Et prosjekt kommer sjelden alene

Jeg har i alle år hatt oldemors gamle respateks-bord på kjøkkenet, men etter mange års bruk er det så slitt at det fungerer som en magnet på støv. Selv jeg syntes det blei uholdbart i lengden, og jeg har ikke akkurat støv på hjernen.

Å finne et helt nytt bord var ikke så aktuelt, for jeg synes ikke egentlig at de helt glatte spraylakkerte overflatene på møbelforretningenes alternativer passer så godt her i huset. Ikke var det så lett å finne et som passa heller, det er ikke så stort det kjøkkenet mitt. Ønsket var dermed et brukt bord i heltre som var mulig å male opp. Og plutselig dukket det opp et på markedet, nærmere bestemt hos mine svigerforeldre som var klare for litt forandring i heimen. Et lakkert heltrebord med to klaffer fant dermed et nytt hjem i min oldemors hus.

Når det alt lukter maling over hele huset er det like greit å bare kjøre på, ikke sant? I kjent stil, så klart, det er om å gjøre å male mens inspirasjonen er varm.  Med andre ord: Man har ikke tid til å rulle vekk matta først, her er det bare å dekke til med plast og la det stå til. For ordens skyld: Flekkene på gulvet er ikke maling. Fort, ikke gæli er mottoet.

Det gikk så fort at jeg ikke rakk å ta det obligatoriske før-bildet. På dette bildet er prosessen kommet så langt som til to strøk med grunning og ett strøk med egghvit. Skumle rykter forteller at det er nødvendig med minst fire strøk på sånne prosjekter. Jeg håper det er til sammen.