Tid for bok

Det er tid for bok igjen. Etter å ha tilbragt en ussel tilværelse i store stabler i en kald gang siden november har endelig min lille kubikk med bøker fått komme til heder og verdighet igjen. Det var som kjent et langt lerret å bleke, men jeg holder meg til ordtaket om at når enden er god er allting godt.

Utgangspunktet for hele prosjektet var at jeg hadde vokst ut av mine gamle bokhyller, at jeg hadde lyst på et lysere inntrykk, og sist men slett ikke minst her i huset: At jeg hadde lyst på støvhemmende dører.

Prosessen er ganske nøye dokumentert, og jeg må si at å bytte ut nikotingule vegger med en frisk ny farge og overfylte gulnede reoler med nye kvite var kjempedeilig. Denne helga skal det leses igjen.

Bildene: Den gamle stolen er en "krigsmodell" som etter det jeg har blitt fortalt var trukket med et papirbasert stoff inntil min gammelonkel As. trakk den om som en del av et møbeltapetsererkurs han deltok på etter andre verdenskrig. Jeg har to. De skulle hatt nye fjærer, men er ellers absolutt duganes. Sidebordet tilhører også huset, det skulle jeg gjerne visst mer om. Den kvite puta har min mor strikka. Den runde foran fant jeg på en bruktbutikk ikke så altfor langt herfra. En klassiker jeg husker fra min bestemors hus i dalen. Kunne selvsagt ikke gå forbi. Tekruset - akkurat passe stort - er nytt, og kjøpt på In***ka i Trondheim.

Etter:

Før:

Utgangspunktet: Mørkt og trangt

Trinn 1: Sparkling

Trinn 2: Maling

Trinn 3: Montering

Reale reoler

Det går framover. Med forholdsvis raske skritt egentlig. I går malte jeg siste strøk på stueveggen, og på kvelden var malinga støvtørr og veggen klar for neste steg. Den skal nemlig dekkes til - med reoler. Faktisk blir det ikke mange kvadratcentimetrene igjen når alle hyllene er satt opp. Mye strev til liten nytte kanskje, men det er jo greit å gjøre ting skikkelig når man først setter i gang et tiltak.

Bokreolene har ligget på vent siden november (huff huff, men så var det jo alt det der med elektriker osv. osv.) Det er en velkjent klassiker som jeg i løpet av livet har montert mer enn en av, så jeg føler meg ikke akkurat som karen på monteringsanvisninga mens jeg holder på. Jeg har til gode å mangle skruer, og har heller intet å utsette på kvaliteten på gode gamle Billy.

Denne gangen oppgraderer jeg, og har investert i dører for å beskytte mitt lille bibliotek mot støv og hybelkaniner. De har nemlig en tendens til å formere seg raskt her i huset. Det må skyldes den friske havluften.

Maktskifte

For litt tid tilbake fikk Åndenes makt skylda for stillstand på prosjektfronten. Nå later det imidlertid til at noen har løfta husånden min opp i lyset, eller hva det nå heter, for ting går atter på skinner:

• Kjøleskapet blei lasta inn i ei velegna Volvo stasjonsvogn og hensatt på et dertil egnet sted forrige lørdag.
• Elektrikeren har vært her, gjort jobben sin, og har til og med sendt regning (stooor, javisst).

Sist, men ikke minst:

• De originale beslagene til kommoden har dukka opp.

O glede! På jakt etter en pussekloss (mye leting på gang her i min oldemors hus, later det til) dukka nemlig en pose med det ettertraktede innholdet opp. Gleden blei imidlertid kortvarig. Tilstanden til de gamle beslagene var nemlig ikke optimal. De fleste av dem var rett og slett hinsides håp om renessanse. Kun to av seks lot seg bruke, og de to var i tillegg helt ulike. Jeg har bestemt meg for å bruke det ene av dem, og har bestilt fem nesten tilsvarende fra en bygningsvernbutikk som heldigvis finnes. Det blir nok bra.

Med den mye omtalte elektrikeren ute av verden var det ikke lengre noen grunn til å utsette vegg-prosjektet i stua. Derav jakten på en pussekloss. I forskningsprosjektet Hvor lite rydding kan man egentlig slippe unna med før man setter i gang med et nytt maleprosjekt? har jeg i ettermiddag konstatert at man heller ikke trenger å rydde unna stuematta før man setter i gang. Det holder lenge å brette den litt til sides.

Bildet: Til venstre original nikotinpreget grå, til høyre ny tapetinspirert grå blandet hos Fa*****ke. Type Baronesse, forhåpentligvis et oldemorshus verdig.

