Bladsøndag

Se til venstre her, så sparer vi kanskje 70 kroner, pleier kjæresten å si når vi passerer bladhylla på handleturen. Nå hører jeg ikke alltid etter det han sier, så rett som det er ramler det et nytt og forhåpentligvis spennende blad i handlekurven.

En gang var jeg så dum at jeg regna over hvor mye penger jeg hadde brukt på interiørmagasiner de siste årene. Det var da jeg hadde bestemt meg for at det holdt å lese dem, jeg trengte ikke å spare på dem i tillegg. Før jeg kasta dem tok jeg fram kalkulatoren og gjorde et lite overslag over hvor store verdier som nå gikk i søpla. Tallet var... la meg si: interessant.

Ser man enkeltvis på innkjøpene er de uansett ei god investering. Kombinert med en søndags formiddag og en romslig kopp te er det nemlig mye rekreasjon og inspirasjon å hente. Vel verdt 70 kroner spør du meg.

Stue - før og etter

Det begynner å bli ei stund sida vi fikk opp tapetet på stueveggen. Etter litt velkjent "moing" er de fleste bildene kommet opp på veggen også. Det vil si, det var ikke riktig alle som fikk være med videre. Noen må finne seg i en liten omplassering, enten internt eller innad i familien. Portrettet av min oldemor regjerer foreløpig alene over sofaen, og det kan godt hende det fortsetter sånn.

På pianoveggen henger mine tippoldeforeldre, de som en gang i tida bygde dette huset, sammen med mine oldeforeldre og min bestemor, selve årsaken til at jeg kom i den heldige posisjon å kunne overta dette huset. Den gamle pidestallen sto i huset da jeg overtok, og er nok ganske gammel. Stolen er et bruktfunn som er penere å se på enn å sitte i, men den fikk plassen fordi den ikke ruver så mye. Garnkurven arva jeg etter min bestemor.

Dette er husets største blomsterbord (jeg spiller ikke piano), men hører til her og skal aldri ut av huset. Pianokrakken er det min bestefar i dalen som har snekra, og den fine lille matta tipper jeg at min oldemor eller tante har hekla.

Den siste veggen i stua er prega av mange års medlemsskap i alt fra Bokklubbens barn til Bokklubben krim og spenning. Jeg er veldig fornøyd med de nye bokhyllene med glassdører. En absolutt nødvendighet for den som ikke liker støvtørking!

Før (2003):

Slik så det ut i min oldemors hus da jeg flytta inn. Koselig oldemorsstue. Jeg skvatt nesten litt nå, for det har skjedd mer i løpet av ni år enn jeg trodde sjøl. Det eneste som er igjen er stuebordet, TV-bordet, pianokrakken (med nytt trekk), lysekrona, gardinkappa (men delt i to og uten det tragiske brettet) og to av bildene. Ja, også samovaren. Resten er bortarva (vegguret og bordet ved sida av den ny-gamle pianoet) eller omdistribuert til andre deler av huset.

Alt i alt er jeg veldig fornøyd. Jeg klarer lett å overse at verken golv eller tak har fått en overhaling enda, minst ett par år til.

Nettkjenning

Denne vasen har du sikkert sett før. Jeg hadde sett den mange steder, på mange blogger. Faktisk i hopetall på enkelte blogger, i all verdens høyder.

Det var liksom noe kjent med den, hadde jeg ikke sett en slik et sted? I virkeligheten, liksom?

I sommer dukka den opp mellom avispapiret i noen gamle banankasser på loftet. Den så ut som om den var blitt brukt til gule stearinlys, men etter en liten runde med vaskekosten var den like kvit igjen. Min lille vase er omlag 14 cm høy.

Jeg har skjønt at det dreier seg om pressglass, og at den er laga av såkalt opalinglass, glass som er tilsatt stoffer som gjør at de mister gjennomskinneligheta. Mer vet jeg ikke. Det hadde vært artig å visst hvem som var produsenten.

