Å ta det piano

Det er meninga at jeg skal ta det piano for tida, og det kan jeg i grunnen gjøre med god samvittighet. I alle fall hvis man tar utgangspunkt i stua. Den er nemlig nesten helt ferdig, det mangler bare sparkel, grunning og tapet på en vegg. Alle de tre andre veggene er ferdige, og i helga har vi for første gang også kunnet nyte en støvfri utgave av stua.

Jeg er veldig fornøyd med den nye fargen både på veggene, vinduskarmene og dørlistene. Veggfargen er spesialblanda etter fargen på tapetet som skal opp på den siste veggen, og har en ganske kryptisk fargekode. Jeg fikk beskjed om å ta lokket med meg tilbake om jeg trengte mer, men jeg tror kanskje det er mulig å få noe ut av følgende også: Baronesse fløyel BV001½ RE001½ 1/2 SS003.

Når vi fjerna det gamle gardinbrettet over vinduene, viste det seg for det første at vinduskarmen faktisk ikke var malt over vinduet. Dessuten var det malt bare ett strøk, mens det nok trengtes to. Nå er alt malt med helt alminnelig Lady Classic 40 Egghvit 0502Y 1001, og det ser kjempekvitt ut sammenligna med før. Dessverre har jeg ingen bilder av det.

Golvlistene er malt i samme farge som jeg har brukt i den enda ganske nymalte gangen: Oxan gulvmaling S4005-R80B. Desverre må nok golvebelegget bli liggende enda ei stund (les: noen år), men det anser jeg som en bagatell i den store sammenhengen. 

Bildene: Pianoet, som jeg desverre ikke spiller på, fyller nesten hele stua. Men det er ikke snakk om at det skal ut herifra. Pianokrakken har min bestefar i dalen snekra. Han snekra minst en til som står hos mine foreldre. Den hekla matta den står på har enten min oldemor eller min tante hekla, mens teppet over er det jeg som står for. Samovaren har min oldemor fått i gave fra en av sine sønner er det blitt meg fortalt. Det runde fatet som såvidt synes var i huset da jeg flytta inn, mens serveringsbrettet og kakefatet er arvegods fra min bestemor i dalen. Serveringsbrettet hadde hun hengende på kjøkkenveggen, og jeg er ganske sikker på at hun selv hadde fått det av min oldermor. Det har med andre ord vendt hjem.

Trolljegeren

I det ene hjørnet av stua har det inntil i går stått en oljekamin av typen Trolla 640. Som kamin har den imidlertid ikke fungert så lenge jeg har bodd her, og strengt tatt ikke så lenge jeg kan huske heller. Oljetanken blei gravd opp for sju år siden, og den inneholdt stort sett bare vann. Så kaminen har i grunnen bare stått der, og egentlig kun fungert som et temmelig ruvende blomsterbord og en temmelig irriterende støvsamler.

Nå som det foregår litt oppussing i stua sto kaminen lagelig til nest øverst på farvel-lista (øverst sto et brunt gardinbrett), og i går var dagen kommet. I løpet av en halvtimes tid hadde husets egen trolljeger, med litt hjelp fra assistenten (les: undertegnede) gjort slutt på det hele.

Selv om ovnen faktisk hadde en viss estetisk verdi når man studerer den nærmere må jeg si at det tomme hjørnet tiltaler meg mer.

Royale spisevaner

Jeg fikk raskt en bestikkfavoritt etter at jeg flytta inn i min oldemors hus. I skuffene her lå nemlig fire borkniver merket Skaugum med kvitt skaft, og tre likedanne med stålskaft. De med kvitt skaft er de beste å holde i, men uansett er det bladet som gjør den store forskjellen. De er nemlig ypperlige både til å spise middag med, og til å smøre brødskiva med.

Jeg har vært på jakt etter flere av samme type kjempelenge, men de er temmelig vanskelig å finne. Det vil si: Geilo jernvarefabrikk produserer dem fremdeles. Poenget er at jeg ville ha noen som var brukt litt. Og plutselig dukka de opp på en bitteliten nettbutikk. Seks stykker i originaleska. Hurra! Nå er jeg oppsatt med kniver til ti, i tillegg til fem dessertkniver jeg kjøpte tidligere. De er en del kortere, men fungerer også utmerket til brødskivesmøring.

