Månelanding

Min oldermors hus har ei leilighet på loftet. Der bor det blant annet en astronaut. Han flytta nok inn en gang på slutten av sekstitallet, eller helt på begynnelsen av søttitallet, sammen med en liten gutt eller ei lita jente som bodde i leiligheta. Hvem vet jeg ikke sikkert, for der har det bodd flere smågutter og småjenter opp gjennom tida. Han eller hun har i alle fall fått lov å sette sitt eget preg på soverommet sitt, for døra er full av små klistremerker av ulike helter. Astronauten er nemlig ikke aleine, han bor sammen med både cowgirls og pusekatter, dykkere og papegøyer.

Ved nærmere undersøkelser viser det seg at astronauten på loftet ikke er noen hvem-som-helst. Det er rett og slett Buzz Aldrin, den andre mannen på månen. Som en god nummer to steg han ut av Apollo 11 den 21. juli 1969. Rett i hælene på Neil Armstrong satte han fotavtrykket sitt på måneoverflata, og mens han sto der på månen blei han foreviga i et klassisk fotografi som er nærmest identisk med klistremerket i leiligheta på loftet. Sånn blir man en helt for sin tid.

Nå for tida snakker vi stort sett om helt andre ting når vi snakker om månelandinger. CO₂-rensing av gasskraftverk for eksempel. Visstnok ganske komplisert. Her i huset har en velfungerende kjøkkenkran virka omtrent like kompisert å få til. Inntil nylig. Mer om det ganske snart.

(Foto fra Wikipedia)

Utmerket

I dag har jeg fått en utmerkelse. Nærmere bestemt en award. Min blogg fra oldemors hus, med små og spredte innlegg om husets rariteter og ei og anna sjelden oppdatering om oppussingsarbeidet, har altså blitt lest og lagt merke til av noen utenom min nærmeste familie. Og det er jo i grunnen utmerket.

En Liebster Blog Award er jo for det første veldig hyggelig. Derfor tusen takk til Prosjekt Buøen. Det er ikke uten grunn at prosjektet til Sigrid og familien har fanget min interesse, og jeg kommer garantert til å følge med videre!

For det andre medfører en Liebster Blog Award et visst ansvar. Utmerkelsen skal nemlig sendes videre. Den skal tildeles fem andre blogger med mindre enn 100 følgere som man finner inspirerende. Hadde det ikke vært for at Prosjekt Buøen alt har fått utmerkelsen hadde kollegabloggen i Hallingdal vært et åpenbart valg. Men det finnes absolutt andre inspiratorer der ute, og jeg har valgt disse (i uprioritert rekkefølge):

Huset i Lunden

En heim blir til

Patina

Hvit Villa

Mattisheimen

Lykke til med prosjektene deres, alle sammen.

Sikkert som banken

Det er kjekt med penger i banken. Det tenkte sikkert min tippoldefar Kr. også. I alle fall akkurat 1. oktober 1940. Da satte han nemlig inn kroner 15 på en nyoppretta konto i den lokale sparebanken. De var antakelig ikke så altfor plaga med ulike kontotyper og mengder av innskytere på den tida, for kontonummeret består av kun fire siffer - nr. 4090. Lett å huske i alle fall.

15 1940-kroner tilsvarer i følge SSB om lag 350 2010-kroner. Ei verdiøkning på over 2.200%. 350 kroner er vel ikke akkurat store summen nå til dags, og kanskje ikke egentlig i 1940-kroner heller. Men bevares, det er da en god start. Den samme banken presenterte jo kundene sine for slagordet Jeg sparer til min første million utpå 80-tallet.

Det mest interessante med det hele er imidlertid følgende to fakta:

1. Kontoen ser ikke ut til å være avslutta.
2. Innskuddsvilkårenes punkt 9 slår fast at Penger som står inne på en sparebankbok, utbetales til den som har sparebankboken i hende, forsåvidt der ikke foreligger særlig omstendigheter som opfordrer til å kreve bevis for hans rett til å heve midlene, eller der er tatt godkjent forbehold med hensyn til midlenes utbetaling.

Som rettmessig femtegenerasjonsarving til ganske nøyaktig en 720-del av beløpet betyr det at jeg har utsikter til 50 øre etter et enkelt besøk i banken. Tippoldefarsarven skal man ikke kimse av.

Bare nogen ord til dig

Det finnes så mange slags postforsendelser. Postkortet er alt nevnt. Mer omfattende er selvsagt brevet. Brevet kan jo i tillegg deles i så mange underkategorier: Takkebrevet. Julebrevet. Gjeldsbrevet. Kjedebrevet. Avskjedsbrevet. Leserbrevet. Det finnes antakelig et brev for enhver sinnsstemning og ethvert formål.

