Runden fullført

I sommer har vi vært voksne og ansvarlige, og prioritert husmaling foran alt annet i ferien. Linoljemaling krever stabilt tørrvær over noen dager, og årets nord-norske sommer har bestått av nettopp det. Med en god lift på laget kom vi oss endelig opp i høyden og fikk malt vind- og vannbordene på vest- og nordveggen som vi ikke har nådd tidligere.

I tillegg skulle vi endelig gå løs på østveggen, som blei malt i gråtoner for mange år siden. Da var jeg veldig fornøyd med resultatet, men jeg ville ikke valgt det samme i dag. 

Da jeg overtok huset var det en slags hvitfarge på det, med blå vindusrammer og dører. 

Nå er det tilbake til hvitt, med en grønnfarge på alt av staffasje, og hvitt på vindusrammene. Vi må nok enda male et strøk til, men det blir ikke i år. Nå er det andre ting som står på lista.

Nordveggen - før og etter

 

Nordveggen blei faktisk ferdigmalt i fjor, i god tid før skogen blei helt gul. Det eneste som mangler er å male vind- og vannbord på taket, og litt pirk rundt vinduene i andre etasje. Planen er å gjøre dette ferdig når vi forhåpentligvis har en lift på tunet i løpet av sommeren.

Fargen er littegrann lysere enn den som var malt her i si tid, og har fått følge av grønn omramming rundt vinduene. Personlig synes jeg det var ei vellykket endring. Nå er det bare to vegger som gjenstår, men det kommer seg jo absolutt.

Et ansiktsløft mot vest

Det planlagte ansiktsløftet på vestveggen, altså den som vender mot sjøen, fikk vi fullført helt på tampen av årets sommerferie. I nesten litt for fint vær blei vindusomramminga på de siste vinduene malt. Jeg hadde nådd fem av de seks vinduene i 1. etasje før det blei ferietid, og forrige uke fikk vi gjort ferdig 2. etasje også. Det er greit å være to til slikt arbeid.

Vindbordet på taket er fremdeles i feil farge, men ellers ser man egentlig ganske greit at det er forandring fra slik det var i juni, med hvitt rundt alle vinduene. At hele veggen hadde trengt et strøk med maling er en annen sak. Det er 10 år sida sist, og linoljemalinga er ganske matt i overflata.

Skjåen i hardt vær

I går var jeg tilfeldigvis hjemom og en tur oppe på loftet på dagtid mens det var lyst ute, og idet jeg passerte vinduet som gir utsyn over vedskjåtaket fikk jeg meg en overraskelse. Den ene takplata på utbygget har takka for seg og antakelig fløyet med den kraftige kulingen vi har hatt i dagesvis her i området.

Nå skal det sies at skjåen har sett sine bedre dager, og at det kanskje ikke var annet å forvente. Vindbordet forsvant på seinhøsten og deretter var det kanskje bare et spørsmål om tid før neste element forsvant. Vi må finne ei midlertidig løsning på dette i løpet av helga, når begge er hjemme og det er godt dagslys å jobbe i.

Heldigvis er det ikke så mange ting i akkurat denne delen av skjåen, og ingenting som ikke tåler litt sny inntil videre. Ikke har det kommet inn så veldig mye heller, så det går nok bra de dagene det må vente.

Nytt postkassestativ

Mitt gamle postkassestativ var blitt tenåring og vel så det, men hadde absolutt ikke ungdommen i behold lengre. Det var på tide å få på plass et nytt, og det ble gårsdagens gjør-det-selv-prosjekt på oss to. Det skal males når treverket blir tørt, men for i år er det ferdig og vi er godt fornøyd med resultatet av noen timers arbeid.

Det gamle kjøpte jeg hos den lokale vekst-bedriften, og det har gjort godt nytte for seg i mange år. I vår la en kraftig vind det imidlertid flatt inn mot snuplassen min, og jeg var så uheldig å rygge på det der det lå (det skulle jo ikke ligge der!). Heldigvis sneia jeg bare blinklyset, og jeg klarte å velte stativet opp igjen i en slags stående posisjon slik at postbudet fant kassa. Men særlig pent var det ikke, og det var dessuten behov for ei løsning som sikra at det samme ikke skulle skje igjen.

Jeg henta fram millimeterpapir i tillegg til inspirasjon litt herfra og litt derfra. Resultatet blei ei tegning med ei løsning som ikke var avhengig av å støpes fast eller forankres i bakken på annen måte, og som samtidig var så enkel å bygge at jeg kunne klart det sjøl. 

Vi begynte med å snekre ei kasse som er  ca 60 x 60 cm. Kassa fikk bunn, og den er en viktig del av det nye konseptet. Den trenger slett ikke å være tett, heller tvert imot.

