Frøken Dreyers pensjonat

Min oldemors hus er et romslig hus. Så romslig at det meste av loftet og en del av første etasje ikke er i bruk. Det er særlig to årsaker til det. For det første er det rett og slett ikke behov for all plassen i det daglige. For det andre er standarden på en del av disse rommene fremdeles anno 1912 og dermed ikke egnet for helårsbruk. Ettlags vinduer i rom uten innlagt strøm gjør det ikke så fristende å tilbringe tid der midt på vinteren. 

På våren og sommeren, derimot, er rommene i bruk. Det har blitt en fin tradisjon at mine gamle onkler, oldemors sønner, møtes i sitt barndomshjem hvert år. I år har de meldt sin ankomst i pinsen, og da fylles huset med lyden av stemmer og latter. Mine gamle onkler har nemlig en magisk tiltrekningskraft på resten av familien, så i løpet av de dagene de er her stikker det innom både kusiner og fettere, nieser og nevøer. I tillegg er det ikke uvanlig at det kommer en og annen gammel klassekamerat eller gammel kjenning fra konfirmasjonsdagene.

Da er det godt med et romslig hus. Til sammen kan jeg tilby ni sengeplasser. Da ligger alle ganske komfortabelt (så komfortabelt som du kan ligge på gamle fjærmadrasser), og jeg og kjæresten har ikke trengt å avgi vårt eget natteleie. De første årene hadde jeg en liten kamp med noen av de gamle onklene som insisterte på å ta med seg sovepose for ikke å belaste vertinnen med ekstra klesvask. Nå har jeg imidlertid klart å overbevise dem om at sengetøyet har mer enn godt av å få lufte seg en gang i blant, i stedet for å ligge i lintøysskapet år etter år. 

Bildene: Den gamle jernsenga var knall grønn og sto på et av rommene nede da jeg flytta inn. Noen strøk med svart bengalakk gjorde susen, og senga fikk tildelt nytt rom på loftet. Dette rommet sto faktisk nesten tomt, det var såvidt jeg husker bare et gammelt bord som sto der for ni år siden. Putetrekkene med mellomverk tilhører huset, men begynner dessverre å bli ganske morkne. Sengeteppet hekla min bestemor til meg da jeg var omkring 12, og hadde en rosa og kvit periode i livet. Det tar seg fremdeles godt ut. Lysestaken har jeg skjønt er en "Ole Lukkøye"-modell. Jeg fikk den av mine gamle koselige husverter i byen da jeg flytta til min oldemors hus. Stolen er fra dalen. Bøkene, noen gamle klassikere, sto også i huset.