Gammelt nytt

For ei tid tilbake var jeg på ei antikkmesse ikke uoverkommelig langt unna. Vi var tre i bilen, så det var ikke akkurat rom for å komme hjem med en salong i rokokko. Nå hadde jeg egentlig ikke bruk for det heller. Sant å si hadde jeg ikke bruk for noe av det de hadde der i det hele tatt. Likevel kom jeg hjem med en liten koffert, ei hatteeske og noen bøker. Kjekt å ha!

Hipp hipp hurra!

I dag er det fem fastboende i den bittelille bygda der min oldemors hus ligger. Dobbelt så mange om man regner hytteeierne med i bildet. Og selv ikke om man gjør det ville vi klart å mønstre tilsvarende 17. mai-tog i dag.

Bildet er fra 1930-tallet en gang. I bakgrunnen ses min oldemors hus, åpenbart ikke kvitmalt enda som det jo blei seinere. Huset lå den gangen helt i veienden. Det gikk ikke offentlig vei lengre enn til husdøra her.

I det lille huset like ovenfor hovedhuset bodde fire voksne søsken, tre brødre og ei søster, i tillegg til ei jente de hadde tatt til seg. Huset deres blei revet i 1938 da vegen (i dag europaveien) blei bygd, og familien flytta til den minst like bittelille nabobygda litt lengre nord. Jeg tror at ett av uthusene fulgte med på flyttelasset, men ellers er det i dag ingenting igjen av bebyggelsen på øversida av huset. Ikke engang landskapet er det samme. Hadde jeg stått på samme punkt i dag og tatt bilde ville man knapt skimta min oldemors hus bak den nye bakken. Sånn er det når veier skal bygges.

Gratulerer med dagen!

Innendørs vårblomstring

Endelig er tapetet oppe på stueveggen. Etter halvannen times tid var det full vårblomstring i stua. Noen kvadratmeter med Nordic Blossom, bestilt på nett fra Fl***er, sørget for det.

Jeg hadde bestilt tre ruller. Det viste seg å være dårlig beregning, vi trengte ikke fullt to engang. Men pytt-pytt, best å være på den sikre side.

Allerede etter tre lengder var vi enige om at DETTE BLIR BRA. Tapetet var veldig lett å jobbe med, og av den typen der man kan stryke limet rett på veggen først, for så å henge opp tapetlengdene. Anbefales! Mi erfaring er at det blir mye mindre søl på den måten.

Alle hindringer som lå i veien (mur, ledninger, koblingsboks, lysbryter, dør, enda flere ledninger...) blei lekende lett forsert av den flinke tapetmesteren jeg er så heldig å ha i hus fra tid til annen, så resultatet ser veldig proft ut. Fornøyd!

Tro og tvil

Jeg har svevd mellom tro og tvil i det siste. I det ene øyeblikket tror jeg at jeg har funnet ut hvilken gardinløsning jeg skal ha i stua. I det neste øyeblikket er jeg i tvil igjen. I ett hjørne står nye gardinstenger, og i en pose i gangen ligger to nye gardinfag som egentlig skulle henges opp når veggen var malt. Men så var det min oldemors heklede kapper da. Som liksom hører til.

På dette hverdagslige før-bildet vises det forhatte gardinbrettet, og den noe spesielle løsninga med enkel kappe over to vinduer med en vegg mellom. I det spørsmålet har det aldri vært tvil, heretter skulle det være "hvert vindu, sin gardin". Men så er både jeg og kjæresten ganske opptatt av å slippe inn mest mulig lys. Så da blir det kanskje ikke sidegardiner likevel, bare den opprinnelige kappa i en litt ny vri. Vi får se. Stua er ikke riktig ferdig enda.

Stilig dame

Min oldemor var en elegant dame som var opptatt av å ta seg godt ut. Så gjorde hun også det: Tok seg godt ut. Jeg vet ikke hvor gammelt dette bildet er, men gjetter at det kanskje er fra 50-tallet. Da var min oldemor (født i 1908) i 40-årene.

Min oldemor levde til hun blei nesten 99 år, men brukte fremdeles lotions, brunkrem og parfyme så det monnet. Jeg er selvsagt inhabil, men er ikke i tvil om at hun var den stiligste dama på omsorgssenteret der hun bodde de siste årene. Uavhengig av alder. (Og jeg er villig til å inkludere personalet i sammenlikninga).

Oldemors mest verdifulle smykker er ikke her i huset, de bæres av andre stilige damer høyere i arverekken enn meg. Noe blei imidlertid til overs, som disse emaljerte klipsøredobbene. Stilige!

Bevaringsverdig

Et annonsert bruktmarked seinere i år har gitt ei glimrende anledning til å rydde litt på loftet. Da jeg overtok min oldemors hus var det stort sett med alt innbo også, hvilket inkluderte masse nips og naps som passa bedre for damer på 90 enn piker på 25. Derfor pakka jeg ned banankasse på banankasse med ting som blei bytta ut med mitt eget.

Når man har over 100 kvadratmeter med mer eller mindre ubrukt loft er det ikke så ofte man føler behov for å rydde. Det er plass nok, for å si det sånn. Men nå var altså anledninga her, og med kategoriene kastes, gis bort og bevares har jeg redusert antall banankasser til det halve.