Hva mangler?

I går fikk vi endelig gjort noe vi har snakka om lenge. Kjempelenge. Men ting tar gjerne litt tid: Fra vi først snakker om noe til vi får gjennomført det her i huset pleier det å gå mer enn fem minutter for å si det sånn.

I alle fall: Nå er det gjort. Ser du hva?

Vi har ikke dansa omvendt regndans for å få fram sola i fjellene. Vi har heller ikke gjødsla blomstene slik at de har slått ut i full blomst. Men vi har flytta båten. Den stakkars båten har ligget på samme plass så lenge jeg kan huske. Den er ikke min, men har fått ligge her slik at eierne skal ha lett tilgang til sjøen om sommeren.

Ettersom den knapt har kjent saltvann under baugen de siste fem årene lot det seg ikke lengre forsvare å ha den liggende som et forstyrrende moment midt i sjøutsikten. Derfor valgte vi å flytte den til et nytt sted, litt lengre unna uteplassen og stuevinduene. Jeg kan berolige eierne med at den ligger bra der. Nå er både huseier og båt fornøyde.

Amors lappesaker

Da vi rydda mørkeloftet for fem - seks år sida for å gjøre klart til takrenovering dukka dette lille skrinet for lappesaker opp. På eska sto det to navn. Et jentenavn og et guttenavn. Rundt navnene var det rissa inn et hjerte med pil gjennom.

Av hensyn til de involverte har jeg retusjert påskriften litt, men jeg kjente igjen navnene. Den unge damen leide rom her i huset en gang på slutten av femtitallet. Den unge mannen gjorde antakelig sine hoser grønne omtrent på samme tida. De blei gift i 1962 og er det fremdeles.

Skrinet er tomt for lappesaker i dag, men fullt av minner. Derfor bestemte jeg meg for å levere det tilbake til de to som en gang eide det. Hun som hadde hatt behov for lappesaker kjente straks igjen sin egen håndskrift.

Hjertet og navnet på den unge mannen derimot hadde hun ikke skrevet, det var hun sikker på. Det fikk to av mine gamle onkler skylda for. De var tydeligvis ikke ukjente med den slags fantestreker da de var på den alderen. Skal tro om de husker det i dag?

Arbeidsvær

Ferien er over, og det er første dag på arbeid igjen. Været er upåklagelig. Faktisk helt perfekt med tanke på at man innehar kontorjobb. Altså: Det er ikke noe bedre enn det har vært så langt i sommer.

Slik har platten sett ut stort sett hele ferien. I løpet av de til sammen fire ukene jeg har hatt ferie i sommer har jeg sittet ute i sola og lest en - 1 - gang. Vi har spist middag ute like mange (eller få) ganger. Men nå har vår lokale, muligens selvutnevnte, værprofet spådd en fin og varm høst. For å sitere Nils-Arne Eggen: There is hope in a hanging snore. Med andre ord: Min lett forfrosne og dryppende sommernese bærer rett og slett bud om bedre vær.

Riddersporen, derimot, ser ut til å stortrives. Jeg kan ikke huske at den har vært så høy tidligere. Med sine mer enn to meter kan de i sommer også nytes til fulle fra stuevinduene. (Hvilket passer bra under de rådende værforhold.) Ridderspore er en av hageklassikerne som vokser og trives godt i det nordlige klimaet min oldemors hus befinner seg i, og jeg har samla alle de gamle staudene av den sorten i et hjørne langs platten. De passer fint til det gamle huset, og jeg ønsker meg flere.

Kjøkkenskriverier

Det er siste dag i juli, og fremdeles vær som er best egna for innendørsaktiviteter. Heldigvis er det en og annen trivelig ting man kan gjøre likevel. I går leste jeg for eksempel omtrent 200 sider av ei bok, mens jeg drakk minst fire liter te.

