Nytt skap på loftsgangen

Vi har fått på plass et nytt skap på loftsgangen. Skjønt nytt og nytt: Det er kanskje det eldste møbelet i hele huset for alt vi vet. Det har hengt på veggen i skjåen med hyllene fulle av gamle sykkeldeler, vindusbeslag og ubestemmelig verktøy.

Jeg har hele tida hatt en plan om å flytte det inn, og plassen oppe i loftsgangen har vært utpekt for lenge siden. Men så var det å få det gjort, da. I dag var tida plutselig inne, og vi fikk løsna festene som holdt det oppe på veggen. Det var heldigvis lettere gjort enn frykta, og vi klarte det uten å skade skapet i nevneverdig grad.

Etter en real vask der vi starta med kost, fortsatte med støvsuger og avslutta med tue og en runde med linolje, kom skapet på plass på toppen av trappa. Med oldemors hekleduk på og de gamle skålene som fremhever fargen på skapet (blå? grå? blågrå?) blei det omtrent akkurat som jeg hadde sett for meg.

Jeg antar at det er mer enn et par av mine "pinsevenner" som kommer til å heve på øyenbrynene når de ser hva jeg har tatt i hus, men jeg synes skapet er fint jeg. Akkurat sånn, det blir nok ikke malt.

Taget tækket med Bord, Næver og Torv

Det har alltid vært antatt at dette huset blei bygd rundt 1912, men da folketellinga for 1910 blei lagt ut fant jeg mine tippoldeforeldre bosatt på et sted som måtte være her ut fra navnet. Spørsmålet var dermed: Hvilket hus bodde de i - mitt hus, eller et annet?

Ett besøk inne hos Halsebøstua ga meg et nyttig tips: Branntaktsprotokoller. Det blei nemlig påbudt å brannforsikre hus i kjøpstedene i 1767, og alle hus skulle takseres hvert 10. år. Huseiere på landet hadde også anledning til å forsikre husene sine, men det var stort sett for de øvre samfunnslag. Fra ca 1845 blei det imidlertid mer vanlig blant alle, selv om det fortsatt var frivillig. Branntakstene blei ført av bygdas lensmann på vegne av Norges brannkasse.

Med god hjelp fra statsarkivet i Tromsø fant jeg til slutt de riktige protokollene. Huset var satt opp på gårds- og bruksnummeret til "moreiendommen" og ikke det gårdsnummeret vi kjenner i dag, men gårdsnavnet og alle mål stemmer perfekt med den taksten som blei tatt før jeg overtok, og ikke minst passer beskrivelsene med det bildet over viser. Bildet (et gammelt postkort) skal visstnok være fra 1909, så det styrker jo teoriene om at huset er eldre enn 1912.

Den første branntakstforretninga blei gjennomført 25. mars 1907. Ut fra beskrivelsen kan det virke som huset er ganske nylig oppført på den tida:

"Hovedbygning ikke tidligere taxerte til Forsikring, opført af Tømmer. Taget tækket med Bord, Næver og Torv. Huset er 15.00 Meter langt, 7.20 Meter bred og 5.80 Meter høi til Taget. I 1ste Etage er 7 Værelser og Gang. 2 af Værelsene er uindredet meden de øvrige er indredet og panelet men umalet. I 2dre Etage er indredet 5 Værelser, hvorraf et Kot, og desuden er der 2 Værelser kun indredet med Gulv, Vinduskarme og Døre. I Bygningen er 2 Pibe og 5 Ovne. Fra Gangen fins Trap op til 2. Etage. Huset staar paa Grundmur der er 1/2 Meter Høi, og er der 32 Fag Vinduer og 18 Døre. Huset er udvendig uten Paneling. Der er Kjelder af Grovsten uden Indredning."

Ti år seinere, 21. desember 1917, var det ny taksering. Da hadde det foregått ei lita utvikling i huset:

"Hovedbygning der tidligere er forsikret som nr. 1 for Kr. 9450.00 efter takstforretning av 25/3. 07.
Siden forrige forretning er nu samtlige da ikke indrede værelser indredet. Såvel indsat en ny ovn.
Bygningen blev omtakseret til Kr. 25500.00 hvorav for grundmuren Kr. 400.00 og for ovner Kr. 1200.00. (...) Takstmændene erklærte at taksterne er avgit efter bedste skjøn og overbævisning og i.h.t. avlagt ed, idet der er tat hensyn til de nu herskende høie materialpriser og arbeidslønninger samt det i hovedbyggningens forelogne indredning."