Det meste spennende er kanskje Kjærlighetsbrevet. Særlig andres kjærlighetsbrev, av en eller annen grunn. Min oldeonkel K, født og oppvokst her i huset og i voksen alder forvalter av egen leilighet på loftet, har lagt igjen et av sorten på mørkeloftet. Han var aldri gift men hadde meg fortalt en omtrent livslang forlovelse på gang, antakelig med den R som står som avsender av brevet. Hvor lenge de hadde vært forlovet da disse ordene blei skrevet med blyant på et avrevet lite stykke papir vet jeg ikke. Kanskje var de nyforlovet. Kanskje litt mer erfaren med gjensidige løfter.

“Kjære K!

Bare nogen ord til dig! Mange takk for brevet jeg mottok lørdag.

Ser at du ikke endda har glemt din “tåpne R”.

Du kan bare trykt leve i det håp, jeg ikke har glemt dig.

Kom hit op lørdag, hvist det ikke er nogen hindring, eller noget du er redd for som kan gjøre dig ille.

Hilsen

R

P.S. Lev og drøm om din pike. Hils S fra mig! D.S."

En liten hilsen

Ettersom tema sist var bygdas eget - dog nedlagte - poståpneri passer det bra å gjøre et lite dykk i den store kurven med gamle postkort som står i et skap i ett av husets mange soverom. Leter man gjennom hele kurven vil man nok finne postkort fra de fleste av de siste 40 åra, og fra de fleste av verdens hjørner.

Mesteparten av postkortene er til min oldemor, og starter med setninger som Sender deg en liten hilsen fra Brussel, I går ettermiddag var vi fremme her i Möklinta eller Ja nå er vi kommet til paradis. Deretter fortsetter de med en obligatorisk værrapport og litt om stedets attraksjoner. Tenk så mye artigere det er å hente avisa i postkassa når det ligger et sånt lite kort nederst i bunnen.

Jeg slår herved et slag for postkortet. Man trenger ikke å gjøre det så komplisert. Les bare dette fra Alta i 1983:

"Hei! Jeg har det bare bra. Håper dere også har det bra. Hils alle kjente. Hilsen A-M."

Et frimerke øverst i høyre hjørne og postkortet et komplett.

Posten skal fram

I kveld er det 20 år siden kong Olav V døde. I sin regjeringstid rakk han nok å sette verdi på mange brev, blant dem noen poststempla i mi bitte lille bygd. Som jeg har nevnt før var dette et ekte handelssted tidligere, og som seg hør og bør hadde et poståpneri sin naturlige plass på dampskipsanløpet et par hundre meter lengre sør langs fjæra.

Det var i den tida posten var opptatt av å være der folk var, og slagordet var Nu kommer Posten. Senere blei slagordet Posten skal fram. I disse dager er jeg ikke sikker på hva de ser som sin viktigste oppgave, men en Post i butikk mindre enn to og en halv mil unna hadde gjort seg.

Poståperiet her i bygda var i drift fra 1. juli 1907, og var drevet av dampskipsekspeditøren. Oppdraget var ikke særlig fett, han fikk nemlig ikke betalt av Postvesenet før i 1910. Da blei lønna satt til 100 kroner i året. I løpet av de kommende årene økte lønna relativt mye sett ut fra dagens lønnsutvikling, til 150 kroner i 1912, 200 kroner i 1913 og 350 kroner i 1917. Fra 1. juli 1917 blei det i tillegg gitt 50% midlertidig dyrtidstillegg.

Et datostempel av sveitsertypen med lukket stjerne blei tilsendt ved opprettelsen i 1907, men noe eget postnummer var det ikke på den tida. Postnumrene blei nemlig ikke innført i Norge før i 1968.

På grunn av krigshandlingene i området og at poståpneren var evakuert blei det et lite opphold i drifta fra slutten av 1944, men 30. juni 1945 var man i gang igjen. 30. september 1965 var det slutt, da blei poståpneriet nedlagt og bygda måtte forholde seg til et nytt poststed, og etterhvert også et postnummer.

Reise i tiden

En gang på slutten av 30-tallet eller begynnelsen av 40-tallet stilte min oldemor opp på sørsida av huset sitt sammen med mann, tre barn, svigermor og svigersøster for å la seg fotografere av en for meg ukjent fotograf.

