Lampe-renessanse

Søndag viste jeg bilder fra kontoret med blant annet denne nye lampa. Da den først kom til gards så den ikke riktig sånn ut. Da var den 70-talls gullfarga. Jeg tror det var en ganske heit lampefarge på den tida, vi hadde ei gullfarga spisebordslampe hjemme i dalen også. Denne skjermen fant jeg rett og slett blant el-avfallet da vi leverte fra oss noe som hørte bedre hjemme der. Den var uten det meste: Ledning, oppheng - alt mangla. Men fasongen var ganske fin, så jeg nappa den med meg.

For at lampeskjermen skulle bli dugandes i heimen trengte jeg i tillegg:

1 boks spraylakk

2 ledninger med tøytrekk

1 pæresokkel

1 lysbryter

1 støpsel

Ledningene fant jeg på Cl** O****n. De har også det andre man trenger til sånt arbeid. Har man kortere vei til strømuttak enn vi hadde holder det nok med ei ledning, og har man et uttak kobla til lysbryter fra før er det selvsagt ikke nødvendig med ekstra bryter på ledninga. Spraylakken fant jeg på Pan***o. Den var veldig lett å jobbe med, og tørka fort, så den anbefaler jeg gjerne. 

I tillegg trenger man et menneske som ikke får nervøst sammenbrudd med tanken på å koble ei ledning til et støpsel. Sånt har man nemlig lov til å gjøre sjøl, så det er egentlig ingen grunn til panikk. Det er bare ikke snakk om at jeg gjør det sjøl.

For et par hundrelapper fikk vi ny lampe på kontoret. Det er kanskje ikke usannsynlig at vi hadde funnet en helt ny skjerm til samme prisen, men da hadde vi vært nødt til å lete litt. Og så hadde det ikke vært like artig!

Og det ble lys

Dette er et sjeldent bilde. Det er nemlig veldig uvanlig at det er så ryddig på kontoret. Som oftest er det her vi samler ting vi ikke helt vet hvor vi skal gjøre av når resten av huset skal ryddes. I tillegg har det vært ganske mørkt her fordi vinduskarmene har vært umalte og det i tillegg mangla skikkelig arbeidslys over skrivebordet. En liten innsats på begge feltene i februar har gjort underverker. Vinduskarmene malte husets egen handymann, mens jeg sjøl lakkerte et gammelt lampefunn tiltenkt formålet. Mer om det en annen gang.

Tapetet er satt opp av en av mine onkler, antakelig på 60-tallet. Den er egentlig ganske stilig, men fargen er litt krevende. Skrivebordet har jeg hatt i over 20 år. Da jeg kjøpte det (for konfirmasjonspengene!) på 90-tallet var det luta slik alt skulle være på den tida, men jeg malte det i fjor sommer. Stolen har jeg fått av min bestemor, som igjen hadde fått den fra det gamle hotellet hvor hun jobba som ung. Den var brunlakkert da jeg fikk den, men i tråd med moten luta jeg den. Planen er å lakke den i opprinnelig farge igjen.

Dette lille bordet har stått her i huset siden krigen. Ingen vet hvor det kommer fra, det sto rett og slett igjen etter tyskere som brukte huset mens familien var evakuert. Mest sannsynlig kommer det vel fra et annet hus i området, men hvilket er det ikke mulig å si. Uansett er bordet både pent og praktisk, for tida som avlastningsbord på kontoret.

Den lille mugga er fra Egersund, og ei av flere mugger jeg var så heldig å arve etter min bestemor i dalen. Det finnes mange skatter blant det som ingen andre vil ha. Og mugger kan brukes til så mangt, for eksempel strikkepinner.

Før:

  

Ei hemmelig dør

I dag fant vi ei hemmelig dør. Eller det vil si: Selve døra har alltid vært der, men den hadde en skjult hemmelighet. Døra så nemlig slik ut i morreste da vi våkna:

Det er døra fra mellomgangen til stua. Mellomgangen ligger i nordenden av huset, og forbinder soverom, kontor og bad med stua og bakgangen (til høyre i bildet). Inndelinga i rom blei gjort om på 60-tallet, og det blei satt inn noen nye dører som sikkert var veldig fine den gang. Døra inn til stua blei imidlertid beholdt, men for at den skulle harmonere med de tre andre dørene i gangen blei det slått ei slett plate på baksida. I dag fikk vi lyst til å se bakom plata, og dette var det vi fant:

Vi var skjønt enige om at døra så mye bedre ut sånn. Jeg vet ikke når den heftige grønnfargen blei malt, men det er ikke den opprinnelige fargen. Under ser man nemlig at døra har vært brun aller først. Akkurat der man passerer når man går ut og kanskje først og fremst inn er det ganske tydelige slitasjeskader. Vi syntes det var stilig, og vurderer å beholde døra akkurat sånn - uten ny maling - når resten av gangen skal til pers.

