Eksplosjonsfare

Fem sammenhengende dager med temperaturer rundt 20 pluss. Tidvis blankstille fjord. Vårlig regn. Er det rart naturen eksploderer?

Omgivelsene rundt oldemors hus er i ferd med å forvandles fra grå og trist, til grønn og frisk. Herlig...

Tak over hodet

Selv om det ikke har skjedd så mange endringer med huset etter at jeg overtok, så er det som har skjedd store og viktige ting. Taket, for eksempel, viste seg i 2006 å lekke som en sil et par steder på loftet. Når det regna ute, rant det i strie strømmer langs tømmerveggen på loftsgangen, og sånn kan man selvsagt ikke ha det.

Etter en tur i banken, der jeg måtte låne mere penger enn jeg trengte for å kjøpe selve huset (!), var det klart for å engasjere et par handy-men til å ta i et tak. De gamle eternit-platene blei løfta ned, neveren og det gamle materialet under fjerna og nytt takreisverk satt opp, klart til å ta imot nytt takdekke.

Opprinnelig var det visstnok torvtak på huset, men det var det ikke aktuelt å sette opp nå. Heller ikke ekte skiferstein. Begge deler ville krevd ekstra styrke i undertaket, og sååå god råd har ikke denne damen. Valget falt i stedet på takshingel, som i følge leverandøren tåler det meste av vær og vind, og er dekket med knust naturlig shingel. Så på en måte er det altså steintak likevel. Jeg valgte den dråpeformede grå varianten, ettersom den er å se (som ekte takstein) på flere eldre hus fra omlag samme tidsepoke som dette.

Skal jeg si det sjøl er resultatet slett ikke verst - jeg synes taket passer godt til huset og den nye veggfargen. Nå er det bare resten igjen...

Betingelserne for at faa et godt brød

Brødløs etter flere uker med nedprioritering av huslige sysler er det på tide å ty til Mølleren og Godt gammeldags havrebrød på 1-2-3. Alma og Alette i Mat og Husstel hadde nok fnyst foraktelig om de hadde visst hvor enkelt dagens husmødre gjør det for seg sjøl. Til mitt forsvar bør det holde å nevne at langt flere faktisk kjøper helt ferdige brød i butikken...

I følge de to damene er det fire betingelser “for at faa godt brød:

1. Godt mel,

2. god gjær,

3. tilstrekkelig varme og tid til hævning av deigen og

4. passe varm ovn.”

Melblandinga har jeg som sagt overlatt til andre, men som et kvalitetskriterie framholder Alma og Alette at “godt mel maa ha en frisk lugt og smak, det maa kjendes tørt.” Suksessen ligger i oppbevaringa: “Mel maa altid opbevares paa et tørt sted, ikke i en kjelder. I den kolde aarstid maa melet tas ind fra melbod eller stabur og staa ca. 1 døgn i et varmt rum eller saa lenge før bakingen at melet har stuetemperatur.” Jeg får sette min lit til at Coopen - mitt foretrukne mellager - har fulgt de gjeldene retningslinjene før melet kom i hus her. Når det gjelder damenes siste melråd, som gjelder sikting før bruk, må jeg innrømme at jeg synder når det er brød som skal bakes. Men det kan hende behovet ikke er til stede under dagens forhold: “Melet bør altid sigtes før bruk. Derved fjernes mulige klumper, hyssingstumper [!] o.l”

Takket være tørrgjærens inntog på kjøkkenet sparer jeg meg åpenbart for mange andre bekymringer også. Alma og Alette har nemlig avsett ei hel side til temaet. Jeg nøyer meg med å bite meg merke i at “I sterk varme eller kulde dræpes gjærsoppen.”.

I følge mine husstellsmentorer er det til slutt meget viktig at ovnen er passe varm. “Ved litt erfaring vil man kunne skjønne om ovnen er passe varm ved at stikke haanden indi den.” Verden har heldigvis blitt litt enklere, min erfaring tilsier nemlig at et lite lys på stekeovnen slukkes automatisk når temperaturen er passe...

5000 kilo prima tyttebær

Fra ei krå på mørkeloftet klarte jeg å lure fram noen krøllete papirer som viste seg å være gamle brev og dokumenter fra den tida min tippoldefar Kr. drev handel i huset. Det er langt fra hele handelsarkivet, det har visstnok gått opp i røyk for mange år sida. Men de få papirene som er igjen gir likevel noen artige glimt fra tida før Samvirkelagene gjorde sitt inntog på handelsarenaen.

