Måtte bare se under

Da vi sa oss ferdig med rivinga i går var det fremdeles mye igjen, såklart. Vi hadde jo først og fremst tatt sikte på de to vinduene. Blant annet var taket i det innerste rommet dekket av malepapp. Jeg var som vanlig spent på hvordan det så ut under, så da jeg i ettermiddag var ferdig med å rydde etter gårsdagen klarte jeg ikke å la være å teste ut brekkjernet igjen.

Pappen hadde spor etter noe som ser ut som en vannskade, så det var jo litt spennende å se hvordan det så ut på baksida, selv om vi visste at paneltaket i naborommet var gjennomgående. Det kunne jo kanskje også være en eller annen estetisk grunn til at man i si tid hadde valgt å dekke denne delen med papp, sånt er jo også interessant å bringe på det rene.

Å fjerne taklistene gikk i grunnen fort, og så snart de var borte kom papptaket ned av seg sjøl. Jeg fikk lettere frysninger da det singla litt idet det begynte å røre på seg, men det viste seg å ikke være musebæsj som frykta, men gammel løs maling. Takpanelet under ser helt fint ut, med den originale malinga i en ubestemmelig farge intakt. Nå må vi bare sørge for å ikke skade det når vi tar ned tverrbjelken i taket.

Glimt fra fortiden

I dag var det tid for å fjerne veggene som sperrer for de to blinde vinduene våre. Opprinnelig var det her ei finstue som for 50 - 60 år siden blei delt i to mindre rom. Siden prioritet nummer 1 var å få fram vinduene, starta vi jobben ved døråpninga i tverrveggen.

Veggene var dekket med såkalte halvharde plater og malepapp, noe som egentlig er noe plukk å rive fordi platene brekker så lett. Dermed får man ikke fjerna ei hel plate i slengen, men må brekke bitvis av. Likevel gikk det forholdsvis fort.

Når tverrveggen var rydda av veien kunne vi måle oss fram til omtrent hvor vinduene var, slik at vi kunne gå mest mulig rett på sak for å få dem fram.

Det var ganske fort gjort å finne fram til vinduskarmene. Platene var festa til ei ramme som var satt inn i karmen. Bak ramma sto ei tynn pappplate.

Deretter var det et lag med papp.

Til slutt var det en gråpapirbit som siste skanse mellom veggen om vindusglasset. Den var blitt helt sprø etter å ha stått i sollyset over så mange år, og inntok nærmest pulverform da vi tok i det.

Til slutt strømma det dagslys inn gjennom vinduet for første gang siden en gang rundt midten av forrige århundre. For min del var det er spesielt øyeblikk.

Etter halvannen times arbeid - til sammen altså - var begge vinduene avdekket. De holder stand som forventet, ettersom de ikke har smakt maling siden den gangen de blei satt inn for over 100 år sida. Den endelige diagnosen får vindusdoktoren vår stille, men bare det å ha åpna veggen er noe jeg har venta på ei stund. Endelig er vi der!

Det jeg særlig hadde håpa på var at det originale panelet skulle være i behold bak platene, og til min store glede var det det. Jeg har alltid hørt at finstua var grønn, og hadde sett for meg en ganske mørk grønnfarge. Den viste seg å være mer lys, og i dagslys så den nesten litt blålig ut i mine øyne. At det er den originale fargen mine tippoldeforeldre malte i sin tid er det i alle fall ingen tvil om. Veldig artig. 

Som sagt var det først og fremt vinduene som var målet i dag, men vi har andre planer for dette rommet som vi kan begynne å puske litt med nå.

Ulidelig spenning

Ulidelig er kanskje å ta litt hardt i, men jeg er veldig spent på hva som skjuler seg bak disse veggene. Det vi vet er at tverrveggen til venstre starter midt på et vindu, og at det bak platene på ytterveggen skjuler seg to vindu som vi skal ha fram igjen. Men hva mer? Finnes det originale panelet, og den originale fargen? I morra får vi svaret.

