Isblå glede

Med det nye året kom også arbeidsgleden tilbake, og når den bølgen først har truffet land er det bare å utnytte energien den skaper. Mange små prosjekter har blitt strøket av lista, og i dag var turen kommet til et av de litt større. Denne veggen panelte vi i oktober, og ønsket har vært å finne omtrent samme farge til den som på de originale veggene ellers i rommet.

Sjøl om jeg har litt erfaring med linoljemaling, føler jeg meg ikke helt komfortabel med å skulle blande meg fram til riktig farge sjøl. Derfor var jeg litt spent på om Allbäcks Isblå var lik nok, det var nemlig den eneste lyseblå fargen de hadde. Enboks-systemet deres, altså at man slipper å tynne ut malinga på de første strøkene, taler for min del sterkt for å velge maling fra dem.

Siden malinga er såpass lys, anbefalte leverandøren at jeg grunna over kvistene med politur. Den er laga av ekstra lys,voksfri schellakk fra Tolaram i India, blandet med 96% etanol. Jeg har lurt på hva schellakk er siden jeg begynte å lese om vindusrestaurering (man bruker det før man legger på kitt), og i dag googla jeg det endelig. Det viser seg at det er en type harpiks som skilles ut av hunnbiller av arten Kerria lacca, på trær i Thailand og India.

Lakken man får når man blander schellakken ut med etanol er slitesterk, og anbefales blant anna som kvistlakk. Den kan også brukes som vanlig møbellakk. Schellakk var også vanlig å bruke til å lage grammofonplater fra 50-tallet og framover. Siden polituren fra Molo er lys, skal det ikke være nødvendig med mange strøk maling for å dekke polituren.

Dette bildet er tatt etter at de første penselstrøkene med den nye malinga var tatt. Jeg er kjempefornøyd med fargelikheten. Tar man høyde for at den gamle veggen nok er ganske slitt og kanskje litt skitten, er det nok så nært man kan komme når alternativet er å blande sjøl.

På dette litt uklare bildet ser man de to fargene enda litt bedre. Sida jeg malte på ettermiddagen var det ikke optimalt dagslys, jeg er litt spent på å se nærmere på det i morra tidlig. Fargen kan jo også endre seg litt etter at det har tørka.

Å male med linoljemaling er annerledes enn å male med moderne vannløselig maling, på ganske mange måter. For det første bør man bruke en annen type pensel, med stiv bust. Den jeg fikk anbefalt av leverandøren så veldig svær ut, men viste seg å fungere helt ypperlig. For det andre må man jobbe litt hardere. Malinga er forsåvidt lett å stryke ut, men skal jobbes godt inn i underlaget og i et så tynt strøk som mulig. 

Sist, men ikke minst, har man bedre tid fordi den tørker så sakte. Det betyr for eksempel at man kan gå over og flikke på en annen måte enn med moderne maling. Da slipper man å stresse og planlegge like mye i forhold til hvilken rekkefølge man maler, det er ingen fare for at malinga under vinduet har nådd å tørke før man når å bli ferdig med det over, og er klar til å møtes på den andre sida. Det er selvsagt en bakdel også, det med tørketida, sida det betyr at man ikke kan male det andre strøket allerede dagen etterpå. Men: Sånne ting kan man jo planlegge seg rundt, det er alltids andre ting man kan gjøre i ventetida. 

Sånn blei veggen til slutt, sett fra motsatt hjørne av det øverste bildet. Jeg vet ikke nøyaktig hvor mange kvadratmeter den er, men det gikk utrolig nok ikke mer enn omlag 5 dl maling på hele veggen. Det innbiller jeg meg er mye mindre enn tilsvarende forbruk av moderne maling. Samtidig dekker den godt, ser det ut til. Det må jeg også studere nærmere i dagslys i morra.

Funkis med farge | Kjøkkenskap før og etter

Kjøkkeninnredninga vår består av moduler både herifra og derifra, og i fra ulike tiår. For å få det til å harmonere mest mulig har det meste vært malt i samme farge allerede fra tidligere. Det gjaldt inntil nylig ikke dette skråskapet, som i stedet var malt i samme farge som veggen.

Tidligere sto oldemor sin divan under dette skapet, men i forbindelse med at vi installerte oppvaskmaskin flytta vi noen av de andre modulene hit. Da blei det ekstra tydelig at det var to ulike farger på over- og underskap.

I tillegg hadde dørene sett sine bedre dager. Som bildene i forrige innlegg viser var det lag på lag med maling, og spesielt det siste laget var ikke særlig pent påført. Dørhåndtakene var i tillegg omtrent borte, det var bare noen få plastrester igjen helt inne i hulrommet.

