Duett vs. DAB

En nettkjenning fikk meg til å tenke på min gamle radio her om dagen, i det hun konstaterte at slike snart ikke kan brukes mer. FM-nettet skal nemlig kobles ut snart. DAB heter nyvinningen, som hele Norge skal over på fra og med 2017. Jeg vet ikke helt om jeg synes ideen er så god.

Hva er vitsen, liksom? På kjøkkenet står min utmerkede Radionette Duett 3000, slik den har gjort siden den blei anskaffa her i huset en gang på 70-tallet. Lyden er upåklagelig, og den har ingen problemer med å finne den rette frekvensen på FM-nettet. Det var ikke akkurat noen liten investering i sin tid heller. I følge radiomuseum.org kosta de første modellene som blei lagt ut for salg i 1971 hele 1.050,- norske kroner. 

Nå tvinger det seg fram ei ny investering på radiofronten her i huset, ettersom både denne og to andre radioapparater må byttes ut med en DAB-radio ganske snart. Jeg er kanskje forutinntatt, men jeg tviler på at en ny DAB kan måle seg med den personligheten min gamle Duett utstråler.

På solsiden

Det er ingen tvil om at vi holder til på solsiden. Bokstavelig talt, i den forstand at mens skyggen har inntatt den andre sida av fjorden kan vi enda nyte en lang kveld med sol på denne sida.

Billedlig, i den forstand at mens "far" fisker i fjæra, kan "mor" sitte i solstolen på trappa mindre enn 15 meter unna med en kopp te i handa og solbriller på nesa, og riktig nyte hele kvelden i selskap med den nyeste Nesbø-boka.

Tenk at vi har det så fint!

Grått / Trist

Ting har ikke helt gått som planlagt i det siste, og planene er kraftig omrokkert, men i går fikk vi i alle fall årest innkjøpte sommerblomster i jorda. I dag regner det, så da slipper vi jobben med vanning. Neste jobb er årets første plenklipp. Jeg pleier å vente så lenge som mulig for å holde mosen i sjakk, men nå må vi uansett vente enda litt til det tørker opp først. Satser på litt bohemhage i mellomtida.

Strøket av lista

Etter:

Å beise platten har stått på arbeidslista snart to år. Platten var riktignok ferdig alt i 2010, men etter anbefalinger valgte vi å la de impregnerte bordene tørke en sesong. Og så blei det en sesong til. Og så blei det sommeren 2012, med så mye regn at platten knapt var tørr mer enn noen timer i strekk.

Før:

Men i år! I år har det vært fantastisk vær helt siden pinse, også på torsdag.  Før vi visste ordet av det hadde vi rydda vekk alle hagemøblene, rengjort der det var behov, og henta fram spannet med beis og en pensel til hver. I løpet av en halvtimes tid var vi ferdige, og jeg er ikke i tvil om at jeg foretrekker "etter"-bildet.

Vi brukte Trebitt terassebeis Shimmergrå 9073, og jeg blei veldig fornøyd med resultatet. Nå gjenstår det bare å male leveggen, så er uteplassen ferdig og klar for enda mer sol.

Ikke bare et hull i veggen

Noe av det aller artigste med å ha besøk av mine gamle onkler hver vår er alle historiene fra da de vokste opp i huset. Jeg prøver å suge til meg så mye som mulig av informasjon. Hvert år hører jeg noe nytt. For eksempel hva dette hullet ved sida av ytterdøra har vært for noe. Det visste jeg nemlig ikke fra før, men jeg lot det være slik det var da jeg pussa opp gangen i fjor. Heldigvis, tenker jeg i dag.

Hullet i veggen viste seg nemlig å ha en høyst praktisk funksjon som min oldefars feste for lineklaven. En lineklave er i følge Norsk ordbok til å hengja lineonglar på når lina skal hengja til turk eller lagring. Det henger to gamle lineklaver i skjåen, og vi måtte selvsagt teste ut hvordan det fungerte. Det viste seg å fungere alldeles utmerket. [(red.) For ordens skyld: Ei line er altså et fiskeredskap.] 

Gangen har vært kjøkken før, og var nok kjøkken på den tida min oldefar pleide å sitte her med lina pent hengt opp på klaven, klaven fast i veggen, og med én stamp med passende agn og en annen til å kveile den ferdig egna lina i foran seg. Et utmerket system.

Det hadde vært litt artig å bare latt lina henge der i gangen, men plasseringa er ikke så praktisk like ved inngangsdøra. Det hadde nok ikke gått så lang tid før noen hadde snubla og laga en skikkelig vase av det hele. Vi har foreløpig hengt den tilbake på plass i skjåen, så få vi heller se hva vi finner på etterhvert Det hadde i alle fall vært artig å markere hullets historie på en eller annen måte.

