God jul fra Oldemors hus

I år ble det litt retro-stemning på kjøkkenet til jul. Oldemors gamle julegardiner dukka opp i ei skuff da jeg var på leting etter juleduk til kjøkkenbordet, og jeg fikk lyst til å henge opp dem i stedet for fjorårets kappe.

De var litt gulnet av elde og tobakksrøyk, og kanskje litt slitt av vask, men ellers full av gammeldags julestemning.

Nå begynner det så smått å lukte pinnekjøtt i huset, og vi gløtter litt på de faste juleprogrammene på NRK1 bare for å sjekke at det ikke er noe som er annerledes enn det var i fjor.

Riktig god jul til alle som er innom!

Fire generasjoners krumkaker

Jeg skal ikke skryte på meg å ha bidratt til å opprettholde noen lange og gode baketradisjoner her i huset. Det har på det meste vært to slag julekaker å velge mellom i mi regjeringstid. Jeg foretrekker i grunnen gjærbakst og den slags, og har et ganske anstrengt forhold til sandkaker og dess slektninger. Krumkaker derimot, er en favoritt, og den jeg velger om det skal bakes.

Jeg bruker bestemors oppskrift, og har pleid å legge turen til farmor for å låne hennes krumkakejern under stekinga. Livets gang har latt den lille tradisjonen gå ut av sortimentet, så i år lånte jeg mammas jern hjem i stedet. Det var da det slo meg, at her er faktisk fire generasjoner involvert.

Krumkakekrummeren jeg bruker tilhørte min oldemor og fulgte med huset. Oppskrifta og den supefine kakeboksen dedikert krumkaker og intet annet er arv fra bestemor. Jernet er mammas. Og baksten, den står jeg for.

I et anfall av julesnillhet stekte jeg opp dobbel porsjon, og fylte en boks til mamma også. Suksessoppskrifta er som følger (ca 25 stk):

200 g smør

200 g sukker

250 g hvetemel

1 ts kardemomme

5 egg

1 - ss kaldt vann

Rør smør og sukker hvitt.

Bland hvetemel og kardemomme, og bland vekselvis inn i smør- og sukkerblandinga.

La gjerne røra stå over natta.

Bland i 1 ss vann før steking, mer dersom røra er for tjukk.

Pakket og klart

Det er ikke så mye vi er i rute med i år - tida har visst forsvunnet mens vi har vært opptatt med andre ting - men omtrent alle julegavene er i alle fall pakka inn. Endel av dem skal sendes i posten, og da er det jo greit å få det gjort innen forsendelsesfristen. Og ettersom fristen er over ei uke før jul har man plutselig dagevis til overs til andre juleforberedelser. Ett hav av tid, ikke sant?

Det litt grove gavepapiret jeg kjøpte allerede i januar (etterjulssalg anbefales) passa godt til den litt røffe veggen på loftet, og en gammel striesekk som dukka opp da vi rydda mørkeloftet. Nesten litt synd å måtte gi dem bort, de er så langt det eneste i huset som peker mot jul dersom man ser bort fra adventsstakene. Men det drypper jo inn en og annen i retur, som legges på pianoet i påvente av at juletreet skal komme i hus, så jeg får kose meg med synet av dem i stedet.

Den første og dagen før første

Sammenlikna med i fjor råder det fullkommen ro og harmoni her i huset første søndag i advent. Dagen går ikke upåaktet hen, og i år blei det denne varianten. Vi har ikke en fast adventsstake, så da er det opp til fantasien og lysestake-lageret hva det blir til. Fornøyd med disse fra Figgjo flint, som jeg har samla på ei stund (har maaange). Sammen med mammas gamle lilla duk blir det advent så det svinger.

Og i morra er det første dag i desember - hu hei hvor det går!

Tatt på senga - nok en gang

For andre år på rad har jeg blitt tatt på senga av snyen. Tatt i betraktning at vi bor på 69° nord bør det jo ikke være en overraskelse at det kan ligge sny på bakken i november. Likevel har jeg altså klart å somle med hagemøblene også i år.

Jeg har fått forslag om å sette fram et par lyslykter og legge et reinskinn over benken for stemningas skyld, og bare la den stå over vinteren. Vi får se. Den har nok best av å tilbringe vinteren under tak, så jeg satser på at et lite mildvær tiner den fram igjen og gir meg en ny sjanse.

Er det skuddpremie på kjøttmeis?

