Bygningsarkeologi

Vi har gått løs på stuevegg nummer to, og allerede etter første strøk med grunning ser man at dette bærer rette veien. Vegg nummer to inneholder to vinduer, og sjøl om det gjør selve veggflata som skal males ganske mye mindre så går det ikke spesielt mye fortere. Jo flere hinder på veien, jo saktere går det i grunnen. 

Vinduene i seg sjøl trenger også en omgang. Tidens tann har absolutt satt sine spor, og alle de femten lagene med maling begynner å sprekke opp. Det betyr litt ekstra arbeid, så klart, men det er jo litt artig også å se hvilke farger karmene har vært malt i før. Lysegrønn var kanskje fint den gang det blei malt, men jeg tror ikke den fargen blir gjenintrodusert her igjen med det første. Ikke grått heller, som de tydeligvis erstatta den grønne med. Nei, vi går nok for den trygge kvite. Passer best det.

Dørene er neste kapittel. De er per tiden grå. Litt forskjellige valører fra rom til rom, riktignok, men i all hovedsak grå. Jeg er veldig i tvil om hvilken farge jeg skal velge når jeg kommer så langt. Ikke brunt, som de tydeigvis var først. Ikke den noe intense grønne heller, selv om den egentlig er fin. Kanskje kvit. Kanskje grå. Vi får se.

Sparkling og hekling

Ledighet er roten til alt ondt sies det, så det er om å gjøre å holde seg sysselsatt. Sparkling og hekling passer som hånd i hanske i så måte: Mens sparkelen tørker rekker jeg atskillige omganger med heklenåla.

Jeg vet ikke hvordan det er med sparkling, men hekling er det i alle fall lange tradisjoner for her i min oldemors hus. Jeg er nærmest fjerdegenerasjons hekler. Dette bølgeteppet fant jeg inspirasjon til her. Mønsteret minner meg om teppet som min bestemor i dalen brukte som overkast i gyngestolen. Klart jeg måtte ha et eget.

Sol og varme

Været bød raust på sny i går, men i dag var det fort glemt når det samme været bød like ruast på en forsmak av påskestemninga med sol og fint vær som varma kroppen.

Vår inne, vinter ute

Det er fremdeles vinter utenfor min oldemors hus. Våren har forsøkt seg med litt slaps og mildvær, men vinteren holder stand og har kommet sterkt tilbake med et lett snydrev i løpet av dagen.

Likevel: Det er lyst når man våkner på morran og lyst når man kommer hjem på ettermiddagen. Og våren selges 3 for 2 i butikken i form av nydelige tulipaner som står seg fint ei hel uke ad gangen.

Frøken Dreyers pensjonat

Min oldemors hus er et romslig hus. Så romslig at det meste av loftet og en del av første etasje ikke er i bruk. Det er særlig to årsaker til det. For det første er det rett og slett ikke behov for all plassen i det daglige. For det andre er standarden på en del av disse rommene fremdeles anno 1912 og dermed ikke egnet for helårsbruk. Ettlags vinduer i rom uten innlagt strøm gjør det ikke så fristende å tilbringe tid der midt på vinteren. 

På våren og sommeren, derimot, er rommene i bruk. Det har blitt en fin tradisjon at mine gamle onkler, oldemors sønner, møtes i sitt barndomshjem hvert år. I år har de meldt sin ankomst i pinsen, og da fylles huset med lyden av stemmer og latter. Mine gamle onkler har nemlig en magisk tiltrekningskraft på resten av familien, så i løpet av de dagene de er her stikker det innom både kusiner og fettere, nieser og nevøer. I tillegg er det ikke uvanlig at det kommer en og annen gammel klassekamerat eller gammel kjenning fra konfirmasjonsdagene.

Da er det godt med et romslig hus. Til sammen kan jeg tilby ni sengeplasser. Da ligger alle ganske komfortabelt (så komfortabelt som du kan ligge på gamle fjærmadrasser), og jeg og kjæresten har ikke trengt å avgi vårt eget natteleie. De første årene hadde jeg en liten kamp med noen av de gamle onklene som insisterte på å ta med seg sovepose for ikke å belaste vertinnen med ekstra klesvask. Nå har jeg imidlertid klart å overbevise dem om at sengetøyet har mer enn godt av å få lufte seg en gang i blant, i stedet for å ligge i lintøysskapet år etter år. 