Kor e hammarn, Edvard?

Vi har tatt ut rammene i to nye vindu denne helga, og det føles etterhvert som huset kan være et passende illustrasjonsbilde til "Kor e hammarn, Edvard". På østveggen er det bare tre av sju vinduer som er på plass.

Om et par uker satser vi på å kunne sette inn det siste vinduet på nordveggen. Da er en milepæl nådd: Den første veggen med bare gode vinduer. Det er vel snart 100 år siden sist.

Vi har funnet ut at det beste vernet mot været rett og slett er å dekke vindusåpninga med tjukk plast. Det bråker litt mer, men platene vi har brukt på noen steder er umulig å få helt tett uten ekstra tiltak for å hindre at sny blåser inn når været viser seg fra den sida. I andre etasje spiller litt ekstra bråk uansett ingen rolle siden vi ikke bruker den delen av huset noe særlig.

Ikke akkurat oppløftende

For noen måneder siden avdekket vi dette ganske trasige golvet på boden innenfor kontoret. Siden den tid har det fått stå å tørke opp mens vi har vært opptatt med andre ting.

I dag tok vi løs på det neste steget i prosessen, og det var i og for seg ikke så tungt arbeid. Det meste av golvet lot seg rive med fingrene.

I stedet for brekkjern og hammer kunne vi bare plukke golvet fra hverandre, og spa det opp i en søppelsekk etterpå.

Det viste seg at det var sand og ei slags tørr leire under hele golvet, spadd mellom golvbjelkene sånn at golvbordene lå helt nedpå sanda. Det meste av sanda var tørr, men ikke i de områdene som ligger helt inn mot ytterveggene. Der var det tydelig en mørkere farge som tyder på fukt.

Det ser ut til at syllstokken er moden for utskifting, noe som i grunnen ikke var så overraskende ut fra tilstanden på golvet over, men det ser i tillegg ut til at noe av fukten strekker seg inn under det som i dag er et oppegående og ganske mye brukt kontor.

Nå ser det sånn ut. Vi må rake (!) ut resten av treverket,  spa ut sand sånn at vi får litt luft under golvet, og vurdere hvilke andre forebyggende tiltak det kan være behov for. Og ikke minst må vi sette oss ned og vurdere hva vi gjør nå. Siden vi kanskje må gjøre tiltak som berører kontoret åpner det jo for å tenke litt nytt hvis vi ser behov for det.

Fjortende dag jul

En dag på etterskudd er jula pakka ned og juletreet båret ut av huset. Meninga var å gjøre det i går, altså trettende dag jul, men det var det ikke tid til. På slutten av dagen fikk jeg imidlertid tid til å lese noen nettaviser. Der var det en velkjent - og såvidt jeg vet flink - interiørekspert (avisens tittel) som hevdet at han lot seg provosere av folk som ikke rydda bort jula før nyttår. Han mente til og med at de av oss som ikke gjorde det rett og slett var late.

Jeg lot meg et øyeblikk provosere sjøl. Av den godeste eksperten. Hørt sånt, da! Det er da t-r-a-d-i-s-j-o-n (følte at forklaringa hadde behov for å staves høyt og tydelig) å ha jul til trettende eller tyvende dag jul. Ikke latskap. Jobben må jo gjøres før eller siden uansett, så det innebærer ikke akkurat mindre arbeid om man venter.

Hvis denne interiøreksperten lover å være mer raus med oss andre, så skal jeg love å ikke la meg provosere av at han (etter mitt syn) opptrer litt ignorant og kaster ut jula for tidlig.

Maletape bannlyst

I dag var det på igjen både med vanlig jobb og med Det Store Vindusprosjektet. Den nye fagmannen vår jobber i et hurtigere tempo enn vi klarer sjøl for tida, så vi henger litt etter. Linoljemalinga tørker ikke akkurat med lynets hastighet, så litt av tida går rett og slett med til - nærmest - å se maling tørke.