Når vi så den "nye" døra fikk vi blod på tann, og tok tak i arbeidet med dørskiltene med det samme. Ettersom årene har gått har de blitt dekka av flere og flere lag maling, spesielt dette på stuedøra (altså den andre sida av grønndøra). Slike skatter fortjener bedre.

Først bada vi skiltene i malingsfjerner. Den hadde tørka litt og blitt til en slags grøt, men funka likevel. Det tok litt tid å komme gjennom alle lagene, men den som venter på noe godt og så videre.

Finnpussen gjorde vi med litt messingpuss utviklet av en gullsmed, som det sto på flaska. Etter en omgang med pussekluten så skiltene ut som om de skulle vært kjøpt i fjor. Forskjellen fra bildet over er så stor at man nesten ikke kan se at det er de samme dørskiltene. Sånn ser stuedøra ut nå:

Vi er kjempefornøyde. Tenk om det hadde vært mulig å finne flere slike dørklinker og -skilt, jeg har dessverre bare noen få. Årets julegavetips!!

Tre vs. plast

Trefjøler har fått rykte på seg for å være uhygieniske - direkte bakteriebomber rett og slett. Jeg har inntrykk av at man i de fleste hjem har erstatta alle trefjøler så nær som brødfjøla med plastfjøler. I min oldemors hus har vi egentlig gjort det samme, spesielt etter at vi til jul fikk et kjempeflott sett med nye formålsmerka plastfjøler som både var hendige og gjorde seg ganske godt på benken.

Likevel står de gamle trefjølene framme. De er jo fine, og hører hjemme på kjøkkenet uavhengig av hvor ofte de er i bruk. Og er tre egentlig så uhygienisk? Derom strides faktisk de lærde. Noen mener at det porøse materialet i trefjøla gjør at den tørker fortere enn plast, og dermed utgjør et dårligere vekstmiljø for bakteriene. Er plastfjøla helt ny er den lett å holde ren, men jo flere hakk jo mer uhygienisk. Det er altså ikke så enkelt at plast vinner uansett.

Bortsett fra de nye fjølene er det ikke så mye plast her i huset. Stort sett bruker jeg det jeg har, gammelt eller nytt. Disse kopphånddukene i lin, derimot, er jeg litt gjerrig med. De er vaska og strøket mange ganger, og er mjuke og fine. De hadde med andre ord sikkert vært veldig gode til tørking av fine glass, men jeg har liksom ikke råd.

Dette bollesettet er jeg også litt forsiktig med. Jeg fikk det av min bestemor i dalen, som mente hun hadde fått det med seg herfra da hun flytta ut i si tid. Det har fått en del hakk og skader langs kantene gjennom årenes løp, og det er grunnen til at det helst står til pynt. Gammelt må det nødvenidgvis også være, selv om stempelet under egentlig ikke sier meg noe. Det ser ut som en supermann-S, og så står det 1184/2 , 1184/3 og 1184/5. Kanskje det betyr at det har vært flere skåler i settet, jeg savner liksom /1 og /4.

På golvet

Filleryer er i vinden for tida, og det skjønner jeg godt. Her i huset er de nemlig alltid i vinden. Min oldemor har etterlatt seg utallige hjemmevevde filleryer (eller matter som vi også kaller dem), og de fleste er i daglig bruk. Som for eksempel denne som utgjør en barriere mellom det iskalde ganggolvet og føtter på vei ut eller inn i sko. Den var det egentlig min mor som fikk av oldemor, men etter mange år i dalen har den returnert til stedet der den blei skapt.

På loftsrommet har ei matte i grønn- og bruntoner fått sin plass. Mange av de mattene jeg fant i huset da jeg overtok har veldig fine fargekombinasjoner som kom ekstra til sin rett da de blei kombinert med de riktige møblene og det rette nipset.

På det ene gjesterommet gjør ei matte i fine blåtoner overgangen fra sengevarmen til verden utenfor litt mindre brutalt, og rommet i seg sjøl mye mer trivelig.

På loftet står det en mattevev med ferdig renning på. I eske på eske ligger mattefiller ferdig på nøster, sortert etter farger og klar til å brukes. Kanskje det får bli årets prosjekt, det hadde jo vært artig med noe jeg sjøl har vevd på golvet også.