Heldigvis finnes det en kjempefin butikk som heter Molo som sender over hele landet, og der fant jeg akkurat de perfekte nye dørhåndtakene. Disse er i stål, og holder trolig mye lengre enn de gamle. De var både gode å bruke og fine å se på.

Dermed inngår det gamle funkis-skapet i helheten, samtidig som det er litt mer i harmoni med sin opprinnelse. Slike skap hadde som oftest hvitmalte skrog og en annen farge frontene.

Skrelle lag for lag

Det er ikke alltid man bare kan hente fram et spann maling og en pensel når man føler behov for forandring. I alle fall ikke når noen har gjort det før deg. Nærmere bestemt fem ganger etter at det opprinnelig rødrosa skapet dette nærbildet stammer fra kom i hus.

Nå var skapet grått. Før det var det en lysere gråfarge. Før det igjen var det gult. Enda litt tidligere i livet sitt ertegrønt. Bak det ertegrønne var det blågrønt. Og helt bakerst altså: rødrosa. Det sier seg etterhvert sjøl at det ikke blir så bra å legge enda et lag maling oppå alt det der.

Vi brukte en vannbasert malingsfjerner som heter INFRA malings- og lakkfjerner. Den lukter ikke noe særlig og er grei å ha med å gjøre. Som det står på boksen, er det stor forskjell på nødvendig virketid i forhold til den enkelte maling som skal fjernes.

Dette laget med gult og deler av det grå laget kunne bare brettes bort etter en liten times virketid. Da er det jo kjempeartig å svinge sparkelspaden.

De eldste lagene måtte vi jobbe litt mer med, og malinga virka på en måte litt tørrere. Til slutt kom vi likevel ned på et nivå der det stort sett bare var den røde fargen igjen. Da vaska vi godt i flere omganger for å få bort alle rester av malingsfjerner, og lot det tørke godt.

Deretter pussa jeg skikkelig med et ganske fint pussepapir og fjerna alt av støv. For å være sikker på at den nye malinga skal sitte malte jeg med et strøk heftgrunn først. Og så - omsider - kunne jeg hente fram det spannet med maling som jeg hadde lyst å bruke.

Koncistensfett fra Aalesund

I løpet av de snart 13 årene jeg har eid dette huset har det blitt rydda og sortert i hele huset, og sortert og rydda igjen mange ganger. Mange ting har blitt sortert vekk, men minst like mye har overlevd runde etter runde. Sånn som denne kassa, som antakelig skriver seg fra den tida de drev med butikk her i gården. Koncistensfett har jeg funnet ut er et slags smøremiddel brukt til motorer og den slags. Sånne spor fra gamle dager er etter mitt syn vel verdt å ta vare på. Opererer man i tillegg under mottoet Ikke kast det, du får nok bruk for det en vakker dag er det absolutt ingenting som kan forsvare å kaste ei så høvelig kasse.

Å montere små hjul under trekasser er ikke noen banebrytende idé lenger. Akkurat passe store hjul som dreier 360° fant jeg på C*** O*****. Med hjul blir kassa mye mer praktisk, og kan skyves inn under f.eks. kjøkkenbenken der jeg hadde behov for litt mer oppbevaringsplass.

I bunnen var det ganske langt mellom plankene, så det var behov for å legge noe over åpningene. Fra ei anna kasse som ikke er like fin, hadde jeg et gammelt Nordlys fra 1974. I tillegg til at målene på avisa den gangen var nærmest perfekte til å dekke bunnen, var det jo litt ekstra artig at også den var veteran og vel så det. Hovedoppslaget er om en gjeng trålergaster som raserte politistasjonen i Honningsvåg og kledde av betjentene etter at én av dem var innbragt for ulovlig røyking av kannabis på pub. Alt var ikke nødvendigvis bedre før.

Dermed har jeg fått en passelig plass å lagre de store rullene med miljøposer som trengs til kildesorteringa. Og enda bedre: Nok en av gjenstandene på loftet har fått en ny funksjon og en ny plass i huset.

Tro kopi

Da vi bytta ytterdøra til lofteleiligheta i november måtte døråpninga utvides både i bredden og i høyden, og det gikk litt ut over det gamle tørre panelet inne i gangen. Når man har mye brette hjernen rundt og nesten like mye å henge fingrene i er det ikke alltid sånn at ting blir fulgt opp med en gang. Men nå er det dagslys stort sett hele dagen, noe som gir litt ekstra gnist når man trenger å komme igang igjen. Til venstre på bildet er den originale kledninga. Som jeg sikkert har skrevet mange ganger før har vi fått høvla til en nøyaktig kopi av den, og det er det vi har satt opp i dag.

