Rom for to?

Dette er i grunnen den fineste senga jeg har her i huset. Det er jeg egentlig ikke i tvil om. Jeg er heller ikke i tvil om at det er den minst komfortable. Det er nesten sånn at jeg har dårlig samvittighet med tanke på at noen skal ligge i den.

Ikke er det bare-bare å kjøpe ny madrass heller, senga har nemlig temmelig odde mål. 1,05 bred og 1,75 lang er ikke akkurat standard. Senga har tilhørt min oldeonkel K. Hadde han selskap fra tid til annen må det ha blitt trangt. Jeg antar at han var en almindelig høy mann, så å ligge langstrakt i senga var neppe noe han gjorde ofte. Men så var det vel vanlig å nærmest sitte å sove på den tida.

Sitte å sove trenger ikke den unge damen som skal bruke senga i natt å gjøre. Sånn sett er senga ideell. Skulle den bli for ukomfortabel slik at det blir vanskelig å sove, kan hun jo alltids nyte synet av det utmerkede håndverket på hodegjerdet. Senga er nemlig ådringsmalt i to ulike teknikker. Ådring er en gammel teknikk for å etterlikne treverk. Hvilket edelt treverk dette skal forestille er jeg litt usikker på. Kanskje ikke noe egentlig. Kanskje de bare hadde en fin gulfarge og så ville de male et fint mønster. Og fint blei det.

Bildene: Lampetten over senga har en tvilling som henger over den andre senga. Både lampene og den fine gyngestolen figurerer på et bilde jeg har fra stua her i 1972, så jeg antar de er 60-talls. Bak senga ses sporene etter et gammelt vindu som engang var. Det lille teppet i bestemorsruter gjør overgangen fra sengevarmen til gulvet litt mildere.