Skumle saker

I dag har jeg gjort noe skummelt. Jeg har lakkert den gamle kommoden i gangen. Uhu. Når penselen først traff den trekvite overflata var det ingen vei tilbake. Da var det bare å smøre utover så jevnt og pent som mulig og håpe at man ikke kommer til å angre.

Kommoden har jeg hatt siden jeg var tenåring, men sjøl om det er lenge sida er den atskillig eldre enn det. Han som har laget den var gårdbruker i dalen, men står bak mange fine gamle møbler. Han døde i 1954, men jeg antar at hans storhetstid som møbelsnekker var lenge før den tid, ikke minst ut fra stilen.

Jeg fikk kommoden av min bestemor, som igjen hadde fått den av møbelsnekkerens datter (tenk å gi bort sånt!). Da min bestemor fikk den var den malt med rød golvmaling - uvisst av hvilken grunn - og ikke så veldig pen. Sånn var den også da jeg overtok den. Det var i den tida da alt skulle være luta, så rødfargen satt ikke på så lenge. Etter den tid har den vært trekvit og sto mange år på pikerommet mitt.

Da jeg overtok min oldemors hus sto kommodens bror (eller søster) på soverrommet jeg bruker i dag,  en kommode laget av samme møbelsnekker, i samme stil, med to skuffer og to skap. Dessverre for meg og heldivis for min gamle onkel S var den hans arv og flytta derfor mange mil til sydligere breddegrader. Min egen kommode på pikerommet kom dermed til heder og verdighet igjen som erstatning, gangmøbel og oppbevaring for luer, skjerf og votter.

Jeg har alltid visst at kommoden egentlig verken har vært trekvit eller rød. Nå er tida kommet for å prøve å gjenskape det gamle uttrykket. Jeg har en liten mistanke om at møbelsnekkeren opprinnelig hadde brukt aldri så lite ådringsteknikk på skuffene for å få dem til å se riktig edle ut. Sånt kan jeg dessverre ikke, men jeg tror det blir fint likevel.