Opp fra kassa vokser deretter selve postkassestativet, som har fått en vegg med samme kledning som huset. Over stativet bygget vi et lite tak for å holde kasselokket sånn passe fritt for sny om vinteren.

Kassa blei satt på et stødig underlag, og deretter har vi fylt opp med ganske mye stein slik at den ikke lar seg rikke av flekken. Konseptet er selvsagt ikke testa i vind og kuling enda, men jeg har trua.

Bortsett fra noen mindre justeringer underveis blei resultatet omtrent akkurat som på tegninga. Skiltet fulgte faktisk med det gamle stativet, men blei aldri montert. Det er egentlig ikke helt min greie, men fikk lov å komme opp denne gangen. Over steinene nedi kassa har vi stifta fast litt kraftig plast som vi fylte med blomsterjord og et par sommerblomster. Når det slår ut i full blomst håper jeg det blir triveligere å både levere og hente post.

Hvorfor grønt?

Jeg har bestemt meg for å skifte farger på huset. Da jeg malte for mange år sida, falt valget på to ulike gråfarger. Forsåvidt fint, men i takt med at landet er i ferd med å bli helgrått har tanken om å gjenintrodusere grønt på paletten modnet. Det er nemlig ikke en helt ny farge for dette huset.

Som den gamle midtstokken mellom disse to rammene avslører, har grønt vært brukt tidligere også. Da jeg overtok huset var alle rammene blå, men under den blå var det grønt. Jeg er litt usikker på hvilken farge staffasjen har hatt. Det er ikke så lett å se på de gamle bildene. Nå er imidlertid valget tatt om at rammene skal være kvite, så da blir det grønn staffasje.

For andre gang har jeg blanda farge sjøl for å få en passe lys farge. Egentlig tror jeg at jeg burde hatt en annen grønnfarge som utgangspunkt, men det var denne jeg hadde. Den nye fargen blei ikke helt lik den opprinnelige, men resultatet blei likevel fint når det kom opp på veggen. Blandingsforholdet er enkelt: 50 % bladgrønt og 50 % kvitt.

Vi malte alt ferdig før det blei satt opp av snekkeren vår. Som nevnt tidligere er staffasjen en ganske nøyaktig kopi av den originale, og jeg er veldig fornøyd med både grønnfargen og utførelsen.

Sørveggen - før og etter

Jeg lovte noen før- og etter-bilder av sørveggen, og starter med et etter-bilde fra en annen vinkel enn det jeg la ut sist. Som sagt er jeg veldig fornøyd med resultatet. Også snekkeren kommenterte at han syntes det var artig å ta ned stillaset og få se resultatet skikkelig.

På dette bildet av mine oldeforeldre med familie, som antakelig er tatt på slutten av 30-tallet, kan man se sørveggen slik den opprinnelig så ut. Den er panelt, men hva den er satt inn med er jeg usikker på. Ut fra et eldre postkort der huset vises, kan det se ut som den eneste veggen som var kvitmalt opprinnelig, var veggen mot sjøen. Det var ikke et ukjent fenomen på den tida. 

Dette bildet tror jeg er tatt på begynnelsen av 60-tallet. Her ser man tydelig at det opprinnelig var seks vinduer her, og ingen dør. Til sammenlikning fra bildet over, er vindusrammene malt i en mørkere farge, mens selve veggen og staffasjen er i ferd med å bli kvit. Det opprinnelige panelet synes tydelig.

Da jeg overtok huset, så det sånn ut. Antakelig hadde det vært helt nødvendig å skifte kledning på grunn av lekkasjer rundt noen av vinduene på et eller annet tidspunkt. Da valgte man stående kledning. Fire av vinduene er kledd igjen. Ett av dem er erstatta av døra opp til leiligheta, og de to siste er erstatta med mer moderne slagvindu fra 60-tallet. Fra denne vinkelen ser huset faktisk mer ut som et gjenreisniingshus enn et hus fra tidlig 1900-tall, slår det meg.

Allerede for to år sida skifta vi ut vinduene til to som passa litt bedre sammen med resten av huset, og etterhvert blei også døra skifta til ei mer solid ytterdør, men i samme stil. Sammen med den nye kledninga blei det ei veldig stor forandring fra bildet over, og ei forandring et langt steg i riktig retning igjen.

Veggen er ferdig!

Å komme hjem fra jobb i dag var ekstra artig. Stillaset var borte, staffasjen rundt vinduer og døra på plass, og hele veggen rett og slett ferdig. Og det blei utrolig bra! Akkurat som tenkt, og vel verdt pengene. Selv om det er litt fargeforskjell på den nye og den gamle kledninga på disse to veggene akkurat nå, harmonerer de likevel mye bedre sammen enn før.