Bildet er fint på mange måter. Det viser for eksempel både ansikter og hverdagsklær fra ei tid som er så langt tilbake at ikke mange kan huske det mer. For meg som forvalter av huset i bakgrunnen er det særlig artig at det også viser så godt hvordan det så ut her før. Huset i seg sjøl, med alle vinduene på sørsida som ikke er der mer, torvtaket og de umalte veggene. Adkomstveien fra resten av bygda, som heller ikke er der mer. Småhusene på øversida. Båtene i fjæra.

Bildet er akkurat nå spesielt fint fordi det viser vår families tante R. Den unge damen helt til høyre på bildet var født i 1917. Om noen uker - 31. januar - ville hun fylt 94 år, men dessverre døde hun mandag denne uka. Dermed er den siste av hennes generasjon borte. Hun var den yngste av åtte søsken. Min oldefar var den eldste. I tillegg hadde de fire søstre og to brødre. Alle vokste opp i dette huset. Skal tro hva de lekte med, hva de likte best å få til middag og hva de snakket med hverandre om da de var små...

Belagd med äkta guld

Jeg er ikke så glad i å vaske. Til jul prøver jeg imidlertid å ta et aldri så lite skippertak. Da vasker jeg til og med prismene i lysekrona på stua. Jeg gnikker riktignok ikke en og en for hånd, men lampa ser likevel atskillig blankere ut når jeg er ferdig enn den gjør når jeg begynner. Riktig julestemning blir det faktisk.

Lysekrona er neppe særlig gammel. Heller ikke særlig eksklusiv. Postordre fra Spar Kjøp tipper jeg. Men på toppen står det Belagd med äkta guld. Det holder for meg.

Ubrukbar. Ikke god.

"Ubrukbar. Ikke god." Det er min oldemors dom over Alma og Alettes oppskrift på Havrekjeks av gryn. Det er med andre ord best å spare seg bryet med å ta fram de pressede havregrynene og hjortetaksaltet i år.

En sort mindre å bake, altså. Jeg skal bruke resten av kvelden på å saumfare Mat og Husstel for flere oppskrifter med samme attest. Finner jeg seks til er julebaksten over. På sett og vis.

Julekake etter Alma og Alette

I det adventstida for alvor tar til og desember melder seg til tjeneste, sveiper tankene hen til julebaksten. Skal jeg være ærlig overlater jeg det meste av den til andre - det har sine fordeler å feire jul heime hos mor - men fra tid til annen tas bakeforklet fram også her i gården.

Alma og Alette, forfatterne bak den oppdragende boka Mat og Husstel fra 1920, har fått kvile i skuffen ei stund. På tide å slippe dem ut nå som det snart er jul:

“Julekake, finere

1 l. nysilt melk,

60 - 80 gr. gjær,

400 gr. smør,

375 gr. sukker,

1/2 teske støtt kardemomme (6 sykker),

hvetemel,

250 gr. stenfrie rosiner,

250 gr. sukat.”

De har nok sluppet opp for nysilt melk på samvirkelaget i disse førjulstider, men ellers virker ingrediensene kurante. Selve blandeprosessen synes jeg imidlertid ser noe omstendig ut.

“Melken varmes opp til den blir lunken, og endel av det sigtede mel has i til en løs deig, der arbeides godt. Gjæren utrøres i litt sukker eller melk og blandes godt i deigen. Den tildækkes og sættes paa et varmt sted for at æse til sin dobbelte størrelse. Naar den er færdigæst, tilsættes det smeltede smør (men ikke for varmt), sukker og den støtte kardemomme. Deigen arbeides godt under tilsætning av mere mel, til den blir passe fast til utbakning, og faar atter æse opp.”

Takk og lov for elektriske eltemaskiner. For som Alma og Alette bemerker i parentes:

“(Jo bedre deigen blir arbeidet, desto bedre blir bakverket.)”

Når man har kommet så langt, er det bare selve rosinen i julekaka igjen, så å si:

“Når deigen er ferdigæst, deles den i 2 - 3 dele efter som man vil ha kakerne store eller smaa. De rensede, skyllede og tørrede rosiner og den i smaa terninger opskaarne sukat blandes og arbeides ind i deigen, der formes til runde glatte kaker. De sættes paa melet plate. Naar kakerne er godt opæste, skjæres et let snit rundt midten. De oversmøres med egg og stekes i middelvarm ovn 3/4 - 1 time efter størrelsen.”

Deretter avslutter Alma og Alette med et par siste tips:

“Til hverdags kan rosiner og sukat godt undværes i julekake.

(I Julekakedeig has ikke kanel, da den gjør kaken mørk.)”

Bare sånn i tilfelle du skulle falle for fristelsen til å elte inn litt kanel helt til slutt.