Varme hender

Mandag denne uka satte vi kulderekord her hos oss. -24,4 °C er det kaldeste jeg kan huske å ha sett på gradestokken, og en kjapp konferanse med en av mine onkler tilsier at det kan være nyere tids rekord på stedet. Godt da, å kunne ikle seg ullvotter min oldemor har strikka til meg.

Vottene har jeg hatt i mange år, og jeg plukka sjøl ut fargene. Oldemor fikk to par ut av garnet jeg hadde med meg ved å bytte om på mønsterfargene, og jeg har brukt begge flittig. Det holdt riktignok på å ende galt for det blå paret, som blei skilt fra hverandre da jeg mista den ene votten mens jeg bodde i byen. Men utrolig nok dukka den flere måneder seinere opp igjen i hittegodskurven på Coopen der jeg pleide å handle, og de to vottene blei gjenforent som par samme dag.

Nå trenger en av vottene litt stopping på tommelen, men det må jeg vel få til. Oldemor var over 90 da hun strikka dem til meg, så de er vel verdt å ta vare på.

Hel ved

I det siste har kuldegradene stabilisert seg mellom minus 8 °C og minus 12 °C. Brr. I tillegg er det vind. Dobbelt brrr. Da kan det være ei ekstra utfordring å bo i et over 100 år gammelt hus, der vinduene i beste fall har dobbelt glass og der golvene ikke akkurat er isolert i henhold til de siste byggeforskriftene.

Sånne perioder er det godt med litt bjørkeved i skjåen. I det siste har det gått litt av den sorten og lageret begynte å skrumpe faretruende inn. Men her om dagen kom det heldigvis ny forsyning fra en ikke ukjent pensjonist i dalen. Så da er det bare å fylle vedkurven igjen.

Uredde gjester

Jeg hadde trivelig besøk i går, av min onkel S og tante T. Antakelig kloke av skade hadde de med seg både bamsemums og nøttemiks. Denne unge damen hadde imidlertid slått på stortromma og bakt. Ja, rett og slett blandet egg, sukker og resten av ingrediensene til ei god gammeldags rullekake.

Med strupene lesket av varm te og smørkremen i den overraskende gode og luftige kaka gikk samtalen til langt ut i de små timer, og vi kom selvsagt inn på temaet Åndenes makt. Kjærestens teori blei malende beskrevet for de nye lytterne, og saken blei grundig drøftet på saklig vis. Min onkel stilte seg noe tvilende til det hele. Jeg må jo innrømme at en hel oppvekst i huset trolig gjør ham til noe av et kronvitne. På den annen side: Den ånden som stiller øverst på lista av mistenkte i vår sak forlot vår materielle verden lenge etter den tid.

Uansett kunne min onkel fortelle at han aldri hadde vært redd her i huset. Det vil si, han hadde aldri fått anledning. Da han, som yngstemann i flokken, blei stor nok til å være alene hjemme mens min oldemor dro på bygdekino med venninner eller i annet ærend der små gutter ikke skulle være med, hadde han nemlig vært bittelitte grann redd. Men det kunne han ikke si, for min oldemor skrøt til alle venninnene sine og sa at "Nei S, han er så flink at.  Han kan være alene hjemme uten problemer." Og da kunne han jo ikke si noe, da, han måtte bare være alene hjemme. I et stort gammelt hus, med to store etasjer og masse lyder på loftet. Det nytter ikke å gå rundt å være redd i lengden da, nei.

Bildene: Serviset er umerket, men et av min oldemors gamle.

Ting Tar Tid / Alt henger sammen med alt / Åndenes makt

Ting Tar Tid.

Det har seg slik at gangen ikke er riktig ferdig enda. Fordi jeg ikke finner de gamle beslagene til kommoden. Fordi jeg fikk nytt kjøleskap for ei stund siden og det gamle fremdeles står i gangen.

Alt henger sammen med alt.

Kjæresten har imidlertid en annen teori. Han tror det er Åndenes makt. Muligens. For i tillegg til det ovennevnte har jeg et prosjekt på gang i stua som skulle være ferdig til jul. Som enda ikke er ferdig. Fordi vi venta på elektriker. Og venta. Og venta. Og til slutt bestilte ny elektriker. Som vi venta på. Og etterlyste. Før han til slutt kom. Kjæresten har følgelig en mistanke om at min oldemors mangeårige venn og samboer O ser noe misbilligende på de forandringene som skjer. Han døde riktignok på 90-tallet, men likevel. I følge denne teorien har han gjemt beslagene, og holdt elektrikeren unna så lenge han kunne.

Det er O som er avbildet i den fine matrosdressen på bildet over. Den søte lille gutten kan da umulig ha noe med saken å gjøre. Min egen teori er som følger: Jeg har samla på så mye skrot og skrammel at det ikke er mulig å finne noe lengre. Gamle kjøleskap får ikke plass i en Toyota Corolla, og blir dermed stående i gangen inntil noen med stor varebil forbarmer seg over eieren. Og elektrikere er rett og slett ikke til å stole på.

