Tid for bok

Det er tid for bok igjen. Etter å ha tilbragt en ussel tilværelse i store stabler i en kald gang siden november har endelig min lille kubikk med bøker fått komme til heder og verdighet igjen. Det var som kjent et langt lerret å bleke, men jeg holder meg til ordtaket om at når enden er god er allting godt.

Utgangspunktet for hele prosjektet var at jeg hadde vokst ut av mine gamle bokhyller, at jeg hadde lyst på et lysere inntrykk, og sist men slett ikke minst her i huset: At jeg hadde lyst på støvhemmende dører.

Prosessen er ganske nøye dokumentert, og jeg må si at å bytte ut nikotingule vegger med en frisk ny farge og overfylte gulnede reoler med nye kvite var kjempedeilig. Denne helga skal det leses igjen.

Bildene: Den gamle stolen er en "krigsmodell" som etter det jeg har blitt fortalt var trukket med et papirbasert stoff inntil min gammelonkel As. trakk den om som en del av et møbeltapetsererkurs han deltok på etter andre verdenskrig. Jeg har to. De skulle hatt nye fjærer, men er ellers absolutt duganes. Sidebordet tilhører også huset, det skulle jeg gjerne visst mer om. Den kvite puta har min mor strikka. Den runde foran fant jeg på en bruktbutikk ikke så altfor langt herfra. En klassiker jeg husker fra min bestemors hus i dalen. Kunne selvsagt ikke gå forbi. Tekruset - akkurat passe stort - er nytt, og kjøpt på In***ka i Trondheim.

Etter:

Før:

Utgangspunktet: Mørkt og trangt

Trinn 1: Sparkling

Trinn 2: Maling

Trinn 3: Montering

Reale reoler

Det går framover. Med forholdsvis raske skritt egentlig. I går malte jeg siste strøk på stueveggen, og på kvelden var malinga støvtørr og veggen klar for neste steg. Den skal nemlig dekkes til - med reoler. Faktisk blir det ikke mange kvadratcentimetrene igjen når alle hyllene er satt opp. Mye strev til liten nytte kanskje, men det er jo greit å gjøre ting skikkelig når man først setter i gang et tiltak.

Bokreolene har ligget på vent siden november (huff huff, men så var det jo alt det der med elektriker osv. osv.) Det er en velkjent klassiker som jeg i løpet av livet har montert mer enn en av, så jeg føler meg ikke akkurat som karen på monteringsanvisninga mens jeg holder på. Jeg har til gode å mangle skruer, og har heller intet å utsette på kvaliteten på gode gamle Billy.

Denne gangen oppgraderer jeg, og har investert i dører for å beskytte mitt lille bibliotek mot støv og hybelkaniner. De har nemlig en tendens til å formere seg raskt her i huset. Det må skyldes den friske havluften.

Maktskifte

For litt tid tilbake fikk Åndenes makt skylda for stillstand på prosjektfronten. Nå later det imidlertid til at noen har løfta husånden min opp i lyset, eller hva det nå heter, for ting går atter på skinner:

• Kjøleskapet blei lasta inn i ei velegna Volvo stasjonsvogn og hensatt på et dertil egnet sted forrige lørdag.
• Elektrikeren har vært her, gjort jobben sin, og har til og med sendt regning (stooor, javisst).

Sist, men ikke minst:

• De originale beslagene til kommoden har dukka opp.

O glede! På jakt etter en pussekloss (mye leting på gang her i min oldemors hus, later det til) dukka nemlig en pose med det ettertraktede innholdet opp. Gleden blei imidlertid kortvarig. Tilstanden til de gamle beslagene var nemlig ikke optimal. De fleste av dem var rett og slett hinsides håp om renessanse. Kun to av seks lot seg bruke, og de to var i tillegg helt ulike. Jeg har bestemt meg for å bruke det ene av dem, og har bestilt fem nesten tilsvarende fra en bygningsvernbutikk som heldigvis finnes. Det blir nok bra.

Med den mye omtalte elektrikeren ute av verden var det ikke lengre noen grunn til å utsette vegg-prosjektet i stua. Derav jakten på en pussekloss. I forskningsprosjektet Hvor lite rydding kan man egentlig slippe unna med før man setter i gang med et nytt maleprosjekt? har jeg i ettermiddag konstatert at man heller ikke trenger å rydde unna stuematta før man setter i gang. Det holder lenge å brette den litt til sides.

Bildet: Til venstre original nikotinpreget grå, til høyre ny tapetinspirert grå blandet hos Fa*****ke. Type Baronesse, forhåpentligvis et oldemorshus verdig.

Varme hender

Mandag denne uka satte vi kulderekord her hos oss. -24,4 °C er det kaldeste jeg kan huske å ha sett på gradestokken, og en kjapp konferanse med en av mine onkler tilsier at det kan være nyere tids rekord på stedet. Godt da, å kunne ikle seg ullvotter min oldemor har strikka til meg.

Vottene har jeg hatt i mange år, og jeg plukka sjøl ut fargene. Oldemor fikk to par ut av garnet jeg hadde med meg ved å bytte om på mønsterfargene, og jeg har brukt begge flittig. Det holdt riktignok på å ende galt for det blå paret, som blei skilt fra hverandre da jeg mista den ene votten mens jeg bodde i byen. Men utrolig nok dukka den flere måneder seinere opp igjen i hittegodskurven på Coopen der jeg pleide å handle, og de to vottene blei gjenforent som par samme dag.

Nå trenger en av vottene litt stopping på tommelen, men det må jeg vel få til. Oldemor var over 90 da hun strikka dem til meg, så de er vel verdt å ta vare på.