Marked for mugger

I helga var jeg på marked. Der er jeg omtrent hvert år, og stort sett skjer det samme: Jeg kikker på mange ting jeg ikke har bruk for og derfor heller ikke kjøper, handler litt lodd, en vaffel og en brus, prater med folk, og kjører hjem.

I år lå det an til stort sett samme mønster, men så dukka denne mugga opp i en bitteliten bod litt inneklemt inne ved en vegg. Ei sånn mugge hadde min bestemor i dalen, og den frambragte minner om varm hjemmelaget sjokolade og påsmurte rundstykker. Jeg måtte med andre ord ha den.

Den hadde fått litt hard medfart i sin tid, så hanken var limt på igjen. Det spiller egentlig ingen rolle. Bruddet var uansett ikke så stygt, men det er mulig man kanskje bør unngå å servere varm sjokolade i mugga. 

Produksjonen er det Stavanger flint som står for. Jeg vet ikke om det er en hel serie i samme design. Min bestemor hadde alltid bare mugga, i alle fall som jeg husker. Hun hadde ei fin gul ei også, litt større, som også brukte å fylles opp med varm sjokolade. Jakten på ei slik er i gang.

En liten hilsen til selgeren til slutt, som jeg vet er innom og leser om min oldemors hus i blant. ☺

Gangbart - før og etter

Det er på tide å feire den nye gangen med et lite tilbakeblikk på utviklinga gjennom de siste omlag 10 år. Jeg starter med det beste først: Nutiden.

Etter (2012):

Speilet er det samme 80-tallsspeilet som hang i gangen tidligere, men uten den tilhørende finér-kommoden. Med et strøk svart bengalakk glei det fint inn i den nye gangen. Jeg valgte å male den lille døra inn til boden i samme farge som veggen for å skape inntrykk av større flater, og det funka godt. Den en gang så luta kommoden fikk tilbake noe av sitt originale uttrykk med et par strøk mørk lakk, og fikk med det verdigheten tilbake. Med litt ny veggpryd på toppen, har man plutselig en helt ny gang.

Golvet er malt med Oxan gulvmaling S4005-R80B og veggene er malt med Lady Classic 15 S1005-R80B. Listverk rundt vinduer og utgangsdøra er malt med Lady Classic 40 Egghvit 0502Y 1001.

Aller først (2003):

Da jeg flytta inn i 2003 sto huset stort sett slik min oldemor hadde forlatt det da hun flytta "på hybel" på omsorgssenteret. Rosa vegger. Veggtepper. Kobberfat. Og så noen plastblomster. Det var den gangen.

Før (2011):

I høst så det sånn ut. Jeg hadde flytta klesstativet (i og for seg bytta det også) for å unngå at klærne skygga for det lille lysinnslippet fra vinduet (delvis skjult bak trappa), bytta ut veggpynten med min egen, og erstatta skapet med en kommode jeg fikk hos min bestemor i dalen da jeg var tenåring. Men det var fremdeles like ROSA.


Etter høstens og vårens innsats er det kun småtteri som gjenstår: Friske opp dørene med ny maling og ny-gamle dørvridere (hvis jeg finner), og sette opp en liten bit taklist som enda mangler. Men det er artig å være ferdig med i alle fall ett rom. Bare ca 20 igjen...

Beslaglagt

Jeg har endelig, etter laaang venting, fått beslagene til kommoden jeg har i gangen. Etter at jeg lakka den i (kremt) oktober har jeg vært på jakt etter de riktige beslagene. Målet var å finne noen som ligna mest mulig på de originale, som bare var brukbare i ett av seks tilfeller. Jeg trengte altså fem nye.

Jeg fant noen ganske raskt, egentlig. Det var bare det at de var utsolgte. Leeenge. Og ingen andre hadde de samme. Ikke i butikkene i området. Ikke i byen. Ikke på nett. Men til slutt, i dag, kom det fem fin-fine beslag i posten. Jeg rakk akkurat å få av meg skoene før jeg begynte monteringa.

Omsider kan jeg lukke skuffene, og nå føles endelig det store gangprosjektet ferdig. Fra mørkt og rosa til lyst og grått - det føles atskillig triveligere å komme hjem nå.

Før og etter-bilder kommer en anna dag. Det er bare noen bilder som skal opp på veggen først. Jeg har nettopp kikka på bildene jeg tok da jeg flytta inn i 2003 og bildene jeg tok i høst. Det blir ikke noe savn av de rosa veggene, nei.

