Urban karamellpudding

Denne karamellpuddingen lager vi omtrent en gang i året her i huset, men den hadde fortjent å bli laga oftere. Den er nemlig fantastisk god. Selv de mest ihuga selvkontrollsfreaker har vært observert mens de forsynte seg av dessertfatet for andre gang når denne har stått på menyen. Oppskrifta er gammel, fra bestemora til ei venninne. Den krever litt tid og planlegging, men er vel verdt møyen:

Brun 250 gram sukker på svak varme i ei panne, til det får en fin karamellfarge. Pass på så det ikke brenner seg. Fordel karamellen i bunnen av to brødformer.

Bland 1,5 liter H-melk og 150 gram sukker i en kjele, og kok såvidt opp. Avkjøl.

Visp sammen 7 egg og 2 ts vaniljesukker og bland i den avkjølte melka.

Slå melkeblandinga over i de to brødformene.

Stekes i vannbad på 110 grader i omlag 4 timer. Sjekk puddingen med en kniv før du tar den ut.

Avkjøles. Snu på serveringsfat før servering.

Det er lurt å ha et serveringsfat med litt høye kanter, ettersom det blir en del karamellsaus i forma. Vi serverer gjerne med litt krem til.

Puddingen i seg sjøl er kanskje ikke så urban, men det er husets favorittservise City fra Rörstrand. Jeg var så heldig å overta et komplett middagsservise til åtte personer sammen med resten av huset. Gull.

Slukker sorgen

Siste repetisjon av gammel skolelærdom i dag, på påskemorgen. Første påskedag er tradisjonelt festdag; fasten er over, den stille uke likeså og det er på tide å hente fram festklær og legge i seg påskeegg. Alt for å feire at Jesus sto opp fra de døde. Jeg tror det er selve lyset fra oppstandelsen som er illustrert her, med lamslåtte - eventelt svimeslåtte - vakter på hver sin side av grava.

Den nye utviklinga i saken blei oppdaga av to kvinner som skulle stelle liket. Da de kom til grava oppdaga de at steinen som stengte åpninga var veltet vekk, og at grava var tom. Plutselig sto det to menn i skinnende klær der, som sa Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? Han er ikke her, han er oppstått. Da husket kvinnene at Jesus hadde sagt at han skulle stå opp igjen, og de løp glade avsted for å fortelle dette til disiplene.

Svart fredag

Vi har - litt i utakt med tradisjonen skjønner jeg jo - gjort bare hyggelige ting så langt i dag, med bål i fjæra, og unger og hunder og folk på vår egen alder på besøk. Sikkert tilsvarende det veldig mange andre har gjort. Atter andre derimot, har brukt mer tid på å tenke på at langfredag var den dagen Jesus døde. Han blei dømt til døden ved korsfestelse fordi han kalte seg Guds sønn, og korsfestet på Golgata med ei tornekrone på hodet, sammen med to forbrytere. Han døde midt på dagen, og blei gravlagt i ei hule i berget. Langfredag er den siste dagen i det som kalles den stille uken. Det går nemlig litt bedre i fortellinga etterhvert.

Repetisjon

Her i huset er vi ikke helt enige om gehalten i påskeevangeliet, men vi er begge enige om at påskeferie er en fin ting. Og det er jo ikke til å komme bort fra at påskebudskapet danner selve grunnlaget for alle de røde dagene på denne tida av året, så da er det kanskje på sin plass med litt repetisjon fra kristendomstimene på skolen. Disse tegningene fant jeg i ei bok på loftet i fjor, det er kanskje noen som kjenner igjen streken sin? Det som er så forbilledig er illustrert her er palmesøndag. Det er den dagen Jesus rir inn i Jerusalem på et esel, og folkemengden hyller ham med hosianna-rop og legger klær og palmegrener - som vi ser - på bakken. Folket ser på ham som jødenes konge og tror at han kan befri dem fra romerne som har okkupert landet.

Skjærtorsdag skulle Jesus holde påskemåltid sammen med disiplene. Det var da han innstiftet nattverden ved å dele ut brød og vin (dette er mitt legeme, som gis dere og dette er mitt blod som utøses dere) til disiplene. På denne kvelden vasket også Jesus føttene deres for å vise at den som vil være stor må være de andres tjener. Det er altså vaskinga som er opphavet til navnet skjærtorsdag (skjær betyr ren). Sent på kvelden gikk Jesus og disiplene til en hage som heter Getsemane. Jesus ville være for seg selv og be til Gud, og han ba disiplene om at de måtte holde seg våkne mens de ventet på ham, for han var redd for det som skulle skje med ham. Han gikk et lite stykke fra dem, og ba til Gud om å få slippe det han hadde i vente. Han hadde dødsangst, og svetten rant som bloddråper. Kanskje det er derfor det er så mye rødt på tegninga? Dødsangsten viste seg å ikke være ubegrunnet, for da han kom tilbake blei han tatt til fange.

Detaljplanlegging vs. Det indre bildet og TPS

Beskjed til mamma: Det er ikke støv du ser på kanten over foten.