Bildene: Den gamle jernsenga var knall grønn og sto på et av rommene nede da jeg flytta inn. Noen strøk med svart bengalakk gjorde susen, og senga fikk tildelt nytt rom på loftet. Dette rommet sto faktisk nesten tomt, det var såvidt jeg husker bare et gammelt bord som sto der for ni år siden. Putetrekkene med mellomverk tilhører huset, men begynner dessverre å bli ganske morkne. Sengeteppet hekla min bestemor til meg da jeg var omkring 12, og hadde en rosa og kvit periode i livet. Det tar seg fremdeles godt ut. Lysestaken har jeg skjønt er en "Ole Lukkøye"-modell. Jeg fikk den av mine gamle koselige husverter i byen da jeg flytta til min oldemors hus. Stolen er fra dalen. Bøkene, noen gamle klassikere, sto også i huset.

7 kopper hvetemel

Hver fjerde uke har jeg ansvaret for å bake til fredagskaffen på jobb. Jeg har i grunnen lagt min ære i å komme med hjemmebakt hver gang. Kun én gang har jeg tydd til "karriere-kake", altså ferdigblandet 1-2-3-miks. Nå har jeg imidlertid funnet ut at i grunnen finnes det oppskrifter som er omtrent like raske, f.eks. denne krydderkake-oppskrifta jeg fikk av ei venninne for mange år siden. Hun har igjen fått den av sin mor:

7 kopper hvetemel

4,5 k sukker

4,5 k melk

1,5 k smelta smør

5 ts bakepulver

1,5 ts ingefær

1,5 ts kardemomme

1,5 ts nellik

1,5 ts kanel

1 ts pepper

Alt det tørre blandes, deretter tilsettes melk og smør. Alt røres til ei glatt røre, før det slås i ei lita langpanne. Kaka skal steke ved 180 °C i ca 35 - 45 minutter.

Det som er så greit med denne kaka er at man har de fleste ingrediensene i huset til enhver tid. Den lar seg bake sjøl om man har glemt å kjøpe egg. Og så går det fort!

Jeg brukte litt tid på å finne ut hva som var den rette koppen. Tekrusene her i huset var litt voldsomme til formålet. Denne koppen er imidlertid helt passe. Jeg vet ikke hvor den kommer fra, den er merka med noe som ser ut som kinesiske tegn på undersida. Jeg vil tro at den, som det meste annet på den tida, blei kjøpt på Samvirkelaget. Det var nok ikke så vanlig med en bytur hver gang man fikk lyst på noe nytt den gangen.

Hvis du ikke har en passelig kopp tilgjengelig, så har Alma og Alette svaret. I følge de to ekspertene bak Mat og Husstel forholder det seg nemlig slik at "en almindelig stor tekop rummer ca. 2 strøkne deciliter." (De samme damene vet også å fortelle at "50 gr. nyretalg = 1 strøken del. finhakket tør nyretalg". Hva i all verden er nyretalg???)

Tid for bok

Det er tid for bok igjen. Etter å ha tilbragt en ussel tilværelse i store stabler i en kald gang siden november har endelig min lille kubikk med bøker fått komme til heder og verdighet igjen. Det var som kjent et langt lerret å bleke, men jeg holder meg til ordtaket om at når enden er god er allting godt.

Utgangspunktet for hele prosjektet var at jeg hadde vokst ut av mine gamle bokhyller, at jeg hadde lyst på et lysere inntrykk, og sist men slett ikke minst her i huset: At jeg hadde lyst på støvhemmende dører.

Prosessen er ganske nøye dokumentert, og jeg må si at å bytte ut nikotingule vegger med en frisk ny farge og overfylte gulnede reoler med nye kvite var kjempedeilig. Denne helga skal det leses igjen.

Bildene: Den gamle stolen er en "krigsmodell" som etter det jeg har blitt fortalt var trukket med et papirbasert stoff inntil min gammelonkel As. trakk den om som en del av et møbeltapetsererkurs han deltok på etter andre verdenskrig. Jeg har to. De skulle hatt nye fjærer, men er ellers absolutt duganes. Sidebordet tilhører også huset, det skulle jeg gjerne visst mer om. Den kvite puta har min mor strikka. Den runde foran fant jeg på en bruktbutikk ikke så altfor langt herfra. En klassiker jeg husker fra min bestemors hus i dalen. Kunne selvsagt ikke gå forbi. Tekruset - akkurat passe stort - er nytt, og kjøpt på In***ka i Trondheim.