Originalt beslag øverst. Det er en anelse større og litt mer utsmykka enn de nye, men de var det nærmeste jeg kom. Beslagene er i jugend-stil. Stilen var populær på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, og det stemmer jo godt overens med tidsperioden jeg antar kommoden er fra.

Mosegrodd

Hagearbeid blir åpenbart tiltalende for de fleste bare det rette utstyret er tilgjengelig. Dagens handel på dingseboms-fronten er i så måte en suksess: Det nærmeste vi her på gården kommer husets herre fløy att og fram med stor iver og minst like stor fart så snart herligheten var pakka opp av eska og ferdigmontert.

Med den nye mosefjerneren skal plenen rundt min oldemors hus forvandles fra mosegrodd til frodig og grønn i løpet av sommeren. At den etter kveldens testrunde ser mer ut som et potetland velger jeg å se optimistisk på.

Tørkestativ til begjær

Her på neset hvor jeg holder til er vi ikke plaga med dårlig klestørk. Vi har faktisk bedre klestørk enn vi strengt tatt har behov for til tider. Det hadde vært triveligere med litt mindre vind, er det jeg forsøker å si. Uansett: På sommeren foretrekker jeg å henge klærne ut, på mitt nye gammeldagse tørkestativ. 

Sjøl synes jeg stativet er veldig fint, og det viser det seg at det er flere som synes. Opptil flere (les: to stykker) har den siste uka spurt hvordan det er laga. Det har jeg i grunnen ikke peiling på, siden jeg ikke har gjort det sjøl, men jeg forsøker meg likevel med ei forklaring.

Min snille kamerat har brukt impregnert plank med målene 2" x 4", samt noen smalere som er kanskje 1" x 2" (glemte å måle akkurat det). Stolpen (altså den som skal ned i bakken) kuttes til ønsket høyde. Ta hensyn både til egen høyde (du skal altså rekke opp), og det faktum at det er lite ønskelig at f.eks. sengetøy skal slepe i bakken (klærne skal altså ikke rekke ned). Tverrplanken skal være omlag én meter lang. Etter modell av det opprinnelige tørkestativet til min oldemor er den skjært til i bue på hver ende. Det er først og fremst et estetisk poeng.

For å få ei fin sammenføyning på toppen må det lages hakk i hver av plankene. Det heter sikkert noe fikst på fagspråket, men det ordet kan jeg ikke. Du må med mine ord fase plankene inn i hverandre ved å kutte ut et felt midt på tverrplanken som tilsvarer hele bredden og halve tykkelsen på stolpen. På toppen av stolpen gjør du det samme: Skjærer ut en bit som tilsvarer hele bredden og halve tykkelsen på tverrbjelken. Når du legger dem sammen blir det sånn som på bildet over på den ene sida...

... og sånn på den andre sida når du skrur sammen. Skru fra begge sidene for et mest mulig solid resultat.

Deretter må du lage avstivere sånn at ikke tverrbjelken gir etter når det henges klær på stativet. Til det bruker du de tynneste plankene, som du sager i vinkel på enden og tilpasser i lengden sånn at de støtter opp omlag på midten av tverrbjelken på hver side av stolpen. Skru fast. Deretter måler du ut fire eller fem hull jevnt fordelt langs tverrbjelkene. Disse skal du trekke tørkesnora gjennom helt, helt til slutt.

Men før det må du plassere stolpene godt nedi jorda. Vi valgte jordspyd, men det blir nok enda mer solid med stolpesko som du kan støpe fast i jorda. Vater er et nyttig hjelpemiddel til akkurat denne jobben. Pass på at det ikke blir for stor avstand mellom de to stolpene, da kan tørkesnora tøye seg for nært bakken når du henger opp klær. Jeg venta en sesong før jeg malte stativet, fordi trykkimpregnert treverk har en tendens til å være ganske fuktig når du kjøper det.

Lykke til!

Pinsevenner

Oppskrift på ei trivelig pinse:

1 kjærest hjemme på skiftfri

2 venninner

5 gammelonkler

1 oldeonkel
En neve andre slektninger

1 stuebord med klaffer

1 stort spisebord

Alle tilgjengelige stoler i hele huset

Kaffe kokt på kjele

Lefser fra dalen

Trekkspillmusikk tilsettes etter smak.

Tilberedes helst på 15 - 20 °C, men blir også vellykket på temperaturer ned mot 5 °C.

Rom for to?

Dette er i grunnen den fineste senga jeg har her i huset. Det er jeg egentlig ikke i tvil om. Jeg er heller ikke i tvil om at det er den minst komfortable. Det er nesten sånn at jeg har dårlig samvittighet med tanke på at noen skal ligge i den.