Da vindusmannen vår monterte vindusrammene forrige helg, sendte han meg dette bildet av ei av de to forrige rammene han pussa opp. Det ser ut til at fuglene her omkring elsker linoljekitt. Forbaska... Ikke så mange dagene etter at han hadde vært her, så de to nye rammene nesten likedan ut. Vannvittig irriterende, jeg får lyst til å rive av meg håret i frustrasjon.

Det skal sies at det er ekstremt mye småfugler her i høst. Enkelte dager føles det som å være med i en Hitchcock-film, for det plukker og skraper i alle ventiler og vinduskarmer. Nå har jeg forsøkt en avledningsmanøver: Meiseboller i alle trær. Håper det hjelper. Hvis ikke vet jeg sannelig ikke hva jeg skal finne på for å holde dem unna de nyrenoverte vinduene mine.

Det går litt framover

Helgens store positive overraskelse var at det siste vinduet som har vært til reparasjon så lenge endelig kom hjem igjen. Dermed er tre av fire vinduer på nordveggen ferdige. Det fjerde har vi jo relativt nettopp sendt avgårde, så det venter vi ikke riktig enda. De to siste er satt inn på 80-tallet, og har (nesten dessverre) ikke så store behov for reparasjon enda.

Dermed er vi også kvitt stillaset som har dekket store deler av veggen i over ett år. Det ble i grunnen bare mer og mer ergelig å komme hjem til et sånt syn, endelig slipper vi å tenke mer på det. I stedet blei det mer synlig at veggen virkelig trenger et strøk maling eller to, men det får vi sette på lista til våren.

Råttent gjort

For å begynne med begynnelsen: Jeg har en bod i et hjørne av huset som ikke er spesielt pen og ryddig, men som har vært et praktisk rom for alt fra julepynt og gavepapir, via vinterklær til "alt det andre". Det er i denne boden vi har romstert for å ta ut de fire vindusrammene vi tok ut for ikke så lenge sida. Bildet er tatt etter det, uten at jeg kan garantere at det har avgjørende innvirkning på ryddighetnivået.

Jeg har forsåvidt visst helt siden jeg flytta inn her at golvet var dårlig. Nå som vinduene skal pusses opp var det derfor naturlig å vurdere et mer helhetlig tiltak her inne. Det er ikke gjort så veldig mye her siden huset blei bygd, med unntak av ei avdeling som gjorde boden til bod og det som i dag er kontoret til soverom. 

Full oppussing blei fryktelig aktuelt da jeg faktisk gikk gjennom golvet da jeg jobba i dette hjørnet mens vi tok ut vindusrammene. Det var ikke så veldig dramatisk, men følelsen av at golvplankene knekker under beina på deg er ikke helt god, for å si det sånn. Etter å ha rydda ut (og kasta mye av) det som var lagra her inne, flytta ut løst inventar og revet fast inventar var det spennende å se hva som egentlig skjulte seg under golvbelegget.

Et dugelig lag med oppslag fra Hjemmet anno 1980 (I dag serverer vi risgryte til middag og Engstelser i kvinners dagligliv) gir en pekepinn om når belegget er lagt på. Det lå helt løst, og var lett å fjerne. Det tok faktisk lengre tid å raske sammen alle ukebladene.

Under der fant vi antakelig roten til alt ondt. Plast. Det var rett og slett lagt et tett plastlag mellom golvplankene og ukebladene og belegget. Samtidig var det tidligere slik at jorda på utsiden av østveggen sto helt opp mot kledninga på utsida. Når det da har trukket fuktighet inn i treverket har vannet blitt innestengt under plasten uten mulighet til å tørke opp.

Resultatet ser slik ut: Plukkråtten golv langs både nord- og østveggen. Bildet er tatt fra døra inn til boden. Den ordinære gangsonen er tørr og fin og trygg å gå på, mens det som har vært under hyllene er det stikk motsatte. 

Det vil si: På de årene som har gått siden vi gjorde en gravejobb på utsida har det stort sett tørka opp, men det ser jo ikke så bra ut da. Alt må selvsagt vekk, og vi er veldig spent på hvordan det ser ut i det tilstøtende kontoret. I verste fall må vi ned med deleveggen. Ytterveggene er jo selvsagt også et spørsmål.

Inntil videre tar jeg ingen sorger på forskudd. Badet ligger også vegg i vegg med boden, og på samme østvegg, men her var det jo som kjent ingen tegn til fukt hverken i vegger eller golv. Uansett blir det en aldri så liten jobb på oss denne høsten også. Sånn kan man jo ikke ha det.