Vaier i vinden

Våren har kommet for fullt, og vi har hatt mer enn 20 varmegrader og sol hver dag etter pinse. Hadde pinsegjestene blitt litt lengre hadde de med andre ord fått skikkelig smak av sommer. Men gjestene har dratt, og klesvasken fra gjesterommene har fått tørke utendørs i vinden. Det er få ting som lukter bedre en klær som har fått tørke ute. Litt vind er dessuten verdens beste tøymykner.

Her er et tips, forresten, til den som har blogg og som er opptatt av lesertall: Skriv om gammeldagse tørkestativ, det er tydeligvis svært populært lesestoff. Innlegget Tørkestativ til begjær har nesten dobbelt så mange sidevisninger som innlegg nummer to på popularitetsskalaen. Jeg er forsåvidt veldig fornøyd med stativet, men det er jo nesten litt pussig at det er så voldsomt populært.

Gratulerer med dagen!

Våre faste "Pinsevenner" kom i går, og det i kombinasjon med 17. mai gir selvsagt grunn til å slå på stortromma. Dermed blei dagens middagsmeny utvida til tre retter, som følger:

 Toast med laks og løyrom

Lammelår fra Lyngen servert med mandelpoteter og grønnsaker

Festbløtkake

Løyrom hørte jeg om første gang på konferanse for et par år siden. Jeg lærte fort at det bare er et fint navn på lodderogn, som jo høres atskillig mer hverdagslig ut. Okkesom: Godt er det, og godt blei det i dag også selv om vi aldri har servert noe som helst med lodderogn før. Men denne rogna hadde jeg fått i gave, og noe fornuftig måtte den jo brukes til.

Menyen falt i smak både hos gjester og hos kokkene sjøl, så den kan anbefales til enhver festdag. Gratulerer med dagen!

Startskuddet har gått

Som nevnt har jeg fått hyggelig brev fra Kulturminnefondet. Samtidig er de strenge, gjengen på Røros. Selv om det sto på nett hvem som hadde fått tilskudd ei god stund før brevet kom, poengterte de: Kulturminnefondet gjør oppmerksom på at innvilgede prosjekter ikke kan påbegynnes før tilsagnsbrev er mottatt. Når de attpåtil advarte om at brevet kanskje ikke kom før rundt 20. mai var det ikke fritt for at jeg blei litt utålmodig.

Heldigvis kom altså brevet lenge før, og i dag var restauratøren (?) vår her for å hente de første objektene. Det betyr at det står svarte plater over vinduene på et av gjesterommene som skal brukes i pinsa, men det må gjestene dessverre bare leve med. På den positive sida blir det mindre trekk på det samme rommet neste år når de kommer.

Knus og knas

Årets besøk på antikkmessa ga følgende fangst: Ei kaffekvern (knas), to gamle flasker og et norgesglass (knus). Ikke all verden, men med trivelig reisefølge i tillegg og litt vaffel og te i kafeen utgjør det absolutt en hyggelig lørdag.

På kverna står det Kaffekvernen KNAS Norsk arbeid. Jeg har sett flere i rødt, men denne grønne var litt mer uvanlig. Jeg imponerte meg sjøl med å prute den ned 20 %. Det gikk lekende lett og på første forsøk, så jeg burde nok prøvd meg med en enda lavere pris. Flaskene var atskillig billigere og trengte ingen pruting, de blei først og fremst kjøpt for fargen. Og norgesglass trenger man alltids.

Nøkkelperson

Vi har markert arbeiderdagen med nettopp arbeid. Det var behov for å ta i et tak på hjemmefronten, i den delen av huset som ikke er i bruk til vanlig. Når våren kommer er det ikke så lenge til det blir behov for mer sengeplass, og da er det greit å ha sine saker på stell.

Bakdelen med å ha mye plass er at det lett blir oppsamlingsplass for mye rart. Jeg føler meg av og til som sjefen i Diverse & Diverse AS. Selv om jeg egentlig ikke er noen samler, så har jeg ei ganske restriktiv holdning til å kaste noe som hører til huset før jeg er heeelt sikker på at det ikke er noe som kommer til nytte. I tillegg har jeg lyst til å bevare mest mulig av det som kan gjenspeile husets historie.

Oppe på loftet står det flere små og store esker med rustne spiker, gamle skruer, rørdeler og annet småtteri som min oldemors samboer i sin tid så nytte i å ta vare på. Blant annet ligger det stormhasper, hjørnebeslag og vindushengsler i disse eskene, ettertrakta deler akkurat nå.

Jeg har begynt å gå gjennom alt for å ha det klart dersom det blir behov for å supplere underveis mens vi restaurerer vinduene, men blei litt avleda av alle nøklene jeg fant mens jeg sorterte. Det blei en egen haug bare med nøkler og hengelås, som jeg ikke hadde lyst til å bare kaste.

De fikk plass i et lite glass-skap som jeg hengte ved siden av de nøklene som er i daglig bruk og henger i gangen. Jeg synes det blei ganske fint, selv om jeg kjenner opptil flere som kommer til å riste på hodet av ideen.