Disse tre fatene havna i kategorien bevares. Etter åtte år i banankasser har jeg fått et nytt syn på dem, så nå skal jeg finne plass til dem igjen. Min oldemor hadde dem i stua, men jeg tror det blir nye jaktmarker denne gangen.

Groβe-Gewehr-Panzergranaten

Det er ikke bare gamle notiser i Aftenposten som minner om andre verdenskrig. Nå er det jo snart 8. mai, så da kan det vel passe å også vise helt håndfaste minner fra den gangen det var omlag 7000 tyske soldater stasjonert i denne lille kommunen. Det er selvsagt mange i seg sjøl, men tatt i betraktning at det ikke var flere enn omlag 1800 innbyggere i kommunen er det ingen tvil om at den tyske aktiviteten var veldig høy.

Min noe rustne tysk forteller meg at Groβe-Gewehr-Panzergranaten ikke akkurat var våpen av lett kaliber. Innholdet i kassa blei åpenbart ferdigstilt 9. mai i 1944 og henta samme dag. Om granatene noen gang gikk av vet jeg selvsagt ingenting om, men til slutt endte i alle fall kassa her i min oldemors hus. Den er heldigvis tom for granater.

I lokket har en av mine gamle onkler skrevet navnet sitt med blyant. Jeg antar at mye av det som sto igjen etter tyskerne var som skatter å regne for unge gutter på den tida. Slike esker kunne sikkert brukes til mye. Dessverre var ikke alt som lå igjen i området like ufarlig, som historien fra Aftenposten viser. Min onkel T. som var 16 år i 1948 husker episoden godt. Det han husker best er sin brors sin trøst til min oldemor, som selvsagt gråt av frykt for at sønnen skulle bli blind: Det gjør ikke noe, mamma, da slipper jeg jo å gå på skolen. Snakk om positiv innstilling til livet. Han blei som sagt sendt til Bodø, men der blei han ikke lenge. Tiåringen rømte nemlig fra sykehuset, og tok hurtigruta til Tromsø der min oldefar måtte hanke ham i land.

I følge min onkel Tr. som var endel yngre men likevel husker episoden godt, står geværløpet onkel An. slo på for å få patronene til å gå av fremdeles fast i en stein oppe i lia. Og hvorfor finnes fremdeles disse granatkassene på så mange gamle gårder rundt omkring? Jo, fordi de hadde en praktisk nytteverdi. Til oppbevaring av gamle ledninger og lysbrytere for eksempel.

Slo med hammer på patronene

Slo med hammer på patronene er overskrifta på en liten notis i Aftenposten fra tirsdag aften 8. juni 1948. Den handler om en av mine gamle onkler, som ikke var så veldig gammel den gangen, og som var mer enn uheldig med leketøyet.

"Den 10 år gamle An. D., K. slo i går med en hammer på noen gamle tyske patroner som eksploderte. Han fikk splinter i begge øynene og ble sendt med fly til Bodø sykehus. Det er fare for at han blir blind. Gutten ble også såret i brystet."

Jeg fant artikkelen helt tilfeldig på jakt etter noe helt annet, og blei litt overraska over at episoden var fanga opp av Aftenposten. Det er nemlig langt fra min oldemors hus til Akersgata. (Så henvises det jo også til Aftenpostens korrespondent, som om det skulle være utlandet.) Men saken har jo absolutt sin dose dramatikk.

Jeg hadde hørt historien før, men trodde kanskje at min onkel var rundt tenårene da det skjedde. Uansett: Det gikk bra, og han mista heldigvis ikke synet.

Hellig ku

I forbindelse med at stua er i ferd med å bli ferdig gikk jeg gjennom eska med arvegods etter min bestemor i dalen. Den har blitt stående på loftet i påvente av ei passende anledning. Blant tingene ingen andre ville ha var denne lille kua. Eller kalven, rettere sagt, den har liksom et litt barnslig drag over seg. På hodet har den tre hull, og under magen en liten plastpropp, så det er nok ei salt- eller pepperbøsse. Med andre ord fantes det kanskje en til en gang i tida, de kommer vel gjerne i par, men den andre kan jeg ikke huske å ha sett noen gang.

Nå har kalven fått ny plass på kjøkkenhylla, og jeg er så nært et lite småbruk på landet som jeg noengang kommer, tror jeg.

Veggpapp, takpapp, tapet

Som nevnt i tidligere skal det settes opp tapet på den siste stueveggen. Jeg har bestilt tapetet på nett, fra nettbutikken til Fl***er. De er så snille at de sender ut tapetprøver på bestilling. Det var veldig greit, for det mønsteret jeg har valgt kommer i mange farger og det var ikke så lett å se på skjermen hva som egentlig var den fineste fargen. Jeg bestilte derfor tre ulike fargeprøver, og da de kom i posten kort tid etter falt valget egentlig ganske raskt på denne utgaven.

Nå gjenstår bare å få tapetet opp på veggen. Jeg må bare vente til kjæresten kommer hjem på skiftfri. Det går så mye lettere når man har hjelp av en kar på to meter. Det er ikke ofte vi har behov for gardintrapp her i huset.