Jul i oldemors hus

Etter månedsvis med et oppussingsprosjekt på gang midt i huset var det deilig å sette seg ned på seinkvelden bittelille julaften og se at alt av verktøy, bordender og smårusk var rydda bort, støvet var tørka, golvene vaska og juletreet på plass. Jeg fikk til og med tid til å sy nye julegardiner etter inspirasjon fra Interiør og kreativiteter, en ny vri på et av oldemors heklerier.

Mine gamle onkler som feiret sine barndoms juler her har fortalt litt om hvordan jula blei feira da de var små. Det var i tida rundt og etter andre verdenskrig, på den tida det kanskje var større forskjell på hverdag og fest enn i dag. I dag har vi jo mer enn nok av alt, alltid.

Det ikke var noe spesielt til middag på julaften, men på kvelden kokte oldemor kakao, og smurte på et stort fat med brødskiver med godt pålegg. Kakao var slett ikke en hverdagslig sak: Det var som nektar for oss! Pålegget var hjemmelaga: fårerull, kokt saltet fårekjøtt, geitost og hvitost. Dersom de hadde en gris å slakte, blei det laga leverpostei, hodesylte og sylteflesk. Oldemor laga også kryddersild og sursild.

Etter at de hadde spist var det åpning av julegaver. Det er kanskje på dette området dagens jul skiller seg mest fra jula på den tida. Kjøpepress var ikke et ord engang, og de fleste fikk myke pakker. Ikke var det så mange gaver til hver heller. Kanskje ikke så rart da at onkel T husker sin første gave så godt: Min første julepresang var en opptrekkbar hvalfisk på hjul som sprutet gnister når den for rundt på gulvet. Den kom fra en eller annen slektning i Tromsø, og den stelte jeg pent med!

1. juledag var det tid for en bedre middag, som regel småsteik med grønnsaker og poteter. Under krigen var ikke tilgangen å kjøtt alltid like god, men stekt fisk eller fiskekaker var heller ikke å forakte. Jeg skulle likt å se den som hadde gledet seg til fiskekaker til julemiddag nå til dags.

Denne dagen hadde alle finklærne på. Man fikk ikke gå på besøk, men måtte pent holde seg hjemme og leke med det man hadde fått i presang. 2. juledag fikk de igjen gå på besøk til naboer, eller de fikk selv besøk. Ofte var det fine slektninger fra Tromsø som kom, eller ungenes skolekamerater.

Selv om det var krig og mangel på det meste i fem av barneårene til mine onkler, tror jeg ikke de merka så mye til det da de var små. De hadde ei mor som klarte å skape den gode julestemninga likevel. Med de ny-gamle julegardinene gjør hun det igjen, denne gangen for oss som bor her i dag.