Etter:

Før:

Utgangspunktet: Mørkt og trangt

Trinn 1: Sparkling

Trinn 2: Maling

Trinn 3: Montering

Reale reoler

Det går framover. Med forholdsvis raske skritt egentlig. I går malte jeg siste strøk på stueveggen, og på kvelden var malinga støvtørr og veggen klar for neste steg. Den skal nemlig dekkes til - med reoler. Faktisk blir det ikke mange kvadratcentimetrene igjen når alle hyllene er satt opp. Mye strev til liten nytte kanskje, men det er jo greit å gjøre ting skikkelig når man først setter i gang et tiltak.

Bokreolene har ligget på vent siden november (huff huff, men så var det jo alt det der med elektriker osv. osv.) Det er en velkjent klassiker som jeg i løpet av livet har montert mer enn en av, så jeg føler meg ikke akkurat som karen på monteringsanvisninga mens jeg holder på. Jeg har til gode å mangle skruer, og har heller intet å utsette på kvaliteten på gode gamle Billy.

Denne gangen oppgraderer jeg, og har investert i dører for å beskytte mitt lille bibliotek mot støv og hybelkaniner. De har nemlig en tendens til å formere seg raskt her i huset. Det må skyldes den friske havluften.

Maktskifte

For litt tid tilbake fikk Åndenes makt skylda for stillstand på prosjektfronten. Nå later det imidlertid til at noen har løfta husånden min opp i lyset, eller hva det nå heter, for ting går atter på skinner:

• Kjøleskapet blei lasta inn i ei velegna Volvo stasjonsvogn og hensatt på et dertil egnet sted forrige lørdag.
• Elektrikeren har vært her, gjort jobben sin, og har til og med sendt regning (stooor, javisst).

Sist, men ikke minst:

• De originale beslagene til kommoden har dukka opp.

O glede! På jakt etter en pussekloss (mye leting på gang her i min oldemors hus, later det til) dukka nemlig en pose med det ettertraktede innholdet opp. Gleden blei imidlertid kortvarig. Tilstanden til de gamle beslagene var nemlig ikke optimal. De fleste av dem var rett og slett hinsides håp om renessanse. Kun to av seks lot seg bruke, og de to var i tillegg helt ulike. Jeg har bestemt meg for å bruke det ene av dem, og har bestilt fem nesten tilsvarende fra en bygningsvernbutikk som heldigvis finnes. Det blir nok bra.

Med den mye omtalte elektrikeren ute av verden var det ikke lengre noen grunn til å utsette vegg-prosjektet i stua. Derav jakten på en pussekloss. I forskningsprosjektet Hvor lite rydding kan man egentlig slippe unna med før man setter i gang med et nytt maleprosjekt? har jeg i ettermiddag konstatert at man heller ikke trenger å rydde unna stuematta før man setter i gang. Det holder lenge å brette den litt til sides.

Bildet: Til venstre original nikotinpreget grå, til høyre ny tapetinspirert grå blandet hos Fa*****ke. Type Baronesse, forhåpentligvis et oldemorshus verdig.

Varme hender

Mandag denne uka satte vi kulderekord her hos oss. -24,4 °C er det kaldeste jeg kan huske å ha sett på gradestokken, og en kjapp konferanse med en av mine onkler tilsier at det kan være nyere tids rekord på stedet. Godt da, å kunne ikle seg ullvotter min oldemor har strikka til meg.

Vottene har jeg hatt i mange år, og jeg plukka sjøl ut fargene. Oldemor fikk to par ut av garnet jeg hadde med meg ved å bytte om på mønsterfargene, og jeg har brukt begge flittig. Det holdt riktignok på å ende galt for det blå paret, som blei skilt fra hverandre da jeg mista den ene votten mens jeg bodde i byen. Men utrolig nok dukka den flere måneder seinere opp igjen i hittegodskurven på Coopen der jeg pleide å handle, og de to vottene blei gjenforent som par samme dag.

Nå trenger en av vottene litt stopping på tommelen, men det må jeg vel få til. Oldemor var over 90 da hun strikka dem til meg, så de er vel verdt å ta vare på.