Papirene viser tydelig at det var om å gjøre å ha mange bein å stå på. Blant annet sender en av de større handelsmennene i nordfylket den 20. september 1922 følgende bestilling til min tippoldefar, for anledningen titulert som Herr Kr. D.:

“Ad. tyttebær. Jeg har bruk for ca. 5000 kilo prima tyttebær i tønder for snarest avsendelse. Hvis De kan skaffe mig noget herav, saa skal jeg betale 55 øre kiloet inclusive tønder, men fob, altsaa kun levert ombord i dampskib, og kunde tønderne bare sendes ombord i dampskib paa erindringskart hertil, saa blev de herfra kartert. Hver tønde maatte være merket med tara, brutto- og nettovægt, samt merket: K.D/I.H.G og maatte De sende mig vægtnota, samt opgave over tøndetal m.v. Jeg imøteser Deres meddelelse og tegner

Med høiagtelse

J.H.G.”

Claus Andersen Pelsvareforretning har mottatt 35 store og 24 smaa Røskat, samt 3 Røskat intet vært [verdt] og sender 553 kroner i contanter i retur den 17. desember 1919.

Varer blei også tatt inn til butikken, så klart. Andresen Vaabenforretning (som faktisk heter det samme i dag) sender 26. oktober 1921 regning for 2 poser engelske hagl, til den nette sum av 42 kroner. Prisen er åpenbart verdt å kommentere, for leverandøren føyer til:

“Prisene har steget voldsomt i det sidste paa Engelske hagl det er nesten ikke at opdrive. Norske falder mer billigere; men jeg har ikke disse paa lager nu.”

Nei, sikkert ikke...

Målt og veid

Denne vekta henta jeg ned fra mørkeloftet så snart jeg oppdaga den. Jeg er ganske sikker på at den blei brukt i den tida det var butikkdrift her i huset, men nøyaktig hvor gammel den er aner jeg ikke.

Jeg har lest meg fram til at det korrekte navnet på denne typen vekt er desimalvekt. Noen kaller den også sekkevekt, fordi den var høvelig til nettopp veiing av sekker - blant anna. Det var vanlig å ha slike vekter rundt omkring på gårdene, og i alle fall hos handelsmannen, og den var godkjent for kjøp og salg.

På desimalvekta har ikke vektstanga like lange armer. Lasta blir holdt i likevekt av en tiendedel så tunge lodd. Med andre ord: Dersom du har lasta opp 50 kilo mel i en sekk på den store plata til venstre, så bli vekta holdt i balanse av et 5 kilos lodd på den lille plata som henger på høyre side. På bjelken over er det ei lita kule, et skyvelodd, som blir brukt til å finregulerer vekta slik at den kan avleses mer nøyaktig. Verdien på dette skyveloddet skal visstnok ikke ganges opp med 10.

Dessverre mangler jeg loddene, jeg har i alle fall ikke klart å finne dem noen steder så langt. Det hadde selvsagt vært ekstra artig om også de var med, men uansett er det jo intet mindre enn et genialt prinsipp for veiing av tunge varer. Tenk om den stakkars butikkbetjenten hadde vært nødt til å slepe på 50-kilos tunge lodd hver gang han skulle selge litt ekstra mel til en langveisfarende kunde...

Handel og vandel

Min oldemors hus (helt til venstre i bildet) har vært brukt til så mangt. Blant anna er butikkhistorien til huset ganske lang, både før og etter andre verdenskrig.

Hvis vi hopper rett inn i siste del av historien, så var det her det første Samvirkelaget i bygda blei åpna 21. januar 1946. Det var i følge jubileumsskriftet for Samvirkelaget (utgitt 1990) min oldeonkel K., som satt i det første styret og som bodde i huset, som antydet for stiftelsesmøtet at butikken inntil videre kunne leie lokaler i gården. I alle fall fattet de 70 frammøtte følende vedtak:

“Da K.D. har lovet å leie hus til butikklokaler, pålegges styret å få leieforholdet kontraktert. Så snart dette er bragt i orden, setter styret i gang nødvendige innredningsarbeider, og setter all sin kraft inn på å få forretningen i gang i løpet av høsten 1945.”

Oldeonkel K. blei sjøl tilsatt som betjent i mars 1946, med ei månedslønn på 225 kroner. Som en historisk kuriøsitet kan det nevnes at butikkdamen som blei ansatt samtidig måtte nøye seg med 75 kroner i måneden...

