Hjerte for vafler

De fleste liker vafler. I følge mer eller mindre sikre kilder stammer navnet vaffel fra det tyske wafel som betyr vokskake. Rutemønsteret som finnes i de fleste jern skriver seg helt tilbake til 1200 - 1300-tallet og skal være laga etter modell fra bivokskakene i bikuben. Jeg er villig til å godta den forklaringa.

Når jeg en sjelden gang lager vafler pleier jeg å bruke oppskrift. Det er ikke noe jeg nødvendigvis har reklamert så mye med, ettersom det aner meg at det anses som svært lite husmoraktig. Stor var derfor lettelsen da jeg oppdaga at Alma og Alette har tatt med ikke mindre enn tre vaffeloppskrifter i sitt utmerkede verk Mat og Husstel; alminnelige vafler, finere vafler og fløtevafler. Såvidt jeg kan se består hele forskjellen mellom de to førstnevnte i om vaflene inneholder egg eller ikke (!?!).

Alma og Alette har nok stekt vaflene sine i et slikt jern som jeg henta inn fra skjåen her om dagen, de anbefaler nemlig vending av jernet “saa at vaflerne blir pent gulbrune paa begge sider”. En del av de andre tipsene til stekeprosessen var imidlertid mer overraskende, hør bare:

“Naar vaffeljernet er varmt, smøres det godt med en fet fleskesvor eller fett indviklet i et tøistykke.”

Sant å si tror jeg de har slutta å selge fleskesvor på S-markedet. Dessuten tror jeg mitt eget vaffeljern er smørefritt. Like greit, syns jeg...