har blitt brukt til mange slags formål. Sprekkene synes jeg skal få være der, så lenge det ikke byr på praktiske problemer å ikke reparere dem. Hakkene kan også få være der, de viser bare at folk har bodd i huset.

Noen spor synes jeg det er ekstra viktig å ta vare på. Dette er et typisk eksempel fra dette huset. Det kan se ut som noen helt umotivert har bora et hull i ei av veggsøylene. Takket være gode historiefortellere blant mine gamle onkler, som vet at jeg er interessert i alt av historier knytta til huset, visste jeg at det slett ikke var sånn. 

Dessverre hadde jeg glemt å informere malehjelperen om at akkurat dette hullet var høyst bevaringsverdig, og i beste mening var det tetta igjen før maling. Heldigvis går nok reparasjonen an å gjør om, men sånn kan man altså ende opp med å slette interessante bruksspor fra sine forgjengere uten at man egentlig har kunnskap om hva man gjør.

Hva hullet er? Jo, det er olderfars feste til lineklaven. Der hang den mens han egnet lina si. Jeg har et likedan hull, godt bevart, i yttergangen. Du kan lese mer om det her.