Butikkdamen forteller om relativt moderne åpningstider, fra klokka halv ni om morran til seks på kvelden. Hun forteller også hvordan det var å jobbe i butikken:

“Inne i butikken var det veldig trangt om plassen, men vi kunne ikke klage. Vi var ikke vant med noe bedre. Egentlig var det et landsens kjøkken som var innredet til butikk.”

To tredjedeler av butikken var avsatt til kundene, mens betjeninga måtte smyge seg rundt hverandre innafor disken på den siste tredjedelen. I tillegg var det ikke nok hylleplass, så mange av varene lå strødd på golvet. I disken var det tørrvarer som gryn, mel og sukker som blei veid på dårlige vekter og solgt i løsvekt. Sirup og tjære var lagra på tønner, og måtte tappes uten å søle for mye på golvet hver gang en kunde skulle handle slikt. Bestyreren hadde kontoret sitt under loftstrappa, og hadde ikke stort bedre forhold enn betjeninga uten plass til annet enn ett lite bord og to små krakker.

De midlertidige lokalene i min oldmors hus blei forlatt til fordel for litt større lokaler 200 meter sør for gården i 1947/48. Dermed var handleshistorien i huset over.

Rengjøring av værelser

Før dagens husvask kan det være greit å konferere med Alma og Alette i Mat og husstel. Her er det både pekefinger og trøst:

“Gjennemført orden og renslighet er den første betingelse for at værelsene kan bli hyggelige. Hyggen ligger ikke i lukseriøst utstyr, men i at utstyret er ordnet med smak, og at alt er ordentlig og rent.”

Det er med andre ord bare å sette sin lit til den gode smak...

Emaljebøtta og skrubben på bildet er når sant skal sies ikke lengre i bruk til husvask. (Noen vil kanskje hevde at plastbøttene her i huset heller ikke er for ofte i bruk, men det er en helt annen sak.) Bøtta holder neppe så godt på vann mer, men den har absolutt sin sjarm i behold så jeg bruker den til hageredskapene mine om sommeren.

God sikt og fine forhold

Da jeg var lita brukte jeg å være mye hos min bestemor i dalen. Hun hadde ei stor blikkbøtte til mel, og oppi den sto en melsikt jeg ikke hadde sett maken til noe annet sted. Å leke med den var bestandig artig.

Stor var gleden da jeg oppdaga en akkurat likedan sikt i min oldemors skjå. Den var temmelig rusten, og det er nok ikke råd å få den helt fin igjen etter mange år med vekslende luftfuktighet og kummerlige forhold, men jeg har likevel tatt den inn i varmen.

Sikten er et såkalt fantearbeid, eller taterarbeid som det nok heter på disse kanter. På fint og fransk heter det fil de fer og både originale produkter og etterlikninger har blitt voldsomt populært blant de som satser på den franske landstil.

Oppfinnelsen består rett og slett av hesjestreng, som en omreisende kar i si tid på fiffigste vis har bearbeidet med tang slik at strengen nå er verdens mest praktiske melsikt. Ingen grunn til å få klumper i kakerøra heretter, med andre ord.

Ny vri på soverommet

Soverommet mitt er - om man ser bort fra spiskammerset - det minste rommet i 1. etasje. Det, sammen med en veldig upraktisk bjelke og et trappeløp i taket, skapte visse utfordringer når den enkeltsenga som opprinnelige sto her da jeg flytta inn skulle erstattes med et litt romsligere natteleie.

Ettersom bjelken antakelig er bærende er det ikke noe å gjøre med den, og trappa er jo også en nødvendighet for å komme seg på loftet. Så hva kunne gjøres? I høst så jeg omsider lyset etter å ha hatt det som på bildet under i mange år (gremmm...). Det var rett og slett bare å snu på flisa.

Det gamle skapet har gått opp i røyk og er erstatta med et nytt og lavere skap som går under bjelken. Senga har fått plass under trappeløpet, og den brune veggen som såvidt kan skimtes på "før"-bildet er malt i Jotuns "Tornerose" som matchet tapetet min mors onkel har lagt en gang i forrige århundre. Det kunne vel knapt vært et mer passende navn på soveromsmalinga, jeg sover veldig godt for tida...

Portrett av min oldemor

Dette er jo en blogg om min oldemors hus, og da er det kanskje passende å vise dette nydelige håndkolorerte fotografiet av min avdøde oldemor. Jeg vet ikke når bildet er tatt, men det er nok en vinterdag i min oldemors tidlige ungdom. Hun var født i 1908, så kanskje en gang på midten av 20-tallet? Originalen tilhører noen andre, men jeg har fått det oppfotografert og tenkte jeg skulle finne en fin plass til det på veggen.