I dag har jeg rydda litt hist og litt pist. Blant anna på kjøkkenet. Jeg begynner å bli ganske fornøyd med kjøkkenet nå, og det nærmer seg Alma og Alettes ideal gjengitt i min oldemors Mat og Husstel fra 1920. I avsnittet om kjøkkenet innleder de med å slå fast at "Kjøkkenet, skal være luftig, lyst og rummelig og være vel indredet med skaper og skuffer til kjøkkentøi. Der maa ogsaa være tilstrækkelig med bord- og bænkeplads."

Mitt lille kjøkken er selvsagt ikke helt i mål enda, men er slett ikke så verst likevel. For eksempel oppfyller jeg kravet om at "Hver ting maa ha sin bestemte plads." 


"Hvorvidt der skal pyntes paa væggene i kjøkkenet eller ei en en smakssak" slår de to husstellsekspertene fast. For min del tilsier smaken at det bør være litt pynt også på kjøkkenet. Det grønne fatet jeg gjenoppdaga i vår har fått selskap av to andre. Grønt har vokst fram til å bli en gjennomgangstone.

Det avsluttende rådet er ikke alltid like lett å følge i hverdagen, men jeg gjør i det minste så godt jeg kan: "Kjøkkenet maa altid være i slik orden, at husmoren med stolthet kan vise det frem."

Sommertid ⎟Værsjuk ⎟Tidsfordriv

Ting man ikke kan gjøre når det er ferie, 10 varmegrader og stadig fare for regn:

• Male huset
• Beise platten
• Klippe plenen
• Sitte ute i sola med Hus & Hem og sin nye reiseradio

Ting man kan gjøre når det er ferie, 10 varmegrader og stadig fare for regn:

• Vaske huset
• Tømme baderomssluket
• Tørke støv i alle kjøkkenskapene
• Rydde i klesskapet

Men ingenting av dette har man lyst til å gjøre fordi man faktisk har ferie, og det er bare 10 varmegrader og stadig fare for regn. Æsj.

Sommerradio

Jeg har egentlig en ganske streng regel om at det ikke skal handles inn noe nytt dersom det jeg har fra før fungerer. Og den reiseradioen jeg har fungerer veldig godt. Den er faktisk nesten helt ny. Dermed fikk jeg et lite problem på C*** O***** da vi var på helgetur i Lapplands hovedstad nettopp.

Der sto nemlig den utlimate lille reiseradio. Sommerlig og fin i fasongen. Den sto i ei utstilling like innafor døra. Kjøp meg! hørte jeg den ropte til meg, men jeg var streng og gikk rett forbi.

Jeg passer jo perfekt hos deg! lokket den i det fjerne mens jeg beveget meg videre inn i butikken. Da vi kom til reolene med kontorutstyr hadde jeg rista av meg den innyndende radiostemmen. Helt til vi passerte reolen der radioen sto i eska si. Da klarte jeg ikke å la være. Jeg kjøper deg! sa jeg, og rydda plass i handlekurven. Du passer jo perfekt hos meg.

I dag er det vindstille og 14 varmegrader. Hadde vi bare fått litt sol enda, så ville det vært helt perfekt å sitte ute med sin nye sommerradio på i bakgrunnen, med en kopp te og et Hus och Hem kjøpt i vårt nærmeste ferieland. 

Finpuss

Den tidligere omtalte leveggen mangla den siste finishen, og for ei knapp ukes tid sida la vi inn det siste støtet for å fullføre prosjektet. Kjæresten har rykket opp fra handtlanger og til snekker, og besto fagprøven med glans. 

En arbeidsvillig nevø fikk den utakknemmlige jobben med å fjerne kvadratmeter på kvadratmeter med mose i det varme været. Den nye mosefjerneren fungerer utmerket. Plenen ser temmelig trasig ut etter behandlinga, men vi satser selvsagt på fløyelsplen på sikt.

De mange kvadratmetrene blei raskt til det som føltes som enda flere kubikk når vi raka det sammen. Usj, måtte vi aldri ses igjen.