Vi har sittet i flere timer med papirene for å tyde dem (lensmannen i Lyngen hadde ikke den skjønneste av håndskrifter), men det har vært veldig artig. Nå vet vi med sikkerhet at huset er minst 106 år gammelt, og vi vet ganske mye om hvordan det så ut den gangen.

Til Herr Veivokter

Dette huset blei bygget av min oldemors svigerforeldre. Aller først livnærte de seg på handel, men handelen blei lagt ned på slutten av 20-tallet. Deretter var det småbruket og min tippoldefars jobb som veivokter som skaffa inntektene til husholdninga. Da vi rydda loftet før takrenoveringa i 2006 fant vi noen gamle papirer som heldigvis hadde sluppet unna ei utslettende loftsrydding tidligere. Blant dem ligger spor fra handelsvirksomheten først og fremst, men også ett og anna annet som gir innblikk i resten av livet til husets tidligere beboere.

Som dette brevet fra 3. oktober 1930, der oppsynsmann Ove Johnsen fra sitt kontor på Finnsnes orienterer min tippoldefar om nye lønnsbetingelser:

"Til
Herr. Veivokter Kr. M. D.
                                     [******nes]

          Ifølge meddelelse fra Veikontoret blir Deres lønn etter 10. oktober 1930, og intil videre, å regne efter kr. 6,50 pr. 8 timers arbeidsdag.

Ove Johnsen

    opsynsmann"

For dette beløpet skulle min tippoldefar rett og slett å passe på veien. Jeg er ikke helt sikker på hvilken eller hvilke veier han hadde spesielt ansvar for, men det var nok takket være ham at grøftene ikke vokste igjen og at stikkrennene alltid var åpne. Oppsto det hull var det han som tetta dem med en spade sand, og dukka det opp store steiner var det han som raka dem av veien. Transportmidlet var nok sykkel, eller kanskje beina, jeg vet ikke. Noen bil med stilig firmalogo var det i alle fall ikke snakk om.

Lønna var ikke akkurat all verden etter dagens målestokk, det er artig å se hvilke tall de hadde å forholde seg til den gangen. Vi opererer med litt andre størrelser nå til dags, for å si det sånn!

Lampe-renessanse

Søndag viste jeg bilder fra kontoret med blant annet denne nye lampa. Da den først kom til gards så den ikke riktig sånn ut. Da var den 70-talls gullfarga. Jeg tror det var en ganske heit lampefarge på den tida, vi hadde ei gullfarga spisebordslampe hjemme i dalen også. Denne skjermen fant jeg rett og slett blant el-avfallet da vi leverte fra oss noe som hørte bedre hjemme der. Den var uten det meste: Ledning, oppheng - alt mangla. Men fasongen var ganske fin, så jeg nappa den med meg.

For at lampeskjermen skulle bli dugandes i heimen trengte jeg i tillegg:

1 boks spraylakk

2 ledninger med tøytrekk

1 pæresokkel

1 lysbryter

1 støpsel

Ledningene fant jeg på Cl** O****n. De har også det andre man trenger til sånt arbeid. Har man kortere vei til strømuttak enn vi hadde holder det nok med ei ledning, og har man et uttak kobla til lysbryter fra før er det selvsagt ikke nødvendig med ekstra bryter på ledninga. Spraylakken fant jeg på Pan***o. Den var veldig lett å jobbe med, og tørka fort, så den anbefaler jeg gjerne. 

I tillegg trenger man et menneske som ikke får nervøst sammenbrudd med tanken på å koble ei ledning til et støpsel. Sånt har man nemlig lov til å gjøre sjøl, så det er egentlig ingen grunn til panikk. Det er bare ikke snakk om at jeg gjør det sjøl.

For et par hundrelapper fikk vi ny lampe på kontoret. Det er kanskje ikke usannsynlig at vi hadde funnet en helt ny skjerm til samme prisen, men da hadde vi vært nødt til å lete litt. Og så hadde det ikke vært like artig!

Og det ble lys

Dette er et sjeldent bilde. Det er nemlig veldig uvanlig at det er så ryddig på kontoret. Som oftest er det her vi samler ting vi ikke helt vet hvor vi skal gjøre av når resten av huset skal ryddes. I tillegg har det vært ganske mørkt her fordi vinduskarmene har vært umalte og det i tillegg mangla skikkelig arbeidslys over skrivebordet. En liten innsats på begge feltene i februar har gjort underverker. Vinduskarmene malte husets egen handymann, mens jeg sjøl lakkerte et gammelt lampefunn tiltenkt formålet. Mer om det en annen gang.

