mandag 17. januar 2011

Posten skal fram

I kveld er det 20 år siden kong Olav V døde. I sin regjeringstid rakk han nok å sette verdi på mange brev, blant dem noen poststempla i mi bitte lille bygd. Som jeg har nevnt før var dette et ekte handelssted tidligere, og som seg hør og bør hadde et poståpneri sin naturlige plass på dampskipsanløpet et par hundre meter lengre sør langs fjæra.
Det var i den tida posten var opptatt av å være der folk var, og slagordet var Nu kommer Posten. Senere blei slagordet Posten skal fram. I disse dager er jeg ikke sikker på hva de ser som sin viktigste oppgave, men en Post i butikk mindre enn to og en halv mil unna hadde gjort seg.
Poståperiet her i bygda var i drift fra 1. juli 1907, og var drevet av dampskipsekspeditøren. Oppdraget var ikke særlig fett, han fikk nemlig ikke betalt av Postvesenet før i 1910. Da blei lønna satt til 100 kroner i året. I løpet av de kommende årene økte lønna relativt mye sett ut fra dagens lønnsutvikling, til 150 kroner i 1912, 200 kroner i 1913 og 350 kroner i 1917. Fra 1. juli 1917 blei det i tillegg gitt 50% midlertidig dyrtidstillegg.
Et datostempel av sveitsertypen med lukket stjerne blei tilsendt ved opprettelsen i 1907, men noe eget postnummer var det ikke på den tida. Postnumrene blei nemlig ikke innført i Norge før i 1968.
På grunn av krigshandlingene i området og at poståpneren var evakuert blei det et lite opphold i drifta fra slutten av 1944, men 30. juni 1945 var man i gang igjen. 30. september 1965 var det slutt, da blei poståpneriet nedlagt og bygda måtte forholde seg til et nytt poststed, og etterhvert også et postnummer.

onsdag 5. januar 2011

Reise i tiden


En gang på slutten av 30-tallet eller begynnelsen av 40-tallet stilte min oldemor opp på sørsida av huset sitt sammen med mann, tre barn, svigermor og svigersøster for å la seg fotografere av en for meg ukjent fotograf.

Bildet er fint på mange måter. Det viser for eksempel både ansikter og hverdagsklær fra ei tid som er så langt tilbake at ikke mange kan huske det mer. For meg som forvalter av huset i bakgrunnen er det særlig artig at det også viser så godt hvordan det så ut her før. Huset i seg sjøl, med alle vinduene på sørsida som ikke er der mer, torvtaket og de umalte veggene. Adkomstveien fra resten av bygda, som heller ikke er der mer. Småhusene på øversida. Båtene i fjæra.

Bildet er akkurat nå spesielt fint fordi det viser vår families tante R. Den unge damen helt til høyre på bildet var født i 1917. Om noen uker - 31. januar - ville hun fylt 94 år, men dessverre døde hun mandag denne uka. Dermed er den siste av hennes generasjon borte. Hun var den yngste av åtte søsken. Min oldefar var den eldste. I tillegg hadde de fire søstre og to brødre. Alle vokste opp i dette huset. Skal tro hva de lekte med, hva de likte best å få til middag og hva de snakket med hverandre om da de var små...

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...