Vekk i morgen

Vekk i morgen heter halsdropsene som kurerer rusk i halsen i løpet av et døgn. Disse gamle takplatene har vært mer av et rusk i øyet de siste årene der de har ligget på veibrinken ovenfor min oldemors hus, helt siden de blei tatt ned fra taket da det blei renovert for noen (mange) år siden. Kuren for den slags rusk har imidlertid ikke vært unnagjort på et døgn.

Det er dessverre ikke bare-bare å bli kvitt slike plater. De inneholder nemlig en ikke ubetydelig mengde asbest, i moderne tid best kjent for sine kreftfremkallende egenskaper. Sånt tar man jo på alvor, og kontakter sitt lokale avfallsselskap for å undersøke mulighetene for å få levert platene på forsvarlig vis. Levering lar seg gjøre, får man til svar, men for ikke mindre enn et femsifret beløp. Og da må man i tillegg organisere transporten sjøl.

Etter et fåfengt forsøk på å nå fram med fornuft står man da igjen med to alternativer: Gjøre som "alle andre" og grave platene ned på en usjenert flik av tomta, eller se seg om etter andre alternativer. Det siste fantes heldigvis. Ikke gratis det heller, men i morra er platene vekk. Det er nesten verdt et lite drops.

Hagepåske

Skiføret i den nærmeste omkretsen av min oldemors hus er mest egna for rulleski, og det ligger an til helt andre aktiviteter denne påska. (Nå skal det riktignok nevnes i parentes at ski ikke er mitt førstevalg blant framkomstmidler uansett.)

I dag var vi oppe samtidig som småfuglene. Det er pussig hvor morrakvikk man blir når man endelig har anledning til å sove lenge. Etter en enkel frokost og en kopp morgen-te gikk vi ut, bevæpna med hagerive og trillebår, og før klokka var 11 hadde vi raka og kjørt bort 10 lass med løv og gammelt gras. Trivelig arbeid, særlig når man er to. Og så blir det jo så fint etterpå.

God påske!

Etterlysning

Det starta så bra på mandag. Full av arbeidslyst vaska jeg det ny-flytta skapet i bakgangen (altså gangen mot sjøen), og tilpassa fire ypperlige biter med hyllepapir, en bit til hver hylle.

Så henta jeg fram de tre søppelsekkene med midlertidig bortplassert lintøy (hørtes litt finere ut enn bomullstrekk og stretchlaken) og begynte sorteringa.

De sengesettene som passerte kvalitetskontrollen fikk flytte inn i sitt nye skap. De andre blei henvist tilbake i søppelsekken.

Deretter var det stopp. I dag er det torsdag...

Jeg etterlyser herved arbeidslysten fra mandag. Den kan henvende seg til undertegnede. Jeg befinner meg mest sannsynlig i sofaen.

Tra la la vår

I dag er det vår. Tra la la vår. Snyen som kom i forrige uke ligger fortsatt som et teppe over den delen av plenen som såvidt hadde begynt å kikke fram, men likevel: Det er vår.

Da jeg kom hjem fra jobb i dag var det sol fra skyfri himmel, og i stedet for å begynne med middagen tok jeg turen ned i fjæra. Bildet viser dagens fangst. I snart åtte år har jeg plukka glassbiter langs den lille strandstripa som strekker seg fra gammelbutikken i sør og til steinkaia i nord. Det har blitt noen kilo. Jeg vet ikke riktig hva jeg skal gjøre med dem. Enda.

Månelanding

Min oldermors hus har ei leilighet på loftet. Der bor det blant annet en astronaut. Han flytta nok inn en gang på slutten av sekstitallet, eller helt på begynnelsen av søttitallet, sammen med en liten gutt eller ei lita jente som bodde i leiligheta. Hvem vet jeg ikke sikkert, for der har det bodd flere smågutter og småjenter opp gjennom tida. Han eller hun har i alle fall fått lov å sette sitt eget preg på soverommet sitt, for døra er full av små klistremerker av ulike helter. Astronauten er nemlig ikke aleine, han bor sammen med både cowgirls og pusekatter, dykkere og papegøyer.