Medaljens bakside får nytt rom

På en god dag ser det sånn ut på kontoret, og det er en fin plass å sitte å jobbe med små og store prosjekter, betale regninger eller hva man nå har for seg av administrativt arbeid på hjemmefronten. Men medaljen har ei bakside som ikke er like fin.

På tross av et forholdsvis romslig hus er det nemlig ikke så godt stelt med lagerrom som har innlagt varme eller muligheter for det. Dermed endte alle malingsboksene våre på kontoret. Ordninga skulle være høyst midlertidig, men jeg tror den har vart fem år allerede. Heldigvis har det åpna seg en ny mulighet, i den gamle potetkjelleren. Der har det nemlig blitt varmt og godt etter at vi flytta ned varmtvannstanken. Ikke så bra for potetene, men helt perfekt for malinga.


Før (kl. 14.00 i dag)

 

Etter (kl. 15.00 i dag)

 

Kjelleren er trolig det stedet i huset jeg er sjeldnest. Her sto en gammel potetbinge og noen gamle plastrør i tillegg til diverse skrot som har blitt værende der gjennom årenes løp. På golvet var det pappsekker, og vi planla ei stund å legge tregolv her slik at det skulle bli triveligere å gå her nede. Men etter at alt skrotet blei fjerna dukka de opprinnelige golvhellene opp, og vi ser ingen grunn til å skjule det fine resultatet av gammelt slit. 

Under potetbingen oppdaga husets altmuligmann denne fine gamle døra. Noen har ripa inn T.D. på den. Det kan være både oldefar eller en av mine to gammelonkler. Kanskje noen vet hvor den i si tid har vært, det hadde vært artig og visst. Vi tar i alle fall vare på den.

Malingslageret har kommet på plass i sitt nye rom, men det glemte jeg å ta bilde av. Og kontoret har blitt enda triveligere.

En ny start

Etter en optimistisk start på vindusprosjektet har det gått trått. Årsakene er dessverre utenfor vårt herredømme, men nå har vi endelig kunnet blåse støv av framdriftsplanen igjen.

Det er de to vinduene i det nordvestlige hjørnet av huset som står på lista nå. Her er det litt av hvert å ta tak i, blant annet endel skadede glass. Kitt er også relativt ukjent for disse vindusrammene.

For at rammene skal finne hjem igjen er de merka etter et sinnrikt system. Det viktigste er at vi forstår det sjøl...

Også karmene trenger litt omsorg. Heldigvis ser det verre ut enn det er. Boden er ett av de rommene som ikke er spesielt mye i bruk, og ser deretter ut. Det er vel egentlig det rommet i første etasje som har opplevd minst kjærlighet siden huset blei bygd. Faktisk er det enda original maling på veggene.

Mens vi venter på at de restaurerte rammene skal komme tilbake må vi klare oss med noen heller utrivelige plater, men de blei litt bedre etter en omgang med sprittusjen.

Null hull

 

Sammenlikna med i fjor sommer har det blitt gjort lite arbeid på hjemmefronten i år. Nå har høsten vært her ganske lenge allerede, og før man vet ordet av det vinteren på døra med den første snyen. Det var med andre ord på tide å ta tak.

Da vi pussa opp badet valgte vi å snu vinduet, som før var liggende, til et stående vindu. Det ga oss større plass til dusjen, men samtidig et hull i veggen på utsida. Åpninga har bare vært dekket av ei treplate siden den gang, og jeg har faktisk fått spørsmålet om det er knust.

I dagens verden der alt skal være lettvindt for folk var det faktisk ikke bare-bare å forlange de dimensjonene vi trengte på panel hos en hvilken som helst trelasthandler, i alle fall ikke om vi skulle ha dem ubehandla. Ettersom vi maler med linoljemaling var vi usikre på om den ferdige grunninga og malinga går overens, så vi måtte lete litt ekstra.

Etter en omgang med malekosten i formiddag var det knapt mulig å se at det var nytt panel på deler av veggen. Når vi får på et par strøk med maling enda kommer det ikke til å være synlig i det hele tatt. Den "sømmen" som kan skimtes øverst i venstre hjørne er trolig spor etter det gamle inngangspartiet som var her før, den gangen badet var en gang.

Tommelen opp for oss - nå kan vi stryke dette punktet av Å gjøre-lista.

Lopper med bestemorsminner

Det har blitt en årlig tradisjon å dra på dette loppemarkedet, men på tross av fem års erfaring har jeg enda ikke spisse nok albuer til å hamle opp med de mest proffesjonelle. Likevel, hvis man har øynene med seg, får man noen godbiter med seg hjem. Sånn som disse.