Tapetet er satt opp av en av mine onkler, antakelig på 60-tallet. Den er egentlig ganske stilig, men fargen er litt krevende. Skrivebordet har jeg hatt i over 20 år. Da jeg kjøpte det (for konfirmasjonspengene!) på 90-tallet var det luta slik alt skulle være på den tida, men jeg malte det i fjor sommer. Stolen har jeg fått av min bestemor, som igjen hadde fått den fra det gamle hotellet hvor hun jobba som ung. Den var brunlakkert da jeg fikk den, men i tråd med moten luta jeg den. Planen er å lakke den i opprinnelig farge igjen.

Dette lille bordet har stått her i huset siden krigen. Ingen vet hvor det kommer fra, det sto rett og slett igjen etter tyskere som brukte huset mens familien var evakuert. Mest sannsynlig kommer det vel fra et annet hus i området, men hvilket er det ikke mulig å si. Uansett er bordet både pent og praktisk, for tida som avlastningsbord på kontoret.

Den lille mugga er fra Egersund, og ei av flere mugger jeg var så heldig å arve etter min bestemor i dalen. Det finnes mange skatter blant det som ingen andre vil ha. Og mugger kan brukes til så mangt, for eksempel strikkepinner.

Før:

  

Ei hemmelig dør

I dag fant vi ei hemmelig dør. Eller det vil si: Selve døra har alltid vært der, men den hadde en skjult hemmelighet. Døra så nemlig slik ut i morreste da vi våkna:

Det er døra fra mellomgangen til stua. Mellomgangen ligger i nordenden av huset, og forbinder soverom, kontor og bad med stua og bakgangen (til høyre i bildet). Inndelinga i rom blei gjort om på 60-tallet, og det blei satt inn noen nye dører som sikkert var veldig fine den gang. Døra inn til stua blei imidlertid beholdt, men for at den skulle harmonere med de tre andre dørene i gangen blei det slått ei slett plate på baksida. I dag fikk vi lyst til å se bakom plata, og dette var det vi fant:

Vi var skjønt enige om at døra så mye bedre ut sånn. Jeg vet ikke når den heftige grønnfargen blei malt, men det er ikke den opprinnelige fargen. Under ser man nemlig at døra har vært brun aller først. Akkurat der man passerer når man går ut og kanskje først og fremst inn er det ganske tydelige slitasjeskader. Vi syntes det var stilig, og vurderer å beholde døra akkurat sånn - uten ny maling - når resten av gangen skal til pers.

Når vi så den "nye" døra fikk vi blod på tann, og tok tak i arbeidet med dørskiltene med det samme. Ettersom årene har gått har de blitt dekka av flere og flere lag maling, spesielt dette på stuedøra (altså den andre sida av grønndøra). Slike skatter fortjener bedre.

Først bada vi skiltene i malingsfjerner. Den hadde tørka litt og blitt til en slags grøt, men funka likevel. Det tok litt tid å komme gjennom alle lagene, men den som venter på noe godt og så videre.

Finnpussen gjorde vi med litt messingpuss utviklet av en gullsmed, som det sto på flaska. Etter en omgang med pussekluten så skiltene ut som om de skulle vært kjøpt i fjor. Forskjellen fra bildet over er så stor at man nesten ikke kan se at det er de samme dørskiltene. Sånn ser stuedøra ut nå:

Vi er kjempefornøyde. Tenk om det hadde vært mulig å finne flere slike dørklinker og -skilt, jeg har dessverre bare noen få. Årets julegavetips!!

Tre vs. plast

Trefjøler har fått rykte på seg for å være uhygieniske - direkte bakteriebomber rett og slett. Jeg har inntrykk av at man i de fleste hjem har erstatta alle trefjøler så nær som brødfjøla med plastfjøler. I min oldemors hus har vi egentlig gjort det samme, spesielt etter at vi til jul fikk et kjempeflott sett med nye formålsmerka plastfjøler som både var hendige og gjorde seg ganske godt på benken.

Likevel står de gamle trefjølene framme. De er jo fine, og hører hjemme på kjøkkenet uavhengig av hvor ofte de er i bruk. Og er tre egentlig så uhygienisk? Derom strides faktisk de lærde. Noen mener at det porøse materialet i trefjøla gjør at den tørker fortere enn plast, og dermed utgjør et dårligere vekstmiljø for bakteriene. Er plastfjøla helt ny er den lett å holde ren, men jo flere hakk jo mer uhygienisk. Det er altså ikke så enkelt at plast vinner uansett.

