Gamle gardiner på nytt

Heklede gardiner og duker har nok en helt spesiell plass i hjertet til alle etterkommere etter min oldemor. Det er antakelig umulig å finne ut hvor mye hun har hekla og gitt bort gjennom si levetid, men at det er mye kan i alle fall fastslås. Heldigvis er det en del igjen av det her i huset også, som denne lille gardinkappa som hang på badet før vi pussa det opp.

Som en del av oppussinga snudde vi vinduet, og dermed passa ikke kappa like god lenger. I det nye stående vinduet blei den rett og slett litt kort, og den passa heller ikke i noen av de andre vinduene i huset. Planen har derfor lenge vært å sy på den en bit tøy.

Å hente fram symaskinen har tidligere vært forbundet med et visst tiltak for min del, men nå har jeg innreda et provisorisk syrom oppe i loftsleiligheta. Dermed kan symaskinen stå framme hele tida, og det blir forhåpentligvis lettere å sette seg ned med den heretter.

På rommet står også ei kiste med masse stoffrester. Målet er å utnytte mest mulig av det jeg har på lager i huset, enten det er møbler, tekstiler eller andre ting, så det var fint å finne en akkurat passe lang bit av dette stoffet. En artig oppdagelse mens jeg holdt på å sy var at mønsteret på heklekappa er nesten helt identisk med de gardinene jeg sjøl hekler på nå. Det var jeg ikke klar over.

Mens jeg var i gang sydde jeg også en løpegang på denne kappa som jeg fikk av tante L sist hun var her. Oldemor har hekla den også, antakelig på et tidspunkt i historien der brunt var ekstra moderne. Jeg har funnet en plass til den, men mangler gardinstang. Akkurat det har jeg ikke i mitt rikholdige lager, så dermed innvilges tillatelse til nyinnkjøp.