fredag 9. november 2012

Kakefredag


Hver fredag pleier vi å ha noe ekstra til halv-to-kaffen på jobb. Hver fjerde fredag er det mitt ansvar å bidra med dette ekstra. I det siste har jeg slått et slag for den gode gamle skuffekaka. Den har liksom blitt borte mellom cupcakes, cakepops og brownies.

Min bestemor i dalen pleide å bake ei lys skuffekake med karamellisert kokosmasse på toppen. Jeg husker den godt, den var nemlig så kjempegod. Ikke tørr, men mjuk og saftig. Og kokosen på toppen satte virkelig prikken over i-en.

Jeg hadde ikke min bestemors oppskrift for handa da jeg bakte, men fant ei som jeg tror er ganske lik på nettet (Google - kan ikke overvruderes).

Først lager man kakedeigen:

8 egg
600 g melis
- piskes godt -

500 g hvetemel
2 ts bakepulver
2 ts vaniljesukker
- siktes sammen og røres inn i eggedosisen -

100 g smør
1 dl melk
- kokes opp og helles i deigen -

Helles over i ei stor langpanne, og stekes nederst i ovnen på 180 grader i 20 - 25 minutter.

Deretter lages kokosmassen som skal has på toppen:

20 ss sukker
8 ss melk
250 g smør
250 g kokosmasse
- smeltes over svak varme og smøres utover den (halv)stekte kaka -

Settes midt i ovnen og stekes 5 - 10 minutter til massen er gylden.

Kaka blei omtrent like god som jeg ville huske, kanskje litt tørrere enn bestemors original. Jeg skal spore opp den opprinnelige oppskrifta, og regner med at den er enda litt bedre. Uansett falt kaka godt i smak på jobb, det var jo det viktigste.

Bildet: Figgjo TV-sett (også kalt frokostsett) i et mønster jeg mener heter Påfugl. TV-settene er kjempepraktisk når man har mange gjester, men ikke så stort bord.

torsdag 1. november 2012

Man tager en svigerfar...


Når man har et gammelt hus har man mest sannsynlig et gammelt vindu også. Minst. 


Gamle vindu har gjerne sett sine bedre dager. Er de hundre år gamle ser de kanskje sånn ut.


Og sånn. Det er med andre ord på tide med tiltak. Strakstiltak. Men når man har 27 vinduer er det liksom ikke bare-bare å sette i gang med det samme. Et kurs i antikvarisk istandsetting av vinduer kom imidlertid akkurat dette vindue til unnsetning. Kurset trengte egnede undervisningsobjekter, og dette vinduet blei funnet særs egna. Et utlån til et slikt formål var selvsagt helt i orden for min del.


Dermed blei den siste resten av gammelt kitt forsiktig fjerna av en andektig kursdeltaker. (Jeg ønsker meg ei sånn varmelampe til jul, forresten).


Gammel maling blei fjerna, og gamle hjørnebeslag blei pussa.


Til og med de gamle skruene blei tatt vare på. Stjerneskruer er fy-fy, torx enda verre.


Råtne deler blei bytta ut, glasset satt inn igjen, og karmen satt inn med linolje og kitt. Jeg må si at tatt i beraktning at det her er snakk om et kurs er det imponerende stor presisjon i arbeidet. Det er ikke mulig å se overgangen på annet vis enn fargeforskjellen mellom det nye og det gamle treverket.


Vinduet sto umalt fra før, men jeg ønska å ha det malt. Jeg måtte sjøl gjøre malejobben, som av litt forskjellige årsaker tok litt tid. Linoljemaling lukter godt, men tørker seint, er mi erfaring. Etter malinga kom den største utfordringa: Å sette vinduet inn i veggen igjen. Huff. Vanskelig. Men etter måneder med bare plast foran åpninga: Absolutt nødvendig.


Det er da det er godt å ha en pensjonert svigerfar som fremdeles holder spikervesten fra sin siste arbeidsgiver som sitt kjæreste klesplagg. Å sette inn et lite vindu er en smal sak for denne karen.


Med litt hjelp fra husets nestkommanderende var vinduet snart på plass.


Litt justering måtte til før åpningsvinduet [rettelse: min mor sier det heter slagvindu] blei helt samarbeidsvillig, men alt i alt gikk det veldig greit. Det syntes i alle fall fotografen.


Sammenligna med det første bildet er det ingen tvil om at istandsettinga har vært vellykka. Nå mangler bare litt fjerning av tape- og malingsrester, og selvsagt lister med samme profil som i resten av huset, så er vinduet helt perfekt.


Fint også fra utsida. Nå er det bare 26 vinduer igjen.

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...