Bortsett fra de nye fjølene er det ikke så mye plast her i huset. Stort sett bruker jeg det jeg har, gammelt eller nytt. Disse kopphånddukene i lin, derimot, er jeg litt gjerrig med. De er vaska og strøket mange ganger, og er mjuke og fine. De hadde med andre ord sikkert vært veldig gode til tørking av fine glass, men jeg har liksom ikke råd.

Dette bollesettet er jeg også litt forsiktig med. Jeg fikk det av min bestemor i dalen, som mente hun hadde fått det med seg herfra da hun flytta ut i si tid. Det har fått en del hakk og skader langs kantene gjennom årenes løp, og det er grunnen til at det helst står til pynt. Gammelt må det nødvenidgvis også være, selv om stempelet under egentlig ikke sier meg noe. Det ser ut som en supermann-S, og så står det 1184/2 , 1184/3 og 1184/5. Kanskje det betyr at det har vært flere skåler i settet, jeg savner liksom /1 og /4.

På golvet

Filleryer er i vinden for tida, og det skjønner jeg godt. Her i huset er de nemlig alltid i vinden. Min oldemor har etterlatt seg utallige hjemmevevde filleryer (eller matter som vi også kaller dem), og de fleste er i daglig bruk. Som for eksempel denne som utgjør en barriere mellom det iskalde ganggolvet og føtter på vei ut eller inn i sko. Den var det egentlig min mor som fikk av oldemor, men etter mange år i dalen har den returnert til stedet der den blei skapt.

På loftsrommet har ei matte i grønn- og bruntoner fått sin plass. Mange av de mattene jeg fant i huset da jeg overtok har veldig fine fargekombinasjoner som kom ekstra til sin rett da de blei kombinert med de riktige møblene og det rette nipset.

På det ene gjesterommet gjør ei matte i fine blåtoner overgangen fra sengevarmen til verden utenfor litt mindre brutalt, og rommet i seg sjøl mye mer trivelig.

På loftet står det en mattevev med ferdig renning på. I eske på eske ligger mattefiller ferdig på nøster, sortert etter farger og klar til å brukes. Kanskje det får bli årets prosjekt, det hadde jo vært artig med noe jeg sjøl har vevd på golvet også.

Formiddagste

Søndag er ikke alltid fridag i den forstand at vi ikke har noen planer, men de søndagene som er det er fine dager. I går hadde vi overnattingsbesøk av en niåring og en elleveåring. For oss som stort sett et vant til å bare passe oss sjøl betyr et sånt besøk 24 timer i et helt anna tempo enn vi pleier å ha, selv om gjestene er veldig greie unger. Det var absolutt trivelig, men det smaker ekstra godt med en kopp te, krumkakerester fra jul og et fint nytt blad i sofakroken etter et sånt døgn.

Disse tekoppene kjøpte jeg på loppemarked i nabobygda litt lengre ut på den andre sida av fjorden. Jeg tror jeg betalte 100 kroner, etter å ha pruta dem opp fra det halve. Det gikk jo tross alt til en god sak. Serviset er produsert av Egersund, i perioden mellom 1963 og 1969 datert ut fra stempelet. Jeg tror ikke det er førstesortering, til det har det for mange feil i glasuren, men det enkle blå mønsteret synes jeg er fint. Det begynner å bli trangt i skapene og jeg burde rydde ut litt, men jeg tror dette får bli enda ei stund.

Opphengt

Her i huset har ikke moderne kleshengere noen plass. Jeg foretrekker de gamle i tre, og aller helst de med reklame på. Plasthengere i ulike varianter blei tidlig rydda vekk, og disse blei henta fram i stedet. Når folk jeg kjenner går inn for strømlinjeforming av garderoben med innkjøp av seksognitti like kleshengere i børsta stål passer jeg på å sikre meg de med litt mer personlighet.

Det artige med disse er at de forteller en historie. En eller annen gang har noen i familien vært i Sverige, og der har de handla seg en ny kjole eller kanskje ei kåpe fra Bröderna Magnusson damkonfektionsfabrik i Borås. Eller så har noen vært i Tromsø i samme ærend, hos butikker med fine og høytidelige navn, butikker som ikke finnes mer.

De fleste kleshengerne har nok fulgt med på kjøpet når et nytt plagg har fått en ny eier og blei båret ut av butikken. Jeg er litt mer i tvil om de to fra Saga hotell i Tromsø og Järnvägshotellet i Narvik. Vi var på hotell i helga, og da la jeg (tilfeldigvis) merke til at kleshengerne nå til dags henger fast i garderobestanga. Det er sikkert ikke tilfeldig.