Groβe-Gewehr-Panzergranaten

Det er ikke bare gamle notiser i Aftenposten som minner om andre verdenskrig. Nå er det jo snart 8. mai, så da kan det vel passe å også vise helt håndfaste minner fra den gangen det var omlag 7000 tyske soldater stasjonert i denne lille kommunen. Det er selvsagt mange i seg sjøl, men tatt i betraktning at det ikke var flere enn omlag 1800 innbyggere i kommunen er det ingen tvil om at den tyske aktiviteten var veldig høy.

Min noe rustne tysk forteller meg at Groβe-Gewehr-Panzergranaten ikke akkurat var våpen av lett kaliber. Innholdet i kassa blei åpenbart ferdigstilt 9. mai i 1944 og henta samme dag. Om granatene noen gang gikk av vet jeg selvsagt ingenting om, men til slutt endte i alle fall kassa her i min oldemors hus. Den er heldigvis tom for granater.

I lokket har en av mine gamle onkler skrevet navnet sitt med blyant. Jeg antar at mye av det som sto igjen etter tyskerne var som skatter å regne for unge gutter på den tida. Slike esker kunne sikkert brukes til mye. Dessverre var ikke alt som lå igjen i området like ufarlig, som historien fra Aftenposten viser. Min onkel T. som var 16 år i 1948 husker episoden godt. Det han husker best er sin brors sin trøst til min oldemor, som selvsagt gråt av frykt for at sønnen skulle bli blind: Det gjør ikke noe, mamma, da slipper jeg jo å gå på skolen. Snakk om positiv innstilling til livet. Han blei som sagt sendt til Bodø, men der blei han ikke lenge. Tiåringen rømte nemlig fra sykehuset, og tok hurtigruta til Tromsø der min oldefar måtte hanke ham i land.

I følge min onkel Tr. som var endel yngre men likevel husker episoden godt, står geværløpet onkel An. slo på for å få patronene til å gå av fremdeles fast i en stein oppe i lia. Og hvorfor finnes fremdeles disse granatkassene på så mange gamle gårder rundt omkring? Jo, fordi de hadde en praktisk nytteverdi. Til oppbevaring av gamle ledninger og lysbrytere for eksempel.