I tillegg til at panelet er laga etter kopi av det originale panelet, fikk vi også snekkeren til å lage staffasje som er lik den som opprinnelig har vært på huset. Den er bevart i andre etasje på vestveggen og deler av østveggen, men ellers er den modifisert en eller annen gang for å gjøre plass til vannbrett. Man kan se det på det øverste bildet. Nå har vi et konsept som forener både vannbrett og original staffasje. 

En annen ting som er tilbakeført til det opprinnelige er avslutninga mot muren. Jeg skal legge ut før- og etterbilder seinere en gang, da kommer det til å bli veldig tydelig hvilken stor forbedring akkurat det er. Staffasjen har blitt grønn, og det er heller ikke en tilfeldig valgt farge. Mer om det også en annen gang.

Her er resten av østveggen. Sammen med nordveggen har denne delen siste rest av stående kledning. Jeg ønsker å bytte ut dette også, men når det blir kommer an å flere faktorer. Penger, f.eks, og prioritering opp mot andre behov i huset. Men før eller siden blir det gjort.

Konturene av en ferdig vegg

Aller først: De blei nok panel til hele veggen. Faktisk er det noen meter til overs. Godt beregna, med andre ord, og en stor lettelse å komme hjem fredag for ei knapp uke sida og konstatere at jeg slapp å stresse med dette. I dag har jeg også fått malt hele veggen ferdig, med god hjelp av en fryktløs svigerbror som ikke har noe imot høyder.

Maleværet har heldigvis for det meste vært bra akkurat nå som det var behov for det, og på søndag fikk jeg malt helt opp til andre etasje på stillaset. Da var de to første boksene tømt (til sammen 1,6 liter, det kaller jeg drøy maling), armen sliten og motet tøyd til det ytterste, så det passa bra å ta kveld.

Jeg er ikke så veldig begeistra for å oppholde meg i høyden, men blei etterhvert vant til å stå på dette nivået i stillaset. I dag våga jeg meg faktisk enda en etasje høyere, men det helt øverste nivået overlot jeg til den gode hjelperen.

Nå bygges det opp igjen

Etter sju dager med for det meste riving og forberedelser til å bygge opp igjen, var det godt å komme hjem og endelig se det nye panelet oppe på veggen. En slett og fin vegg, med jevne og fine avslutninger - veldig kledelig til vinduene og døra. Det eneste som trakk litt ned, var at haugen med panel som ligger igjen på bakken så foruroligende liten ut. Det blir spennende å se om det blir nok, eller om jeg har tabba meg ut på beregninga.

Det nye, lille vinduet på kammerset (der det ikke var vindu fra før, men har vært et stort opprinnelig), må jeg kanskje venne meg litt til. Jeg valgte et lite av hensyn til bruken av rommet innvendig, men er litt spent på hvordan det påvirker harmonien utvendig. Uansett var det godt med litt dagslys, det har jeg aldri sett her før.

På boden/kontoret har det ikke skjedd veldig mye siden vi jobba her sjøl i helga, men det skarpe øye vil se at det som var av morkent materiale under veggen nå er skrapa bort. Dermed er det klart for å felle inn nytt materiale, og begynne jobben med å bygge opp golvet igjen. Golvbordene er allerede kommet i hus, har jeg sett.

Arbeidet er i gang både ute og inne

For første gang på 12 år er det en snekker som faktisk får betalt for jobben sin her på gården. Betalt med penger, altså, ikke gratis middag eller noe sånt. Vi er endelig i gang med å skifte kledninga på sørveggen, og å rette opp golvet i boden i nordøstenden av første etasje. I går ettermiddag da jeg kom hjem fra jobb var stillaset satt opp, og all den stående panelen var revet. Øverst på veggen sitter en liten rest av det originale panelet. Tilstanden på veggen var omtrent som forventa. Vi visste jo fra før at det ikke var bare velstand hele veien, men i det minste er det tørt det som er avdekka nå, og ingen nye skader er avdekka.

Som en ekstra bonus oppdaga jeg utpå kvelden at også veggen mellom boden og kontoret var fjerna. Plutselig var det blitt et ganske stort rom med tre vinduer her, i stedet for de to små. Et lite hint om hvordan det må ha vært den gangen dette var ett rom, brukt som kjøkken av mine tippoldeforeldre om jeg ikke tar helt feil. Her inne lå min oldefar på likstrå i 1962, og det var også her det var Samvirkelag i noen år. Etterhvert skal sanda bort, og golvbjelkene restaureres før nytt golv bygges opp igjen. Spennende!

Godt nytt år!

Dette bildet har jeg fått lov av fotografen til å dele. Hun passerte huset mitt (jepp, det ligger rett ved E6) nyttårsaften kl. 23.30, og har klart å fange nordlyset som strakte seg over himmelen den kvelden. Det ser rett og slett ut som det er vi som slipper ut nordlyset gjennom pipa vår. Heldigvis er det ikke riktig sånn det henger sammen.