Ikke er det bare-bare å kjøpe ny madrass heller, senga har nemlig temmelig odde mål. 1,05 bred og 1,75 lang er ikke akkurat standard. Senga har tilhørt min oldeonkel K. Hadde han selskap fra tid til annen må det ha blitt trangt. Jeg antar at han var en almindelig høy mann, så å ligge langstrakt i senga var neppe noe han gjorde ofte. Men så var det vel vanlig å nærmest sitte å sove på den tida.

Sitte å sove trenger ikke den unge damen som skal bruke senga i natt å gjøre. Sånn sett er senga ideell. Skulle den bli for ukomfortabel slik at det blir vanskelig å sove, kan hun jo alltids nyte synet av det utmerkede håndverket på hodegjerdet. Senga er nemlig ådringsmalt i to ulike teknikker. Ådring er en gammel teknikk for å etterlikne treverk. Hvilket edelt treverk dette skal forestille er jeg litt usikker på. Kanskje ikke noe egentlig. Kanskje de bare hadde en fin gulfarge og så ville de male et fint mønster. Og fint blei det.

Bildene: Lampetten over senga har en tvilling som henger over den andre senga. Både lampene og den fine gyngestolen figurerer på et bilde jeg har fra stua her i 1972, så jeg antar de er 60-talls. Bak senga ses sporene etter et gammelt vindu som engang var. Det lille teppet i bestemorsruter gjør overgangen fra sengevarmen til gulvet litt mildere.

Enkelt enkeltrom

Det er klart for sesongåpning av Frøken Dreyers pensjonat. Mine gamle onkler har meldt sin ankomst i pinsehelga, og da er det behov for sengeplass til fem. I tillegg kommer to venninner på helgebesøk, så da gjelder det å stable slik at kabalen går opp. 

Heldigvis er det ellers så kalde loftet ganske gjestmildt i temperaturen nå så seint i mai (på tross av snyvær senest 12. mai), så etter en liten runde med støvkosten er det klart for gjester.

Det er dessverre ikke de mest komfortable sengene jeg har å tilby. Det er ikke ortopediske madrasser, for å si det sånn, men jeg satser på at det tas kraftig igjen på sjarmen.

Bildene: Det meste er presentert før, men den gamle krakken fant jeg ganske nylig innerst i kottet. Det er så mørkt og guffent der inne at jeg ikke går lengre inn enn absolutt nødvendig. Den er i en slik stand at de fleste jeg kjenner ville sagt "Brenn!". Ikke jeg. Krakken er et ypperlig sted å legge fra seg brillene og lesestoffet når man legger seg til å sove. Bildet over senga fikk jeg av min tante da jeg innredet mitt første hus, dukkehuset hjemme i dalen. Fine, fine kattepuser. Lampefoten sto ett eller annet sted i huset, et passelig merkelig par, helt klart verdig en plass i min oldemors hus.

Gammelt nytt

For ei tid tilbake var jeg på ei antikkmesse ikke uoverkommelig langt unna. Vi var tre i bilen, så det var ikke akkurat rom for å komme hjem med en salong i rokokko. Nå hadde jeg egentlig ikke bruk for det heller. Sant å si hadde jeg ikke bruk for noe av det de hadde der i det hele tatt. Likevel kom jeg hjem med en liten koffert, ei hatteeske og noen bøker. Kjekt å ha!

Hipp hipp hurra!

I dag er det fem fastboende i den bittelille bygda der min oldemors hus ligger. Dobbelt så mange om man regner hytteeierne med i bildet. Og selv ikke om man gjør det ville vi klart å mønstre tilsvarende 17. mai-tog i dag.

Bildet er fra 1930-tallet en gang. I bakgrunnen ses min oldemors hus, åpenbart ikke kvitmalt enda som det jo blei seinere. Huset lå den gangen helt i veienden. Det gikk ikke offentlig vei lengre enn til husdøra her.

I det lille huset like ovenfor hovedhuset bodde fire voksne søsken, tre brødre og ei søster, i tillegg til ei jente de hadde tatt til seg. Huset deres blei revet i 1938 da vegen (i dag europaveien) blei bygd, og familien flytta til den minst like bittelille nabobygda litt lengre nord. Jeg tror at ett av uthusene fulgte med på flyttelasset, men ellers er det i dag ingenting igjen av bebyggelsen på øversida av huset. Ikke engang landskapet er det samme. Hadde jeg stått på samme punkt i dag og tatt bilde ville man knapt skimta min oldemors hus bak den nye bakken. Sånn er det når veier skal bygges.

Gratulerer med dagen!