Jul i mitt hus

Nå, tredje helg i advent, begynner det endelig å snike seg på med litt julestemning i min oldermors hus og i eierens hode. Ferieavvikling og hektiske dager på jobb har bidratt til å forskyve alle juleforberedelser ut i det blå, men i går var det duket for den årlige julemiddagen med ei venninne, med påfølgende julefilm, og da kjente jeg at nå er det advent.

Etter uker på farten og med mange hjemlige prosjekter på gang samtidig har jeg endelig fått oppretta sånn noenlunde ro og orden på kjøkkenet igjen. Et gammelt melkespann, noen lerkekvister og 10 - 12 papirstjerner må betraktes som den foreløpige prikken over i-en. Alt pent plassert på mitt nymalte kjøkkenbord, som med to strøk grunning og like mange strøk med vanlig maling blei et stort løft for kjøkkenstemninga. Nå gjenstår bare et par - tre andre små og store prosjekter før jul. Jeg tror det skal gå fint.

Et prosjekt kommer sjelden alene

Jeg har i alle år hatt oldemors gamle respateks-bord på kjøkkenet, men etter mange års bruk er det så slitt at det fungerer som en magnet på støv. Selv jeg syntes det blei uholdbart i lengden, og jeg har ikke akkurat støv på hjernen.

Å finne et helt nytt bord var ikke så aktuelt, for jeg synes ikke egentlig at de helt glatte spraylakkerte overflatene på møbelforretningenes alternativer passer så godt her i huset. Ikke var det så lett å finne et som passa heller, det er ikke så stort det kjøkkenet mitt. Ønsket var dermed et brukt bord i heltre som var mulig å male opp. Og plutselig dukket det opp et på markedet, nærmere bestemt hos mine svigerforeldre som var klare for litt forandring i heimen. Et lakkert heltrebord med to klaffer fant dermed et nytt hjem i min oldemors hus.

Når det alt lukter maling over hele huset er det like greit å bare kjøre på, ikke sant? I kjent stil, så klart, det er om å gjøre å male mens inspirasjonen er varm.  Med andre ord: Man har ikke tid til å rulle vekk matta først, her er det bare å dekke til med plast og la det stå til. For ordens skyld: Flekkene på gulvet er ikke maling. Fort, ikke gæli er mottoet.

Det gikk så fort at jeg ikke rakk å ta det obligatoriske før-bildet. På dette bildet er prosessen kommet så langt som til to strøk med grunning og ett strøk med egghvit. Skumle rykter forteller at det er nødvendig med minst fire strøk på sånne prosjekter. Jeg håper det er til sammen.

Skumle saker

I dag har jeg gjort noe skummelt. Jeg har lakkert den gamle kommoden i gangen. Uhu. Når penselen først traff den trekvite overflata var det ingen vei tilbake. Da var det bare å smøre utover så jevnt og pent som mulig og håpe at man ikke kommer til å angre.

Kommoden har jeg hatt siden jeg var tenåring, men sjøl om det er lenge sida er den atskillig eldre enn det. Han som har laget den var gårdbruker i dalen, men står bak mange fine gamle møbler. Han døde i 1954, men jeg antar at hans storhetstid som møbelsnekker var lenge før den tid, ikke minst ut fra stilen.

Jeg fikk kommoden av min bestemor, som igjen hadde fått den av møbelsnekkerens datter (tenk å gi bort sånt!). Da min bestemor fikk den var den malt med rød golvmaling - uvisst av hvilken grunn - og ikke så veldig pen. Sånn var den også da jeg overtok den. Det var i den tida da alt skulle være luta, så rødfargen satt ikke på så lenge. Etter den tid har den vært trekvit og sto mange år på pikerommet mitt.

Da jeg overtok min oldemors hus sto kommodens bror (eller søster) på soverrommet jeg bruker i dag,  en kommode laget av samme møbelsnekker, i samme stil, med to skuffer og to skap. Dessverre for meg og heldivis for min gamle onkel S var den hans arv og flytta derfor mange mil til sydligere breddegrader. Min egen kommode på pikerommet kom dermed til heder og verdighet igjen som erstatning, gangmøbel og oppbevaring for luer, skjerf og votter.

Jeg har alltid visst at kommoden egentlig verken har vært trekvit eller rød. Nå er tida kommet for å prøve å gjenskape det gamle uttrykket. Jeg har en liten mistanke om at møbelsnekkeren opprinnelig hadde brukt aldri så lite ådringsteknikk på skuffene for å få dem til å se riktig edle ut. Sånt kan jeg dessverre ikke, men jeg tror det blir fint likevel.

Nesten i mål

Jeg er nesten i mål med Prosjekt Gang: Alle vegger er malt. Alle lister er malt. Golvet er malt. Det eneste jeg ikke har gitt meg i kast med i denne omgangen er taket. Det ser sant å si ut som om det i si tid er malt med ei blanding av diverse restemaling, for det har en ubestemmelig beige farge. Jeg har likevel bestemt meg for å ikke gi meg i kast med akkurat det i denne omgangen. De fleste innbyggerne i denne kommunen har jo uansett øynene festa nærmere golvet enn taket, så det blir neppe lagt merke til med det første.