Før vi begynte var det ikke så trivelig rundt døra: Ei salig blanding av isolasjon og rusk og rask. Før vi kunne panele, måtte det gjøres et lite forarbeid for å ha noe skikkelig å feste panelet på. Det var egentlig det som tok lengst tid. Ellers var det ikke mange metrene med panel som gikk med. Nå er det fôring rundt dørkarmen og listing igjen, så kan vi si at veggen er lukka fra innsida.

Også små ting skal gjøres

Vi har en vedkomfyr på kjøkkenet som er i bruk fra tid til annen på vinteren, når det blir skikkelig kaldt og vinden gjør det vanskelig å holde temperaturene oppe inne. Brannmuren bak den hadde en ganske trist brunbeige farge fra før, i tillegg til noen små skader i pussen. Jeg tror det må være to år sida jeg fiksa skadene og grunna muren med heftgrunn. Hva som så skjedde, er ikke godt å si, men resultatet var i alle fall ingenting. Forrige uke var plutselig tida inne for å komme igang med prosjektet igjen, og alt som skulle til for å bli ferdig var to korte kveldsøkter.

Jeg bruker jo som oftest å være ganske nøye med å ta før-bilder, og var helt sikker på at jeg hadde noen av dette hjørnet også. Intens leting til tross, det er bare dette dårlige bildet fra da jeg flytta inn i 2003 som har dukka opp. Det viser uansett at ganske mange ting har skjedd siden den gangen (samt at oldemor var litt mer glad i nips enn meg). Den nye fargen på muren er antikkgrå (Jotun), den samme som vi har på mange av golvene. Den er lys og trivelig, og framstår mye renere enn den gamle fargen.

Dessverre har noen forsøkt å reparere noen emaljeskader med bengalakk. Det er ikke lurt, dersom noen skulle ha sveipa innom samme tanke. Den tåler nemlig ikke varme så godt, og dermed er den allerede beige lakken blitt brun på de områdene der ovnen blir varmest når vi fyrer. Nå er det noen som har tipsa om at det finnes spraylakk som tåler opp til 900 varmegrader, så kanskje jeg skulle ha sjekka ut det litt nærmere.

Når materialene lever

Når vi skal kle ei innvendig flate her i huset, er det opplagte valget trepanel som vi sjøl maler med pensel. Ferdigmalte veggplater i huntonit med panelstruktur er og blir etter mitt syn helt feil i et hus fra begynnelsen av 1900-tallet. I tillegg til at trelast etter vår erfaring blir vanskeligere og vanskeligere å få tak i kan det faktum at det er et levende materiale av og til by på en ikke ønsket effekt, nemlig tørkesprekker.

Vanlige tips for å unngå slike sprekker, som vi har fått noen steder på spiskammerset, er å male panelet med i alle fall ett strøk før det settes opp. Det krever at man har et egnet sted å male og tørke mange lengder med panel. Andre mener at man skal sette opp panelet og la det stå å tørke noen år før man maler det, men hvem i all verden synes at det er ei god løsning?

Her om dagen leste jeg en liten artikkel i lokalavisa om nettopp tørkesprekker. Der anbefaler en malermester å male treverk i januar, februar og mars fordi det akkurat nå er på sitt tørreste i hus og hytter. Vi varmer opp inne samtidig som det er kaldt ute, og den lave luftfuktigheta innendørs fører til at treverket trekker seg sammen. Nå er det ikke alltid at det passer så godt for oss å vente med all malinga til vinteren (man må smi mens jernet er varmt), men jeg tenkte i alle fall at jeg kunne gå over tørkesprekkene på spiskammerset før det blir påske. Har det på lista, altså.

Spiskammerset - før og etter

Det "nye" spiskammerset har vært i bruk lenge, men på oppgavelista gjensto det én bitteliten detalj som gjorde at jeg ikke følte at prosjektet helt kunne regnes som avslutta. Her om dagen kunne jeg imidlertid sette en tjukk strek over det siste punktet på lista, og det er på tide med et før-og-etter-innlegg. I likhet med lister er det sånt som motiverer, og faktisk viser at mye har skjedd.

Det er ikke så lett å ta oversiktsbilder i et så lite rom, men dette lett pinlige før-bildet fra samme hjørne som bildet over viser vel med all tydelighet at rommet ikke fungerte så veldig bra tidligere. For det første blei det brukt like mye som bod som til spiskammers, og var derfor fylt med alt fra skosverte, ryggsekker og blomsterpotter til kjøkkenmaskiner, mel og fryseskap. For det andre var det et lite oversiktlig skap på endeveggen som nå er erstatta med åpne hyller.

