Hilsen fra Samvirkelaget

Samvirkelaget er en del av historien til min oldemors hus, ettersom huset hadde rollen som det første lokalet til den lokale kooperativen. Det er det ikke så mange spor av i dag, men Samvirkelagets rolle som den viktigste leverandøren av hverdagens nødvendigheter er ganske tydelig likevel. Før var nok samvirketanken litt viktigere enn i dag, og kundene var i større grad medeiere som skulle få del av overskuddet. Man delte nemlig ut gaver. Denne ostehøvelen er en av de eldre gavene, men fremdeles i bruk her i huset når det skal skjæres brunost - hilsen fra Samvirkelaget.

Helt på tampen av gave-æraen kom disse knivene. Da har det tydeligvis blitt ut å si Samvirkelaget, og man har forkorta hilsenen til Hilsen S-laget (formodentlig litt kulere). Uansett er det ingenting å si på kvaliteten; disse holder fremdeles og er i bruk rett som det er.

Et godt kjennetegn på en Samvirkelags-gave var at "alle" hadde den. Som dette paret. Over en lengre periode i min barndom sto de på ei hylle i veggseksjonen i de fleste hjem, hos både ung og gammel. Eller oppå gardinbrettet, det var også stilig.

Samvirkelaget bidro også med gaver med lokalt preg. Vårt Samvirkelag hadde såpass estetisk sans at de valgte kirka som motiv for en praktisk serviettholder. Det kom også et lite firkantet fat i samme utførelse om jeg ikke husker feil. Jeg har sett samme type serviettholder og fat fra andre samvirkekretser som rett og slett har trykt bilder av Samvirkelaget. Det er ikke riktig like vellykka, for å si det litt forsiktig.

Lysestaker er også en klassiker. Jeg vet om i alle fall to varianter som blei gitt bort: Ett sett med ganske fine iittala-staker i glass (en enkel variant av Festivo, for kjennere), eller disse som den gang sikkert gikk rett inn i interiøret, men som nå kanskje passer bedre til jul.

Det er lenge siden Samvirkelaget sendte ut gaver på den måten. Synd, egentlig. Nå har de til og med redusert kjøpeutbyttet til magre 1 %. Jeg skulle gjerne hatt en ny ostehøvel som plaster på såret.

Oldemors hvetebolleoppskrift møter Schakenda

I anledning morsdagen har vi bakt boller. Tidligere har jeg ikke vært så god venn med gjærbakst, men et par oppdagelser (og kanskje litt erfaring) har snudd forholdet til det bedre. Nå er hard, gjærsmakende bakst erstatta med luftige delikatesser som disse bollene faktisk blei. (Det siste der kan min mor og min bror bekrefte, de fikk nemlig smake.)

Hva er så oppdagelsene? For det første: Bruk goood tid. Det betyr at man skal la deigen heve lenge, både etter elting og etter forming. Det lærte jeg av naboen i dalen. For det andre: Mel er ikke mel. Etter at Samvirkelaget for noen år siden bytta mel-leverandør erfarte vi smertelig at det var store forskjeller ute og gikk. Nå er det eneste hvetemelet vi bruker her i huset finske Pirkka halvgrovt hvetemel. For det tredje: Man trenger ikke nødvendigvis å doble gjærmengden selv om man dobler resten av oppskrifta.

For å være helt ærlig fant jeg ikke oldemors oppskrift før jeg skulle bake i morrest. Jeg er overbevist om at hun hadde et utmerket system i oppskriftene sine, det er nok bare jeg som ikke finner ut av det. Etterpå kom jeg plutselig på at mamma hadde sendt den til meg på e-post. Da var det alt satt en annen deig, men oldemors oppskrift er nesten helt lik:

500 g hvetemel 

2 ss farin 

1 ts støtt kardemomme 

50 g gjær 

3 dl melk 

100 g smør 

(1 egg til pensling)

Bland alt det tørre (jeg ville halvert mengden gjær). Lunk melka og elt deigen i en eltemaskin på halv fart ca 10 minutter. Justér med litt mel dersom deigen blir for løs. Elt inn romtemperert smør i terninger til det er helt blanda inn i deigen, ca 10 nye minutter. (Det er altså her geniale tips Schakendas bakeskole kommer inn i bildet, sånn gjorde nok ikke oldemor det.) La deigen heve minst en time på et lunt sted. Deretter former du perfekte boller. Har du gjort alt riktig med deigen trenger du overhodet ikke mel på bakeplata. Så lar du bollene etterheve - minst en time denne gangen også - før du pensler med egg. Til slutt skal de stekes midt i ovnen på 225 grader, ca 10 - 12 minutter.