Hva som gjenstår? Flytte møbler, speil og bilder inn igjen sånn at ny-gangen kan tas i bruk.

Gråmandag

Etter to strøk framstår den nye fargen i gangen omtrent slik den gjorde i butikken: Lys grå. Kanskje med et bittelite islett blått, jeg er ikke sikker. Vinduskarmene som inntil forrige uke så kvite ut så i alle fall nesten lysegule ut etter at den nye fargen kom på veggen, så da var det bare å finne fram maling for list og karm. Det baller på seg dette prosjektet.

Uansett: Målet om en lysere gang er uten tvil oppnådd. Nå gjenstår bare noen strøk på golvet samt en liten, men ganske likevel ganske stor avgjørelse: Hva gjør jeg med dørene? Å male eller ikke male - det er spørsmålet.

Tråkka på

Gulvet i gangen har all grunn til å føle seg tråkka på. Ribba for alle matter og møbler under det pågående veggmaleprosjektet blir golvets sørgelige situasjonen tydelig også for husets eier, og det er ikke lengre mulig å lukke øynene for at tidens tann har gnagd hardt i dette tilfellet. Tusenvis av sko har slipt ned malingslagene, med god hjelp av tyske stålhæler under okkupasjonstida.

Resultatet har latt seg skjule under matta, men med nymalte vegger blir nok kontrasten for stor. 3 liter golvmaling er derfor kjøpt inn. Ikke brunt som det første laget som blei malt en gang tidlig på 1900-tallet. Derimot grått, som det er nå, men en litt annen kulør. Jeg tror det blir bra.

Kræsj pink

Da jeg fikk nytt rom en gang på åttitallet var det rosa som var det store. Jeg hadde rosa tapet med lyseblå og kvite småblomster på. Åh, det var så fint!

Femogtjue år etter har den fasen for lengst passert, og min oldemors rosa gang har ikke samme virkning på meg som pikeromstapetet i sin tid hadde. Jeg har derimot lurt på hva som fikk den som malte gangen i sin tid til å velge fargen. Kan det ha vært halv pris på Samvirkelaget? 10 liter rosa maling til kun 49 kroner og 90 øre?

Rosa viser seg nemlig å være en ikke spesielt lys og trivelig farge. I alle fall ikke denne, som jeg ikke engang tror er mulig å finne igjen i moderne fargekart. Med kun ett vindu i gangen, som i tillegg er halvveis dekket av trappa opp til loftet, er gangen rett og slett ganske dyster.

Men det er det jo mulig å gjøre noe med. Med maling til 549 kroner spannet fra M**bo.

Siste vers

Siste vers for sommeren synges alltid den dagen jeg plukker inn sommerblomstene som har stått i krukker rundt omkring. I år var det i dag. Høstsangen har riktignok gjort sitt beste for å overdøve sommeren, men man hører som kjent bare det man vil høre.

Reiseklar

Det kan lønne seg å hjelpe svigerfar. I alle fall hvis han har behov for å rydde mørkeloftet og sjøl jobber under mottoet "Hiv rasket". Da kan man nemlig ende opp som den nye eieren av både det ene og det andre. For eksempel tre gamle kofferter, et utall gamle ullgensere, enda flere gamle dynetrekk og ca. 150 gamle tefat.

Jeg har ikke den ringeste anelse om hva jeg skal bruke noe av det til. Jeg bare vet at jeg kommer til å få bruk for det.

Gamle saker om igjen

I sommer slo jeg til på et godt tilbud på I**A og kjøpte meg ny golvmatte til en slikk og ingenting. Matta er lilla og var et friskt innslag i stua, men jeg kunne ikke oppdrive ett eneste matchende putetrekk i hele huset. Ettersom min oldemors hus ikke akkurat er omgitt av heftige interiørforretninger havna "nye putetrekk" på handlelista til neste bytur.

Så blei det plutselig lys i lyspæra - for hadde ikke jeg nemlig et anseelig lager av gamle gardiner og dynetrekk og annet rart i fra min oldemors skap som jeg ikke hadde hjerte til å kaste på grunn av de fine mønstrene? Og lå det ikke et enslig lilla gardinfag fra 60-tallet midt iblant dem? Jo! Dermed blei ett gardinfag til to putevar.

Selve produksjonsprosessen tok under 30 minutter, og er så enkel at jeg ikke skal fornærme dere med å forklare den nærmere. Det holder å si at ett standard gardinfag på 133 cm lengde og 110 cm bredde rekker til to putevar på 50 x 50 cm (litt avhengig av mønsterrapportene). Er du skikkelig smart - sånn som meg - slipper du unna med fire lengder med saksa og fire sømmer på maskinen. Og er du ekstra heldig er gardinen av strykefritt stoff - sånn som min - og da slipper du til og med å hente strykebrettet.