Det har ikke vært all verdens framdrift på noe som helst her i det siste. Arbeidshverdagen og pendlertilværelsen har innhentet oss, og kombinert med feiringer (av andre) og reisevirksomhet har tida blitt spist opp. Spiskammerset skulle vært innredet, loftstaket skulle vært malt, huset vaska... I det minste har vi igjen jobba med vinduene. Denne gangen var det vinduene i loftsgangen som skulle sendes avgårde.
Karmene og rammene her er de eneste som ikke har vært malt annet enn på utsida. Treverket har blitt ganske skjoldete og solbrent gjennom årene, men virker ellers å være i god stand. Det blir spennende å se om noe må byttes ut. Tilsvarende vinduer på sørenden av veggen kom tilbake uten noen utskiftinger. De var riktignok malt, men ellers skulle de klimatiske forholdene de har vært utsatt for være de samme.
Denne karen er til vanlig HMS-ansvarlig på jobben sin. Det spørs om han hadde akseptert at en av kollegene hadde valgt denne framgangsmåten for å få ut vinduene dersom det hadde vært et jobboppdrag. Nå gikk det heldigvis bra, men vi er ikke så glade for den nidkjære snekkeren som har festa noen av vinduene her. Han hadde trolig et stort lager av overskuddsspiker han skulle bli kvitt.
Ein kan ikkje stå på heile tida! "livet" tek opp tida eins ja, men må no sei at de har mykje arbeidsenergi til tider! Her er det lite energi for tida, trur kroppen sparar seg opp til inneliv i mørket. Men kanskje eg får hekla litt då eller noko :-) God vindaugejobbing!
SvarSlettVåre vinduer er heldigvis enklere plassert, det er jo utfordrende nok å få hektet de av.
SvarSlettVi har noen vinduer som ikke overlever en vinter til. Vi er spent på om noe treverk kan brukes, eller om de blir helt nylaget.
ja til flere planer en har
SvarSlettjo fortere går vist tida
har ein som kryper og klatrer her også
så jeg avogtil står med hjerte i halsen
blir bra dette
kos deg
søte du
klemmer i fleng fra Eli:)
Den snekkeren som har festet vinduene brukte nok resten av de stooore spikerne her i huset. Nesten umulig å få ned noe i hel tilstand.
SvarSlettHilsen Camilla i Harstad
Blir restaureringen for intensiv så brenner man vel litt ut. Sikkert godt at andre ting kommer i veien en stund. Arbeidet løper neppe avgårde likevel ;). Har en mann med høydeskrekk, så han tør ikke klatre rundt i høyden. Svigerfar derimot tok endel sjangser, ventet bare på at han skulle ramle en dag. Huff og huff. Pam i Sør
SvarSlett