Ved nærmere undersøkelser viser det seg at astronauten på loftet ikke er noen hvem-som-helst. Det er rett og slett Buzz Aldrin, den andre mannen på månen. Som en god nummer to steg han ut av Apollo 11 den 21. juli 1969. Rett i hælene på Neil Armstrong satte han fotavtrykket sitt på måneoverflata, og mens han sto der på månen blei han foreviga i et klassisk fotografi som er nærmest identisk med klistremerket i leiligheta på loftet. Sånn blir man en helt for sin tid.

Nå for tida snakker vi stort sett om helt andre ting når vi snakker om månelandinger. CO₂-rensing av gasskraftverk for eksempel. Visstnok ganske komplisert. Her i huset har en velfungerende kjøkkenkran virka omtrent like kompisert å få til. Inntil nylig. Mer om det ganske snart.

(Foto fra Wikipedia)

Utmerket

I dag har jeg fått en utmerkelse. Nærmere bestemt en award. Min blogg fra oldemors hus, med små og spredte innlegg om husets rariteter og ei og anna sjelden oppdatering om oppussingsarbeidet, har altså blitt lest og lagt merke til av noen utenom min nærmeste familie. Og det er jo i grunnen utmerket.

En Liebster Blog Award er jo for det første veldig hyggelig. Derfor tusen takk til Prosjekt Buøen. Det er ikke uten grunn at prosjektet til Sigrid og familien har fanget min interesse, og jeg kommer garantert til å følge med videre!

For det andre medfører en Liebster Blog Award et visst ansvar. Utmerkelsen skal nemlig sendes videre. Den skal tildeles fem andre blogger med mindre enn 100 følgere som man finner inspirerende. Hadde det ikke vært for at Prosjekt Buøen alt har fått utmerkelsen hadde kollegabloggen i Hallingdal vært et åpenbart valg. Men det finnes absolutt andre inspiratorer der ute, og jeg har valgt disse (i uprioritert rekkefølge):

Huset i Lunden

En heim blir til

Patina

Hvit Villa

Mattisheimen

Lykke til med prosjektene deres, alle sammen.

Sikkert som banken

Det er kjekt med penger i banken. Det tenkte sikkert min tippoldefar Kr. også. I alle fall akkurat 1. oktober 1940. Da satte han nemlig inn kroner 15 på en nyoppretta konto i den lokale sparebanken. De var antakelig ikke så altfor plaga med ulike kontotyper og mengder av innskytere på den tida, for kontonummeret består av kun fire siffer - nr. 4090. Lett å huske i alle fall.

15 1940-kroner tilsvarer i følge SSB om lag 350 2010-kroner. Ei verdiøkning på over 2.200%. 350 kroner er vel ikke akkurat store summen nå til dags, og kanskje ikke egentlig i 1940-kroner heller. Men bevares, det er da en god start. Den samme banken presenterte jo kundene sine for slagordet Jeg sparer til min første million utpå 80-tallet.

Det mest interessante med det hele er imidlertid følgende to fakta:

1. Kontoen ser ikke ut til å være avslutta.
2. Innskuddsvilkårenes punkt 9 slår fast at Penger som står inne på en sparebankbok, utbetales til den som har sparebankboken i hende, forsåvidt der ikke foreligger særlig omstendigheter som opfordrer til å kreve bevis for hans rett til å heve midlene, eller der er tatt godkjent forbehold med hensyn til midlenes utbetaling.

Som rettmessig femtegenerasjonsarving til ganske nøyaktig en 720-del av beløpet betyr det at jeg har utsikter til 50 øre etter et enkelt besøk i banken. Tippoldefarsarven skal man ikke kimse av.

Bare nogen ord til dig

Det finnes så mange slags postforsendelser. Postkortet er alt nevnt. Mer omfattende er selvsagt brevet. Brevet kan jo i tillegg deles i så mange underkategorier: Takkebrevet. Julebrevet. Gjeldsbrevet. Kjedebrevet. Avskjedsbrevet. Leserbrevet. Det finnes antakelig et brev for enhver sinnsstemning og ethvert formål.