Vi er veldig fornøyd med den jobben vi nå ser blir gjort. Vi er ikke proffer på feltet sjøl, men ser i alle fall når det estetiske overgår forventningene. I tillegg har vi lært mye nytt. For eksempel om kitting. Her er kittet lagt litt lengre ut på innsida av vinduet enn på utsida. Dermed synes det ikke innenfra at man maler en millimeter utenfor kittet på utsida.

Den lille millimeteren utenfor kittet er selvsagt for at det ikke skal komme vann til. Ettersom jeg ikke er så veldig proffesjonell med penselen krever det litt konsentrasjon for å få det pent til. Men vi har fått streng beskjed om ikke å bruke maletape. Det vil nemlig skape en liten kant på malinga som vann kan legge seg på, og etterhvert trenge gjennom. Så det så.

God jul fra Oldemors hus

I år ble det litt retro-stemning på kjøkkenet til jul. Oldemors gamle julegardiner dukka opp i ei skuff da jeg var på leting etter juleduk til kjøkkenbordet, og jeg fikk lyst til å henge opp dem i stedet for fjorårets kappe.

De var litt gulnet av elde og tobakksrøyk, og kanskje litt slitt av vask, men ellers full av gammeldags julestemning.

Nå begynner det så smått å lukte pinnekjøtt i huset, og vi gløtter litt på de faste juleprogrammene på NRK1 bare for å sjekke at det ikke er noe som er annerledes enn det var i fjor.

Riktig god jul til alle som er innom!

Fire generasjoners krumkaker

Jeg skal ikke skryte på meg å ha bidratt til å opprettholde noen lange og gode baketradisjoner her i huset. Det har på det meste vært to slag julekaker å velge mellom i mi regjeringstid. Jeg foretrekker i grunnen gjærbakst og den slags, og har et ganske anstrengt forhold til sandkaker og dess slektninger. Krumkaker derimot, er en favoritt, og den jeg velger om det skal bakes.

Jeg bruker bestemors oppskrift, og har pleid å legge turen til farmor for å låne hennes krumkakejern under stekinga. Livets gang har latt den lille tradisjonen gå ut av sortimentet, så i år lånte jeg mammas jern hjem i stedet. Det var da det slo meg, at her er faktisk fire generasjoner involvert.

Krumkakekrummeren jeg bruker tilhørte min oldemor og fulgte med huset. Oppskrifta og den supefine kakeboksen dedikert krumkaker og intet annet er arv fra bestemor. Jernet er mammas. Og baksten, den står jeg for.

I et anfall av julesnillhet stekte jeg opp dobbel porsjon, og fylte en boks til mamma også. Suksessoppskrifta er som følger (ca 25 stk):

200 g smør

200 g sukker

250 g hvetemel

1 ts kardemomme

5 egg

1 - ss kaldt vann

Rør smør og sukker hvitt.

Bland hvetemel og kardemomme, og bland vekselvis inn i smør- og sukkerblandinga.

La gjerne røra stå over natta.

Bland i 1 ss vann før steking, mer dersom røra er for tjukk.

Pakket og klart

Det er ikke så mye vi er i rute med i år - tida har visst forsvunnet mens vi har vært opptatt med andre ting - men omtrent alle julegavene er i alle fall pakka inn. Endel av dem skal sendes i posten, og da er det jo greit å få det gjort innen forsendelsesfristen. Og ettersom fristen er over ei uke før jul har man plutselig dagevis til overs til andre juleforberedelser. Ett hav av tid, ikke sant?

Det litt grove gavepapiret jeg kjøpte allerede i januar (etterjulssalg anbefales) passa godt til den litt røffe veggen på loftet, og en gammel striesekk som dukka opp da vi rydda mørkeloftet. Nesten litt synd å måtte gi dem bort, de er så langt det eneste i huset som peker mot jul dersom man ser bort fra adventsstakene. Men det drypper jo inn en og annen i retur, som legges på pianoet i påvente av at juletreet skal komme i hus, så jeg får kose meg med synet av dem i stedet.