Arbeidshverdagen er i gang igjen, og det går mot lysere tider. Jeg har igjen tatt fram lista over små og store prosjekter, og det er mer enn nok å ta tak i i de kommende 361 dagene av 2018. Godt nytt år - vi høres!

Nummer 924

Som i resten av landet er det innført nytt adressesystem her også. Det betyr at også vi i mer grisgrendte strøk, som tidligere har fått posten levert i riktig kasse på tross av en ganske rundt adressehenvisning, måtte få husnummer. Sånn som de har i by´n, altså.  Jeg har derfor fått tilknytning til et veinavn for første gang siden jeg bodde i Tromsø, og ikke minst blitt tildelt et nummer.

Jeg var ganske sikker på hvilken type skilt jeg ville ha. Det passer liksom best med et gammeldags emaljeskilt når man har et hus fra tidlig 1900-tall. Jeg visste ikke om noen som produserte eller solgte slike fra før, men takket vært verdensveven fant jeg (nok en gang!) fram til det jeg trengte. Prisen var heller ikke så veldig mye dyrere enn dersom jeg skulle kjøpt et lokalprodusert skilt med svarte standardtall på reflekterende bakgrunn.

I samme slengen bestilte jeg et dørskilt i samme stil. Med begge skiltene fulgte tidsriktige messingskruer med spor, og en liten advarsel om å være forsiktig når man monterte slik at man ikke skada emaljen. Og vi leste faktisk den. Først. Likevel endte vi opp med et ferdig patinert dørskilt. Den uheldige montøren tilbød seg å kjøpe et nytt, men jeg synes ikke det var så ille egentlig så jeg lar det henge sånn.

Fra sjøsida

Som landkrabbe, oppvokst i en dal, er det sjelden jeg ser mitt eget hus fra sjøsida. Dette bildet, med sjøsprøyt og det hele, tok ei venninne av meg da de passerte med båten forrige helg. Det gir nesten inntrykk av at jeg bor på et veiløst nes, men (dessverre) ligger E6/E8 like bak huset på motsatt side. Nå er jeg som oftest av typen som foretrekker å se ting fra den lyseste sida, så det velger jeg glatt å overse så langt det er mulig. Har noen lyst til å se et mer reelt bilde av virkeligheta, så er det publisert tidligere her.

Dørskift

I løpet av oktober kom begge vinduene på sørveggen på plass. Arbeidet går i rykk og napp i henhold til turnusen til den mest snekkerkyndige her i huset, så det gikk omlag to uker fra kjøkkenvinduet kom på plass til vinduet i loftsleiligheta også var satt inn. Det neste som sto på planen var inngangsdøra til leiligehta.

Døra er opprinnelig ei innerdør, modifisert med glassrute og vannbrett for å kunne brukes som ytterdør. Andre modifikasjoner var ikke gjort, så den var strengt tatt ikke så velegna. I alle fall ikke om man skulle ha det minste håp om å kunne holde akseptabel varme inne i gangen.

Det var slett ingen enkel jobb å finne ei standard-dør som jeg syntes passa til huset. Men etter utallige søk gjennom de vanlige leverandørenes sine kataloger og like mange søk på nettet med ulike søkeord, dukka plutselig denne døra opp hos en attføringsbedrift flere tusen postnummer lengre sør enn vi holder til. Heldigvis sender de over hele landet, og vi blei veldig fornøyd med resultater (til og med før vi er helt ferdige).

Dobbelt historisk dag

I dag har vi nådd en milepæl: Alle vinduene på nordveggen har nå ferdig restaurerte rammer. Det gjenstår litt flikkemaling, samt at vi må gå over kitten som småfuglene spiste i høst, men sånt får vi vente med til det blir varmere i været. De to vinduene nede til høyre skiller seg ut, som dere ser, det er de to som blei satt inn på 80- eller 90-tallet.

Dette bildet er egentlig historisk: Det er første gang siden 50- eller 60-tallet at det er mulig å se inn gjennom alle de tre vinduene på det som var finstua i si tid. Siden den tid har det egentlig vært litt trist sett fra utsida. Heldigvis var ikke vinduene tatt helt vekk, det hadde nok vært enda tristere. Da vi fjerna veggen foran vinduene for noen uker siden var det tredje vinduet dekka av plater i påvente av at rammene skulle komme tilbake.

Nå flommer imidlertid lyset inn gjennom alle tre vinduene, og med et fjerde vindu på sørveggen i tillegg er dette uten tvil husets lyseste rom. Jeg ser fram til at vi kan ta det i bruk som et ferdig oppussa rom med ny funksjon. Det er langt fram - vi har mye anna å henge fingrene i før turen kommer til dette rommet - men jeg tror det kommer til å bli veldig bra.