Det meste spennende er kanskje Kjærlighetsbrevet. Særlig andres kjærlighetsbrev, av en eller annen grunn. Min oldeonkel K, født og oppvokst her i huset og i voksen alder forvalter av egen leilighet på loftet, har lagt igjen et av sorten på mørkeloftet. Han var aldri gift men hadde meg fortalt en omtrent livslang forlovelse på gang, antakelig med den R som står som avsender av brevet. Hvor lenge de hadde vært forlovet da disse ordene blei skrevet med blyant på et avrevet lite stykke papir vet jeg ikke. Kanskje var de nyforlovet. Kanskje litt mer erfaren med gjensidige løfter.

“Kjære K!

Bare nogen ord til dig! Mange takk for brevet jeg mottok lørdag.

Ser at du ikke endda har glemt din “tåpne R”.

Du kan bare trykt leve i det håp, jeg ikke har glemt dig.

Kom hit op lørdag, hvist det ikke er nogen hindring, eller noget du er redd for som kan gjøre dig ille.

Hilsen

R

P.S. Lev og drøm om din pike. Hils S fra mig! D.S."

En liten hilsen

Ettersom tema sist var bygdas eget - dog nedlagte - poståpneri passer det bra å gjøre et lite dykk i den store kurven med gamle postkort som står i et skap i ett av husets mange soverom. Leter man gjennom hele kurven vil man nok finne postkort fra de fleste av de siste 40 åra, og fra de fleste av verdens hjørner.

Mesteparten av postkortene er til min oldemor, og starter med setninger som Sender deg en liten hilsen fra Brussel, I går ettermiddag var vi fremme her i Möklinta eller Ja nå er vi kommet til paradis. Deretter fortsetter de med en obligatorisk værrapport og litt om stedets attraksjoner. Tenk så mye artigere det er å hente avisa i postkassa når det ligger et sånt lite kort nederst i bunnen.

Jeg slår herved et slag for postkortet. Man trenger ikke å gjøre det så komplisert. Les bare dette fra Alta i 1983:

"Hei! Jeg har det bare bra. Håper dere også har det bra. Hils alle kjente. Hilsen A-M."

Et frimerke øverst i høyre hjørne og postkortet et komplett.

Posten skal fram

I kveld er det 20 år siden kong Olav V døde. I sin regjeringstid rakk han nok å sette verdi på mange brev, blant dem noen poststempla i mi bitte lille bygd. Som jeg har nevnt før var dette et ekte handelssted tidligere, og som seg hør og bør hadde et poståpneri sin naturlige plass på dampskipsanløpet et par hundre meter lengre sør langs fjæra.

Det var i den tida posten var opptatt av å være der folk var, og slagordet var Nu kommer Posten. Senere blei slagordet Posten skal fram. I disse dager er jeg ikke sikker på hva de ser som sin viktigste oppgave, men en Post i butikk mindre enn to og en halv mil unna hadde gjort seg.

Poståperiet her i bygda var i drift fra 1. juli 1907, og var drevet av dampskipsekspeditøren. Oppdraget var ikke særlig fett, han fikk nemlig ikke betalt av Postvesenet før i 1910. Da blei lønna satt til 100 kroner i året. I løpet av de kommende årene økte lønna relativt mye sett ut fra dagens lønnsutvikling, til 150 kroner i 1912, 200 kroner i 1913 og 350 kroner i 1917. Fra 1. juli 1917 blei det i tillegg gitt 50% midlertidig dyrtidstillegg.

Et datostempel av sveitsertypen med lukket stjerne blei tilsendt ved opprettelsen i 1907, men noe eget postnummer var det ikke på den tida. Postnumrene blei nemlig ikke innført i Norge før i 1968.

På grunn av krigshandlingene i området og at poståpneren var evakuert blei det et lite opphold i drifta fra slutten av 1944, men 30. juni 1945 var man i gang igjen. 30. september 1965 var det slutt, da blei poståpneriet nedlagt og bygda måtte forholde seg til et nytt poststed, og etterhvert også et postnummer.