Oldemors gamle kopphåndduker i lin er like fine fremdeles. Picnic frokostsett fra Figgjo (Turi design) er kjekt å ha når man har mange gjester og lite stuebord. Jeg har fem ulike sett i dette designet. I dag på morsdagen kom denne dama til sin rett.

Å bo med bøker

Jeg innrømmer det gjerne: Jeg leser endel interiørblader. For mange, mener enkelte her i huset. Uansett: Ei overskrift som gjentas med ujevne mellomrom i de fleste av dem er Bo med bøker. Jeg synes de artiklene er litt fornøyelige. For det første kjennetegnes bildene av et fellestrekk: Det viser hjem som nesten ikke eier bøker. Ærlig talt: Har du 35 bøker er det selvsagt ikke noe problem å stable dem i en gammel malestige på soverommet. Men hva hvis man har 350+?

Hvis man ikke er så veldig opptatt av å finne bøkene man eier - det hender jo faktisk at man låner dem ut - så er det kanskje en god idé å sortere dem etter farger, eller med baksida ut sånn at alle skal være helt like. For den som har ekstra behov for ro og harmoni kan det kanskje til og med være en nødvendighet. Men hvem husker om Siderhusreglene var kvit eller grønn, eller kanskje litt av begge?

Og det ser jo kanskje ganske stilig ut å stable alle bøkene oppå hverandre under loftstrappa, eller under glassplata på det nye DIY stuebordet man laga etter å ha sett det på TV. Men hva hvis man vil ha tak i akkurat den boka som ligger helt nederst?

Vinduskarmen er jo også stilig. Med mindre man vasker vinduer innimellom (jo, det hender faktisk også her i huset). Eller har lyst til å lufte litt.

Jeg har bodd med bøker siden jeg blei meldt inn i Bokklubbens barn som baby. Tro meg, det er stort sett bare en ting som funker: Skikkelige bokhyller, sortert etter sjanger og etter alfabetet. Og så en liten stabel eller to på pianoet - for de bøkene som enda ikke er lest...

Vrangvær

For første gang på mange år skulle det opptre på samme dag: Fridag og soldag. 2. februar skal nemlig være soldagen her på gården, men ettersom jeg alltid har vært på jobb på den store dagen har jeg ikke med selvsyn fått sett de første solstrålene skinne på huset enda. I år lå virkelig alt til rette, og med en klarværshistorikk herfra og bakover til lenge før jul kunne vel ikke så mye gå galt. Eller?

Det blei dessverre ikke noe solstråler på oss, for midt på dagen var det tett snyvær i den retninga sola stiger opp. Det eneste vi fikk se i dag var solas ædda-bædda sånn i tretida. Da hadde det nemlig klarna opp igjen. Etter mine beregninger er det fem år til neste mulighet.

En revolusjon for husmoren

En revolusjon for husmødrene blir det sagt om vaskemaskinen. Jeg er så enig. Nå har riktignok ikke jeg vært nødt til å vaske klærne mine for hånd og skylle dem i ei islagt elv etterpå, men å frakte store bærevesker med klær att og fram mellom hjemme og den tidligere omtalte hytta hver helg er heller ikke noe jeg gjerne velger hvis jeg ikke må. Det er altså ikke to hus tett-i-tett det er snakk om her, og jeg har bodd som vanlig i huset mens vi har jobba med badet. I dag har vi endelig fått testa vaskemaskinen som har stått pent på lager under byggeperioden. Den virker fremdeles - hurra!

Ideelt sett hadde vi kanskje ønska oss eget vaskerom for å få mer plass på badet, men det hadde krevd enda mer renovering så det blir ikke denne gangen i alle fall. Vi er uansett glade for at varmtvannberederen har fått ny plass, og at badekaret har avgitt plassen sin til en langt mer praktisk dusj man slipper å klatre inn i. Det er godt nytt for gamle damer... Vi var forresten spente på om det blei noe særlig trykk i den såkalte regnskogdusjen. Konklusjonen er at vi aldri har hatt en bedre dusjopplevelse.

Hytteliv

Noen har kanskje lurt på hvordan vi har klart oss så lenge uten skikkelig bad. Litt av årsaken til at det har gått så greit å bruke lang tid på oppussinga er at vi har to hus. Ett til hver. Det betyr at vi har hatt tilgang på bad med varmtvann og dusj hele tida, og ikke minst vaskemaskin til klesvasken.

Jeg kaller det hytta. Kjæresten kaller det hjemme. Det spiller egentlig ingen rolle, det har uansett vært et avbrekk fra utedo-tilværelsen jeg ikke ville valgt bort denne høsten.

Sola i rute

Vi er inne i en kuldeperiode som har lagt rim på vinduene i de delene av huset som ikke er i bruk. Samtidig er sola på vei tilbake, og legger noen strøk med varmt lys på fjelltoppene midt på dagen.