Aller mest fornøyd er jeg med Bambi-familien. De bringer fram mange gode minner fra bestemors hus i dalen, der jeg har sovet mange netter av mitt liv. Disse husker jeg godt, de pleide å stå i ei hylle på kammerset. Jeg vet ikke hvor de har blitt av, så det var artig å finne et sett på ett av loppebordene. Nå må jeg bare finne en fin plass til dem her hjemme.

Gammel dritt

Postordre-blingen i stuetaket avga ikke så mye glans mer etter at sommeren har fått gjort sitt i form av (enda) mindre husmorsysler enn vanlig, samt en anseelig mengde fluer med fine vaner (hva er galt med å gjøre sitt fornødne ute?).

Å stå å gnikke seks-og-nitti falske krystaller én for én ligger ikke til denne damen. Heldigvis er selve krona mulig å ta av, og 11 års erfaring har lært meg at det mest effektive er vannbad med vanlig oppvaskmiddel. Etterpå er det bare å skylle og la lufttørke.

Og vips! så er den gamle glansen tilbake og man slipper å skjemmes hvis noen skulle komme til å kikke opp mens de er på besøk. Ikke minst er det jo atskillig koseligere når man trenger lys på kveldsparten nå som de lange lyse sommerkveldene har passert.

Arvemøbel ad omveier

Denne gamle kjøkkenbenken har i sin tid stått hos oldemor i dalen. Den har en kjempefin grønnfarge som ikke kommer så godt fram på bildet, og et ikke fullt så fint toppdekke av en gammel beleggbit. Så snart belegget blir fjerna, og skapet får seg en omgang med vasketua kommer skapet til å bli kjempefint. Jeg vet ikke riktig hvor jeg skal ha det nå, men jeg vet nøyaktig hvor jeg skal ha det i framtida.

Skapet sto i vedsjåen til ei gammel tante av meg (oldemors datter), full av gamle syltetøyglass, tomme blomsterpotter og oljekanner. Et sånt typisk gammelt skap som blir brukt til grovlager. Gammeltantes hus blei nettopp solgt ut av familien med innbo og det hele. Men hva gjør vel det, når det er kjærestens søster som er kjøperen? Da ender man plutselig opp med et arveskap likevel - snakk om flaks!

Humla har fått suse

I år har humla - i alle fall de få gjenværende - fått suse stort sett i fred her ved fjorden. Sammenlikna med i fjor har vi vært mye på farten, og når vi har vært hjemme har det ikke vært vær for hagearbeid. Det er i alle fall det vi har fortalt oss sjøl.

Dermed har plenen vært overlatt til seg sjøl, noe som selvsagt fører til både langt gras og fulldominans av kvitkløver og gule svever. Egentlig synes jeg det er ganske fint, men det er ikke hele plenen som ser like idyllisk ut når den får vokse seg lang.

I dag har jeg hatt en hel dag til disposisjon, uten planer eller avtaler av noe slag. Da passa det bra å ta fram plenklipperen. Jammen nådde jeg det ikke akkurat før ukas tredje regn- og tordenbyge dro over himmelen.

Rosa skuffelse

Se på denne trappa. Endelig ferdig beisa. Og så blei det rosa! Temmelig irriterende. For det første fordi spannet er merka med nøyaktig det samme som resten er beisa med. For det andre fordi jeg malte alle trinnene før det gikk opp for meg at fargen faktisk ikke endra seg til å bli helt lik det andre. Arrrgh!

Nå er spørsmålet: Hva gjør vi?

Endelig sesongbytte

Det har vært sol og oppholdsvær over ei uke. Utetemperaturen ligger stabil omkring 15 varmegrader. Klesvasken tørker best i nordavindsbrisen ute. Syklister i trange shorts og signalfargede trøyer raser forbi på veien. Bobil etter bobil siger sakte forbi på den samme veien, med haler av oppgitte bilister etter seg. Jeg konkluderer med at sommeren har kommet tilbake for godt, og har endelig begynt å pakke bort vintersko og -klær.

Gamle hus har ofte lite lagerplass. Sikkert fordi fortidens huseiere verken hadde råd eller plass til å fylle huset med ting som ikke hadde sin daglige funksjon. Jeg har forsåvidt et helt loft til disposisjon, men ønsker ikke å stable ting overalt heller. Derfor er det lille skapet under trappa i gangen så høvelig, her får akkurat vinterskoene plass.