Jul i mitt hus

Nå, tredje helg i advent, begynner det endelig å snike seg på med litt julestemning i min oldermors hus og i eierens hode. Ferieavvikling og hektiske dager på jobb har bidratt til å forskyve alle juleforberedelser ut i det blå, men i går var det duket for den årlige julemiddagen med ei venninne, med påfølgende julefilm, og da kjente jeg at nå er det advent.

Etter uker på farten og med mange hjemlige prosjekter på gang samtidig har jeg endelig fått oppretta sånn noenlunde ro og orden på kjøkkenet igjen. Et gammelt melkespann, noen lerkekvister og 10 - 12 papirstjerner må betraktes som den foreløpige prikken over i-en. Alt pent plassert på mitt nymalte kjøkkenbord, som med to strøk grunning og like mange strøk med vanlig maling blei et stort løft for kjøkkenstemninga. Nå gjenstår bare et par - tre andre små og store prosjekter før jul. Jeg tror det skal gå fint.

Et prosjekt kommer sjelden alene

Jeg har i alle år hatt oldemors gamle respateks-bord på kjøkkenet, men etter mange års bruk er det så slitt at det fungerer som en magnet på støv. Selv jeg syntes det blei uholdbart i lengden, og jeg har ikke akkurat støv på hjernen.

Å finne et helt nytt bord var ikke så aktuelt, for jeg synes ikke egentlig at de helt glatte spraylakkerte overflatene på møbelforretningenes alternativer passer så godt her i huset. Ikke var det så lett å finne et som passa heller, det er ikke så stort det kjøkkenet mitt. Ønsket var dermed et brukt bord i heltre som var mulig å male opp. Og plutselig dukket det opp et på markedet, nærmere bestemt hos mine svigerforeldre som var klare for litt forandring i heimen. Et lakkert heltrebord med to klaffer fant dermed et nytt hjem i min oldemors hus.

Når det alt lukter maling over hele huset er det like greit å bare kjøre på, ikke sant? I kjent stil, så klart, det er om å gjøre å male mens inspirasjonen er varm.  Med andre ord: Man har ikke tid til å rulle vekk matta først, her er det bare å dekke til med plast og la det stå til. For ordens skyld: Flekkene på gulvet er ikke maling. Fort, ikke gæli er mottoet.

Det gikk så fort at jeg ikke rakk å ta det obligatoriske før-bildet. På dette bildet er prosessen kommet så langt som til to strøk med grunning og ett strøk med egghvit. Skumle rykter forteller at det er nødvendig med minst fire strøk på sånne prosjekter. Jeg håper det er til sammen.

Skumle saker

I dag har jeg gjort noe skummelt. Jeg har lakkert den gamle kommoden i gangen. Uhu. Når penselen først traff den trekvite overflata var det ingen vei tilbake. Da var det bare å smøre utover så jevnt og pent som mulig og håpe at man ikke kommer til å angre.

Kommoden har jeg hatt siden jeg var tenåring, men sjøl om det er lenge sida er den atskillig eldre enn det. Han som har laget den var gårdbruker i dalen, men står bak mange fine gamle møbler. Han døde i 1954, men jeg antar at hans storhetstid som møbelsnekker var lenge før den tid, ikke minst ut fra stilen.

Jeg fikk kommoden av min bestemor, som igjen hadde fått den av møbelsnekkerens datter (tenk å gi bort sånt!). Da min bestemor fikk den var den malt med rød golvmaling - uvisst av hvilken grunn - og ikke så veldig pen. Sånn var den også da jeg overtok den. Det var i den tida da alt skulle være luta, så rødfargen satt ikke på så lenge. Etter den tid har den vært trekvit og sto mange år på pikerommet mitt.

Da jeg overtok min oldemors hus sto kommodens bror (eller søster) på soverrommet jeg bruker i dag,  en kommode laget av samme møbelsnekker, i samme stil, med to skuffer og to skap. Dessverre for meg og heldivis for min gamle onkel S var den hans arv og flytta derfor mange mil til sydligere breddegrader. Min egen kommode på pikerommet kom dermed til heder og verdighet igjen som erstatning, gangmøbel og oppbevaring for luer, skjerf og votter.

Jeg har alltid visst at kommoden egentlig verken har vært trekvit eller rød. Nå er tida kommet for å prøve å gjenskape det gamle uttrykket. Jeg har en liten mistanke om at møbelsnekkeren opprinnelig hadde brukt aldri så lite ådringsteknikk på skuffene for å få dem til å se riktig edle ut. Sånt kan jeg dessverre ikke, men jeg tror det blir fint likevel.