Disse bildene tok kjæresten gjennom gangvinduene i går. 2. februar kan vi se det første glimtet av selve sola her på gården. I år er det såvidt jeg vet en søndag, og vi har mulighet til å være hjemme midt på dagen for å ønske den velkommen tilbake.

De tre V-ene på plass

Det blei en lang og god juleferie, men i dag gikk det framover på badet igjen med et lite rykk. Varmen er kobla til, og det betyr at vi kan fjerne den midlertidige ovnen som har holdt badet varmt siden vi begynte med gjenoppbygginga i høst. Døra venter på sine spesialbestilte lister, og at fargevalget skal bli gjort.

Vinduet er er satt inn, og venter nå på foringer og vinduslister. Vi har valgt å snu vinduet fra liggende til stående, og er fornøyd med det. Også taklistene mangler enda - det tar tid når alt skal spesialtilpasses etter modell av det gamle.

Også varmtvannet er kobla til i dag, og vi har tatt den første prøvedusjen på nybadet. Herlig! Det siste som mangler er dreide bein til kommoden. De må helst på plass før vi får vasken i funksjon. Vasken blei litt annerledes på toppen enn jeg hadde sett for meg (fiskekasse, sa min mor), men alt i alt begynner vi å bli veldig fornøyde. Nå ser vi i definitivt enden!

Snøen som falt i fjor

I adventa fjor la bloggtante Monica ut flere oppskrifter på heklede snykrystaller i sin krystallkalender. Til sammen hekla jeg 14 (eller var det 16) av krystallene, men så tok tida meg og jeg fikk dem ikke dampa og stiva før jul. Etter jul gjorde jeg dem imidlertid klar, men i år var problemet at jeg ikke kunne finne dem.

Det logiske ville jo vært å legge dem sammen med den andre julepynten, men der var det ikke så mye som et snyfnugg. Det nest mest logiske var antakelig handarbeidskurven, der de til slutt dukka opp i romjula. Her er de hengt opp på noen lerkekvister for felles avfotografering, men nå har de funnet plassen sin på juletreet. Der gjorde de seg godt - slike adventskalendre kan jeg like!

Jul i oldemors hus

Etter månedsvis med et oppussingsprosjekt på gang midt i huset var det deilig å sette seg ned på seinkvelden bittelille julaften og se at alt av verktøy, bordender og smårusk var rydda bort, støvet var tørka, golvene vaska og juletreet på plass. Jeg fikk til og med tid til å sy nye julegardiner etter inspirasjon fra Interiør og kreativiteter, en ny vri på et av oldemors heklerier.

Mine gamle onkler som feiret sine barndoms juler her har fortalt litt om hvordan jula blei feira da de var små. Det var i tida rundt og etter andre verdenskrig, på den tida det kanskje var større forskjell på hverdag og fest enn i dag. I dag har vi jo mer enn nok av alt, alltid.

Det ikke var noe spesielt til middag på julaften, men på kvelden kokte oldemor kakao, og smurte på et stort fat med brødskiver med godt pålegg. Kakao var slett ikke en hverdagslig sak: Det var som nektar for oss! Pålegget var hjemmelaga: fårerull, kokt saltet fårekjøtt, geitost og hvitost. Dersom de hadde en gris å slakte, blei det laga leverpostei, hodesylte og sylteflesk. Oldemor laga også kryddersild og sursild.

Etter at de hadde spist var det åpning av julegaver. Det er kanskje på dette området dagens jul skiller seg mest fra jula på den tida. Kjøpepress var ikke et ord engang, og de fleste fikk myke pakker. Ikke var det så mange gaver til hver heller. Kanskje ikke så rart da at onkel T husker sin første gave så godt: Min første julepresang var en opptrekkbar hvalfisk på hjul som sprutet gnister når den for rundt på gulvet. Den kom fra en eller annen slektning i Tromsø, og den stelte jeg pent med!

1. juledag var det tid for en bedre middag, som regel småsteik med grønnsaker og poteter. Under krigen var ikke tilgangen å kjøtt alltid like god, men stekt fisk eller fiskekaker var heller ikke å forakte. Jeg skulle likt å se den som hadde gledet seg til fiskekaker til julemiddag nå til dags.

Denne dagen hadde alle finklærne på. Man fikk ikke gå på besøk, men måtte pent holde seg hjemme og leke med det man hadde fått i presang. 2. juledag fikk de igjen gå på besøk til naboer, eller de fikk selv besøk. Ofte var det fine slektninger fra Tromsø som kom, eller ungenes skolekamerater.

Selv om det var krig og mangel på det meste i fem av barneårene til mine onkler, tror jeg ikke de merka så mye til det da de var små. De hadde ei mor som klarte å skape den gode julestemninga likevel. Med de ny-gamle julegardinene gjør hun det igjen, denne gangen for oss som bor her i dag.