En viktig del av dette prosjektet gikk ut på å flytte døra fra opprinnelig posisjon i gangen og til det som etter hvert skal bli kjøkkenet. Takket være en kreativ og løsningsorientert elektriker endte vi også opp med å flytte veggen de nødvendig antall centimeter for å få inn et ekstra kjøleskap ved siden av fryseskapet vårt.

Her kan man skimte den gamle døra. Fryseskapet står på akkurat samme plass, men blei hengsla om for å passe bedre til den nye rominndelinga. Kjøleskapet har tatt plassen til ei lite oversiktlig hylle (til høyre i bildet) som innehold alt fra verktøy til støvsugerposer. Selv om vi er bare to i huset til vanlig er det utrolig kjekt med et stort kjøleskap, både til hverdag men ikke minst til fest.

Ei av utfordringene i dette rommet er blant annet denne skråveggen. Den synes jeg at vi klarte å utnytte ganske godt da jeg kom på å bruke disse skuffene som hyller. De bygger ikke så mye ut i rommet, samtidig som de skaper oversikt i samlinga av småvarer som hermetikk og tørrvarer i små forpakninger.

Tidligere blei veggen brukt til oppheng av vaskeutstyr. Akkurat det fungerte veldig bra, men jeg synes det er bedre å finne en annen plass til disse tingene. Akkurat hvor det skal bli er imidlertid ganske uklart foreløpig.

Som sagt flytta vi døra, slik at den heretter vender ut mot kjøkkenet (det kommende, altså). Vi hadde ei gammel dør uten karm på loftet som blei satt inn her. En fin måte å rydde loftet på, selv om det var dyrere å fikse ny karm enn det ville vært å kjøpe ny dør. Det får heller bare være, originale dører er absolutt å foretrekke.

Midten på døra kommer omtrent der hylla avsluttes på dette bildet. Det gjorde ingenting å få sortert bort dette rotet. Veggflata ved sida av døra kan ikke brukes til så mye fordi det må være plass til å åpne fryseskapet, men et lite vinstativ har vi fått plass til.

Liste(u)lykke

Det finnes mange typer lister: Handlelister, ønskelister, oppgavelister, pakkelister...  Det finnes til og med egne blogger om listeskriving. På jobb er lister en absolutt nødvendighet dersom alle de ulike arbeidsoppgavene og fristene jeg har i løpet av ei uke skal bli huska. Her hjemme holder jeg meg stort sett til handlelister og ei og anna pakkeliste når det står en reise på programmet.

I tillegg er det én type lister som blir brukt, og det er oppgavelister knytta til oppussing av de enkelte rommene i huset. Den setter jeg opp før vi starter på et prosjekt. Punktene er litt avhengig av hva som må gjøres i hvert enkelt rom, men er stort sett ganske like.

Vi hadde helt fint klart å gjennomføre ei planmessig oppussing uten ei sånn liste, det er ikke dét. Grunnen til at jeg likevel setter dem opp, er at de bidrar til å motivere. Etterhvert som ett og ett punkt kan krysses av, viser lista at vi er på vei - den rette veien.

Akkurat nå er det stort behov for påfyll av motivasjon og positivitet, og da er det greit å kikke over listene og eventuelt sette opp nye. Gjennomgangen viser at det på to av rommene kun gjenstår ett og to punkter. Så lite og samtidig så mye. Soveromsdøra som skal skiftes i mellomgangen står klar, den mangler bare ny karm. Den avtalen blei gjort med en lokal leverandør 3. november, og han lovte at han skulle ha den klar før jul. Akkurat sånt er lite motiverende, men skal jeg få det vekk fra lista må jeg bare ta meg på tak og ringe ham for å purre. (Og bare en tanke: Hadde han hatt ei oppgaveliste hadde han kanskje klart å holde det han lover til folk.)

Tjuvtriks for vindusnerder

Før vi begynte med restaurering av vindusrammene, var det fleste av dem malt fast i karmen. Fordelen med det var selvsagt at det var helt tett. Samtidig må det karakteriseres som en ganske stor ulempe at åpningsvinduene samtidig satt helt fast, og ikke lot seg åpne. Etter at rammene blei satt på plass igjen har vi imidlertid blitt kjent med trekk på en ny måte.

Heldigvis finnes det enkle løsninger på sånt. I dag har kjøkkenvinduet fått en omgang med Prima klisterremsor, og plutselig var det ikke lengre den samme lille brisen ved siden av kjøkkenbordet. Det har vært sånne remser rundt kjøkkenvinduet før også, men de var også malt inn. Når jeg vasker stuevinduene til jul, skal jeg legge remser rundt rammene der også. De var kjempelette å legge på, og synes knapt hvis man ikke vet at de er der.