Som sagt produseres Skaugum-bestikket ufortrødent videre på Geilo, nå på tredje generasjon. For 60 år siden ga kongehuset den lille fabrikken lov til å benytte Skaugum som varemerke, og jeg tror bestikket må ha slått an for også min bestemor i dalen hadde slike bordkniver. De blei tatt godt vare på, og lå i originaleskene sine når de ikke var i bruk. Med andre ord mesteparten av tida, for det var nok kniver for de store anledninger der i huset.

Skattejakt

Stueprosjektet skrider fram i passe fart. Akkurat nå føler jeg meg sånn passe løsemiddelskadet etter å ha malt begge stuevinduene med god gammeldags oljemaling. Det viste seg nok en gang at de kvite karmene jeg engang hadde ikke var så kvite likevel. Nå ser alt så meget bedre ut.

Å se på maling som tørker er som kjent ikke så inspirerende. Jeg har derfor vært på skattejakt i stedet. Denne gamle dørvrideren, eller dørhandtaket som vi sier her, sitter på ei av de to stuedørene. Den andre døra har et mer moderne dørhandtak i bakelitt, og det taper selvsagt den estetiske kampen mot det gamle. I alle fall på gamle heltredører med speil. Alt har sin tid.

Jeg skulle med andre ord gjerne hatt flere av den gamle typen. Noen søk på nett og henvendelser til forhandlere av gamle bygningsdeler har så langt ikke gitt resultater. En skattejakt ute og inne i min oldemors hus gir tilsammen fire av den samme typen som i stua, i tillegg til to andre. De fire kan selvsagt redistribueres litt, men med nesten tjue dører til sammen i hele huset holder det jo ikke. Så da fortsetter jakten.

På et av handtakene er det stempla inn Kristiania dørvriderfabrikk, og tallet 68. Det er faktisk forløperen til mer kjente TrioVing. Fabrikken blei etablert i 1864, og skrives Christiania dørvriderfabrik overalt der jeg har lest. Fabrikken blei først solgt til Christiania laasefabrik i 1899 og skiftet da visstnok navn til Christiania Dørvrider og Laasefabrik. Om dette også gjorde seg gjeldende for merkinga vet jeg ikke. 

Varemerket "Trio" blei registrert i 1908. Om det betyr at man samtidig endra merkinga av produktene sine vet jeg heller ikke. Uansett har jeg en gryende mistanke om at huset kanskje er noen år eldre enn 1912 som jeg tidligere har gått ut fra, og dersom dørhandtakene er produsert senest 1908 så stemmer det forsåvidt godt overens med det bildet.

Nummer 68 er nok produktnummeret. Det er laget flere reproduksjoner av dørvriderfabrikkens produkter, men så langt har jeg ikke funnet noen nummer 68. Så jakten fortsetter.

På detaljnivå

Vi var på bytur her om dagen og stakk innom Kr*****huset uten nærmere mål og mening. I bakhodet lurte imidlertid en idé om å utstyre bokreolene med dørknotter i stedet for det moderne trykk-og-åpne-prinsippet til I**A (som enda ikke er montert).  Så da disse dukka opp til et par-tre tiere per stykk var det lett å fatte en avgjørelse. Knottene monterte vi i går, og resultatet blei veldig bra.

Bygningsarkeologi

Vi har gått løs på stuevegg nummer to, og allerede etter første strøk med grunning ser man at dette bærer rette veien. Vegg nummer to inneholder to vinduer, og sjøl om det gjør selve veggflata som skal males ganske mye mindre så går det ikke spesielt mye fortere. Jo flere hinder på veien, jo saktere går det i grunnen. 

Vinduene i seg sjøl trenger også en omgang. Tidens tann har absolutt satt sine spor, og alle de femten lagene med maling begynner å sprekke opp. Det betyr litt ekstra arbeid, så klart, men det er jo litt artig også å se hvilke farger karmene har vært malt i før. Lysegrønn var kanskje fint den gang det blei malt, men jeg tror ikke den fargen blir gjenintrodusert her igjen med det første. Ikke grått heller, som de tydeligvis erstatta den grønne med. Nei, vi går nok for den trygge kvite. Passer best det.