God planlegging er viktig, såpass har jeg skjønt. Og planlagt har vi jo også, men jeg tror at de fremste systematikerne blant dere neppe vil karakterisere planlegginga som grundig nok. Vi har hatt en enkel romplan, og vi har faktisk et slags budsjett (der jeg riktignok hadde glemt endel ting som f.eks. maling). Vi hadde også bestemt oss for det meste som skulle handles via rørlegger ganske tidlig. Når det gjelder resten er det Det indre bildet som har vært gjeldende. Det og TPS - Tilpasning På Stedet.

Ta baderomsinnredninga, for eksempel. Jeg hadde ikke lyst på ei vanlig flatpakka innredning, slett ikke ei med laminerte overflater. I stedet hadde jeg sett for meg en gammel kommode eller noe sånt, helst en brunlakkert som kunne skape litt kontrast. Nå var det ikke akkurat sånn at jeg hadde en kommode som tilsvarte beskrivelsen stående på lager. Ikke finnes det sånne lett tilgjengelig i nabolaget heller. Men kjæresten fant en på nett, og Posten fikk bevist at de faktisk lever for å levere, så før jul var den i boks.

Dessverre manglet den to bein, men det fiksa naboen uten problemer. I tillegg var den litt for høy, men dét fiksa kjæresten med sag. Vi tok rett og slett bort den nederste skuffa. Litt kulturminnevandalisme der altså, men resultatet blei helt perfekt. Faktisk så bra at ingen enda har sett at vi har gjort det. Den siste tilpasninga vi måtte gjøre var å sage et innhakk i skuffene for å gjøre plass til vannlåset og røret. En liten bit voksduk gjorde susen i bunnen av skuffene, som nå er fylt opp med diverse nødvendigheter på et bad.

Vann i springen

Badet har vært i bruk ei god stund nå, men vasken kom ikke på plass før på mandag denne uka. Sånn er det når man ikke kan kjøpe standard baderomsinnredning som ethvert annet fornuftig menneske ville gjort. Uansett: Nå slipper vi å vaske hender og pusse tenner i utslagsvasken på kjøkkenet, men enda må vi gjøre noen småjobber før vi kan si at vi er helt ferdige.

Puter under armene

Da jeg flytta inn i oldemors hus for vel 10 år sida måtte jeg pakke ned mye av det som lå i skap og skuffer her for å gjøre plass til mine egne ting. Siden den tid har det stått et tosifra antall banankasser på loftet. Alle som inneholdt nips, glass og porselen tok jeg en skikkelig gjennomgang på for to år siden. Med vårsola i år var det tid for eskene merka puter, gardiner og duker.

Jeg husker godt da oldemor inspiserte stua etter at jeg hadde flytta inn. Hvor er alle de fine putene mine? spurte hun. Jeg var rask med å henlede oppmerksomheta på gardinkappa som fremdeles hang oppe (og som henger oppe i dag også), men jeg må jo si at jeg egentlig skjønner at hun blei litt skuffa. Alle putene er nemlig hekla eller brodert, enten av henne selv eller av andre med tilknytning til huset.

Grunnen til at jeg la dem vekk i si tid var vel rett og slett at jeg ikke helt fant plass til dem i "mi" stue. Jeg liker dessuten litt større puter enn man brukte før. Men smaken endrer seg jo, og med den synet på de gamle putene. Nå har jeg i alle fall tatt dem ut av eskene og distribuert dem på gjesterommene. Kanskje noen av dem finner veien til stua igjen etterhvert.

I tillegg kommer alle de løse putetrekkene. Minst like mange som det var puter. De skal i det minste få en plass i et skap, litt lettere tilgjengelig enn de har vært de siste 10 åra.

Hilsen fra Samvirkelaget

Samvirkelaget er en del av historien til min oldemors hus, ettersom huset hadde rollen som det første lokalet til den lokale kooperativen. Det er det ikke så mange spor av i dag, men Samvirkelagets rolle som den viktigste leverandøren av hverdagens nødvendigheter er ganske tydelig likevel. Før var nok samvirketanken litt viktigere enn i dag, og kundene var i større grad medeiere som skulle få del av overskuddet. Man delte nemlig ut gaver. Denne ostehøvelen er en av de eldre gavene, men fremdeles i bruk her i huset når det skal skjæres brunost - hilsen fra Samvirkelaget.

Helt på tampen av gave-æraen kom disse knivene. Da har det tydeligvis blitt ut å si Samvirkelaget, og man har forkorta hilsenen til Hilsen S-laget (formodentlig litt kulere). Uansett er det ingenting å si på kvaliteten; disse holder fremdeles og er i bruk rett som det er.

Et godt kjennetegn på en Samvirkelags-gave var at "alle" hadde den. Som dette paret. Over en lengre periode i min barndom sto de på ei hylle i veggseksjonen i de fleste hjem, hos både ung og gammel. Eller oppå gardinbrettet, det var også stilig.

Samvirkelaget bidro også med gaver med lokalt preg. Vårt Samvirkelag hadde såpass estetisk sans at de valgte kirka som motiv for en praktisk serviettholder. Det kom også et lite firkantet fat i samme utførelse om jeg ikke husker feil. Jeg har sett samme type serviettholder og fat fra andre samvirkekretser som rett og slett har trykt bilder av Samvirkelaget. Det er ikke riktig like vellykka, for å si det litt forsiktig.

