Nummer 924

Som i resten av landet er det innført nytt adressesystem her også. Det betyr at også vi i mer grisgrendte strøk, som tidligere har fått posten levert i riktig kasse på tross av en ganske rundt adressehenvisning, måtte få husnummer. Sånn som de har i by´n, altså.  Jeg har derfor fått tilknytning til et veinavn for første gang siden jeg bodde i Tromsø, og ikke minst blitt tildelt et nummer.

Jeg var ganske sikker på hvilken type skilt jeg ville ha. Det passer liksom best med et gammeldags emaljeskilt når man har et hus fra tidlig 1900-tall. Jeg visste ikke om noen som produserte eller solgte slike fra før, men takket vært verdensveven fant jeg (nok en gang!) fram til det jeg trengte. Prisen var heller ikke så veldig mye dyrere enn dersom jeg skulle kjøpt et lokalprodusert skilt med svarte standardtall på reflekterende bakgrunn.

I samme slengen bestilte jeg et dørskilt i samme stil. Med begge skiltene fulgte tidsriktige messingskruer med spor, og en liten advarsel om å være forsiktig når man monterte slik at man ikke skada emaljen. Og vi leste faktisk den. Først. Likevel endte vi opp med et ferdig patinert dørskilt. Den uheldige montøren tilbød seg å kjøpe et nytt, men jeg synes ikke det var så ille egentlig så jeg lar det henge sånn.