Dørene er neste kapittel. De er per tiden grå. Litt forskjellige valører fra rom til rom, riktignok, men i all hovedsak grå. Jeg er veldig i tvil om hvilken farge jeg skal velge når jeg kommer så langt. Ikke brunt, som de tydeigvis var først. Ikke den noe intense grønne heller, selv om den egentlig er fin. Kanskje kvit. Kanskje grå. Vi får se.

Sparkling og hekling

Ledighet er roten til alt ondt sies det, så det er om å gjøre å holde seg sysselsatt. Sparkling og hekling passer som hånd i hanske i så måte: Mens sparkelen tørker rekker jeg atskillige omganger med heklenåla.

Jeg vet ikke hvordan det er med sparkling, men hekling er det i alle fall lange tradisjoner for her i min oldemors hus. Jeg er nærmest fjerdegenerasjons hekler. Dette bølgeteppet fant jeg inspirasjon til her. Mønsteret minner meg om teppet som min bestemor i dalen brukte som overkast i gyngestolen. Klart jeg måtte ha et eget.

Sol og varme

Været bød raust på sny i går, men i dag var det fort glemt når det samme været bød like ruast på en forsmak av påskestemninga med sol og fint vær som varma kroppen.

Vår inne, vinter ute

Det er fremdeles vinter utenfor min oldemors hus. Våren har forsøkt seg med litt slaps og mildvær, men vinteren holder stand og har kommet sterkt tilbake med et lett snydrev i løpet av dagen.

Likevel: Det er lyst når man våkner på morran og lyst når man kommer hjem på ettermiddagen. Og våren selges 3 for 2 i butikken i form av nydelige tulipaner som står seg fint ei hel uke ad gangen.

Frøken Dreyers pensjonat

Min oldemors hus er et romslig hus. Så romslig at det meste av loftet og en del av første etasje ikke er i bruk. Det er særlig to årsaker til det. For det første er det rett og slett ikke behov for all plassen i det daglige. For det andre er standarden på en del av disse rommene fremdeles anno 1912 og dermed ikke egnet for helårsbruk. Ettlags vinduer i rom uten innlagt strøm gjør det ikke så fristende å tilbringe tid der midt på vinteren. 

På våren og sommeren, derimot, er rommene i bruk. Det har blitt en fin tradisjon at mine gamle onkler, oldemors sønner, møtes i sitt barndomshjem hvert år. I år har de meldt sin ankomst i pinsen, og da fylles huset med lyden av stemmer og latter. Mine gamle onkler har nemlig en magisk tiltrekningskraft på resten av familien, så i løpet av de dagene de er her stikker det innom både kusiner og fettere, nieser og nevøer. I tillegg er det ikke uvanlig at det kommer en og annen gammel klassekamerat eller gammel kjenning fra konfirmasjonsdagene.

Da er det godt med et romslig hus. Til sammen kan jeg tilby ni sengeplasser. Da ligger alle ganske komfortabelt (så komfortabelt som du kan ligge på gamle fjærmadrasser), og jeg og kjæresten har ikke trengt å avgi vårt eget natteleie. De første årene hadde jeg en liten kamp med noen av de gamle onklene som insisterte på å ta med seg sovepose for ikke å belaste vertinnen med ekstra klesvask. Nå har jeg imidlertid klart å overbevise dem om at sengetøyet har mer enn godt av å få lufte seg en gang i blant, i stedet for å ligge i lintøysskapet år etter år. 

Bildene: Den gamle jernsenga var knall grønn og sto på et av rommene nede da jeg flytta inn. Noen strøk med svart bengalakk gjorde susen, og senga fikk tildelt nytt rom på loftet. Dette rommet sto faktisk nesten tomt, det var såvidt jeg husker bare et gammelt bord som sto der for ni år siden. Putetrekkene med mellomverk tilhører huset, men begynner dessverre å bli ganske morkne. Sengeteppet hekla min bestemor til meg da jeg var omkring 12, og hadde en rosa og kvit periode i livet. Det tar seg fremdeles godt ut. Lysestaken har jeg skjønt er en "Ole Lukkøye"-modell. Jeg fikk den av mine gamle koselige husverter i byen da jeg flytta til min oldemors hus. Stolen er fra dalen. Bøkene, noen gamle klassikere, sto også i huset.