Lysestaker er også en klassiker. Jeg vet om i alle fall to varianter som blei gitt bort: Ett sett med ganske fine iittala-staker i glass (en enkel variant av Festivo, for kjennere), eller disse som den gang sikkert gikk rett inn i interiøret, men som nå kanskje passer bedre til jul.

Det er lenge siden Samvirkelaget sendte ut gaver på den måten. Synd, egentlig. Nå har de til og med redusert kjøpeutbyttet til magre 1 %. Jeg skulle gjerne hatt en ny ostehøvel som plaster på såret.

Oldemors hvetebolleoppskrift møter Schakenda

I anledning morsdagen har vi bakt boller. Tidligere har jeg ikke vært så god venn med gjærbakst, men et par oppdagelser (og kanskje litt erfaring) har snudd forholdet til det bedre. Nå er hard, gjærsmakende bakst erstatta med luftige delikatesser som disse bollene faktisk blei. (Det siste der kan min mor og min bror bekrefte, de fikk nemlig smake.)

Hva er så oppdagelsene? For det første: Bruk goood tid. Det betyr at man skal la deigen heve lenge, både etter elting og etter forming. Det lærte jeg av naboen i dalen. For det andre: Mel er ikke mel. Etter at Samvirkelaget for noen år siden bytta mel-leverandør erfarte vi smertelig at det var store forskjeller ute og gikk. Nå er det eneste hvetemelet vi bruker her i huset finske Pirkka halvgrovt hvetemel. For det tredje: Man trenger ikke nødvendigvis å doble gjærmengden selv om man dobler resten av oppskrifta.

For å være helt ærlig fant jeg ikke oldemors oppskrift før jeg skulle bake i morrest. Jeg er overbevist om at hun hadde et utmerket system i oppskriftene sine, det er nok bare jeg som ikke finner ut av det. Etterpå kom jeg plutselig på at mamma hadde sendt den til meg på e-post. Da var det alt satt en annen deig, men oldemors oppskrift er nesten helt lik:

500 g hvetemel 

2 ss farin 

1 ts støtt kardemomme 

50 g gjær 

3 dl melk 

100 g smør 

(1 egg til pensling)

Bland alt det tørre (jeg ville halvert mengden gjær). Lunk melka og elt deigen i en eltemaskin på halv fart ca 10 minutter. Justér med litt mel dersom deigen blir for løs. Elt inn romtemperert smør i terninger til det er helt blanda inn i deigen, ca 10 nye minutter. (Det er altså her geniale tips Schakendas bakeskole kommer inn i bildet, sånn gjorde nok ikke oldemor det.) La deigen heve minst en time på et lunt sted. Deretter former du perfekte boller. Har du gjort alt riktig med deigen trenger du overhodet ikke mel på bakeplata. Så lar du bollene etterheve - minst en time denne gangen også - før du pensler med egg. Til slutt skal de stekes midt i ovnen på 225 grader, ca 10 - 12 minutter.

Oldemors gamle kopphåndduker i lin er like fine fremdeles. Picnic frokostsett fra Figgjo (Turi design) er kjekt å ha når man har mange gjester og lite stuebord. Jeg har fem ulike sett i dette designet. I dag på morsdagen kom denne dama til sin rett.

Å bo med bøker

Jeg innrømmer det gjerne: Jeg leser endel interiørblader. For mange, mener enkelte her i huset. Uansett: Ei overskrift som gjentas med ujevne mellomrom i de fleste av dem er Bo med bøker. Jeg synes de artiklene er litt fornøyelige. For det første kjennetegnes bildene av et fellestrekk: Det viser hjem som nesten ikke eier bøker. Ærlig talt: Har du 35 bøker er det selvsagt ikke noe problem å stable dem i en gammel malestige på soverommet. Men hva hvis man har 350+?

Hvis man ikke er så veldig opptatt av å finne bøkene man eier - det hender jo faktisk at man låner dem ut - så er det kanskje en god idé å sortere dem etter farger, eller med baksida ut sånn at alle skal være helt like. For den som har ekstra behov for ro og harmoni kan det kanskje til og med være en nødvendighet. Men hvem husker om Siderhusreglene var kvit eller grønn, eller kanskje litt av begge?

Og det ser jo kanskje ganske stilig ut å stable alle bøkene oppå hverandre under loftstrappa, eller under glassplata på det nye DIY stuebordet man laga etter å ha sett det på TV. Men hva hvis man vil ha tak i akkurat den boka som ligger helt nederst?

Vinduskarmen er jo også stilig. Med mindre man vasker vinduer innimellom (jo, det hender faktisk også her i huset). Eller har lyst til å lufte litt.

Jeg har bodd med bøker siden jeg blei meldt inn i Bokklubbens barn som baby. Tro meg, det er stort sett bare en ting som funker: Skikkelige bokhyller, sortert etter sjanger og etter alfabetet. Og så en liten stabel eller to på pianoet - for de bøkene som enda ikke er lest...