Skodd for enhver anledning

Loftet her i huset har som kjent holdt mange skatter tørre gjennom årenes løp, blant anna ei relativt stor samling med gammelt fottøy. Dette paret med lærstøvler er blant dem som har blitt tatt vare på. Jeg skjønner hvorfor, for dette er ikke Made in Hong Kong. Støvlene er handsydd av tjukt lær. Faktisk er hele støvelen lær, også sålen som er festa med små plugger tett i tett hele veien rundt på undersida. Støvlene når til godt opp på leggen, og har to praktiske hemper på innsida slik at de skal være lettere å dra på seg. Skaftet er litt høyere foran, og selve skoen er temmelig romslig med plass til tjukke lester inni.

Ettersom slike gamle lærstøvler var på moten lenge før mi tid er jeg ikke helt sikker, men jeg tror rett og slett det er et par gamle røyserter. De skulle holde fiskerne varme og tørre på beina i all slags vær, og var i bruk helt til gummistøvlene gjorde sitt inntog en gang på 30-tallet. Hvem som har eid disse, og hvor lenge de var i bruk, vet jeg ikke. Det hadde vært artig og visst.

Jeg har funnet flere interessante forklaringer på navnet. Ordhistorikere mener at ordet trolig kommer fra ordet riusse eller reusse som betød russer på middelalderens høytysk. Ordet skal visstnok også ha hatt betydninga skomaker på det samme språket, noe som jo høres ut som ei like god forklaring. Fiskerne som brukte støvlene hadde imidlertid ei helt anna forklaring på ordet: Støvlene ble kalt røyserter rett og slett fordi de kunne stå opprøyst av seg sjøl.

Jeg velger nesten å tro på det siste. Nå er støvlene nemlig temmelig stive, men i sin tid blei de nok impregnert med datidens kvalitetsprodukter for et vannfast og mykt resultat - tran, tjære og talg. Jeg tenker det holdt tåfislukta i sjakk.

Tidelibom

Det snyr. Masse. Julestemning!

På bærtur

I motsetning til sommeren har høsten vært fin. Jeg er ikke noen stor bærplukker og det begynner dessuten å bli seint på høsten for noen bær, men det fine været frista likevel til en tur ut i lyngen med den gamle bærplukkeren i sekken. Plukkeren er trolig av 50-tallsmodell, det var i alle fall fra den tid og ut at disse blei et vanlig hjelpemiddel under matauken på høsten.

Nå skal det innrømmes at det ikke blei mange bær i plukkeren, og slett ingen i spanna. Det lille jeg fant på turen fylte knapt den lille koppen jeg hadde meg meg. Turen blei omtrent så effektivt gjennomført som i den lille snutten her, fra den gamle kladdeboka fra loftet:

“På tur

Einar og Aud skulle en dag oppi lia og plukke bær. De skyndte seg opp i lia og de kom til tuer som var fulle av store bær. Einar ville kikke i ett reir, men huska på at han ikke skulle røre reira til fuglene. Om ei stund fikk de se ei geit og to killinger. De gikk heim med korgene fulle av bær som mor skulle koke til saft og syltetøy.”

Jeg hadde riktignok ikke så mange digresjoner underveis, ei heller så fulle korger. Men godt smakte det.

Å se ting fra en annen side

Noen gang kan det være fint å se ting fra den andre siden - få et nytt perspektiv på sakene. Se østsiden av fjorden fra vestsiden, for eksempel, en blankstille dag på fjorden. Da ser man for eksempel hvilken kvit perle på jord man faktisk kan kalle sin.

Det er høst

Det er ingen tvil: Det er høst. Et dansk ordtak sier Den som sover om høsten, skal sulte om vinteren. Det var med andre ord best å komme seg ut av pysjamasen og ut i hagen i formiddag, selv om jeg ikke har så mye som skal høstes. Været er fantastisk: Vindstille og klart, og ikke minst: 14 varmegrader.

Jeg fikk meg en aldri så liten overraskelse da jeg kom på sørsida av huset. Der var nemlig flere trær plutselig hugget og kvistet. Etter å ha klødd meg i hodet noen minutter kom jeg på at det nok var det lokale kraftselskapet som hadde vært på ferde med linjerydding. Det verste er at det nok er ganske lenge sida, ut fra fargen på det visna løvet å dømme. Snakk om å følge med...

Høsten og haren har i fellesskap gjort kort prosess med de fleste av potteplantene ute i hagen, så jeg bestemte meg for at dagene for blomsterpryd var talte for i år. Nå er alle pottene tømt og satt på vinterplassen sin i skjåen.

Hagemøblene har jeg imidlertid gitt en utsettelse, det ligger an til en fin høst og mange muligheter for en liten kopp te på nyplatten enda. Akkurat nå, for eksempel.

Årgangsvin

Nok ei gammel flaske fra den nypussa samlinga fra mørkeloftet. Også denne ei av Vinmonopolets gamle slagere, type Bordeaux Rouge. Det dreier seg altså ganske enkelt om en rødvin fra Bordeaux-distriktet i Frankrike.

Jeg vet med sikkerhet at flaska ikke er yngre enn 1956. Da skifta nemlig Vinmonopolet logo. Den logoen som kan ses på denne etiketten er den opprinnelige, den som blei introdusert samtidig med Vinmonopolet i 1922. Ringen med en V inni blei visstnok på folkemunne kalt ringve.

Slik jeg har forstått det blei vin den gang importert på bulk og tappet her i Norge, og det er vel antakelig derfor vinen ikke har en mer personlig etikett enn som så. Men samtidig: Trenger det å være så mye dill da? Jeg tipper at de som kjøpte denne flaska ikke hadde tenkt å gi terningkast for aroma eller bouquet uansett.

Ta en globoid

Etter tre dager med feber og hoste passer det utmerket å finne fram ei gammel eske med Globoid. Eska er fra 1978 - altså nesten på min alder - men det opprinnelige innholdet har nok stillet noens smerter for mange år sida. Grunnen til at akkurat denne eska har overlevd her i huset er nok at den nå huser delene til et ødelagt armbånsdsur, antakelig min oldemors.

Produsenten Nyegaard & Co fikk visstnok hjelp av en konditor (!) med erfaring fra dropsbransjen (!!) da de i 1913 klarte å finne opp en tablett med acetylsalisylsyre som holdt seg hard i emballasjen men løste seg opp når den havna i magen. Deretter satsa firmaet steinhardt på markedsføring, og i løpet av de kommende tiårene blei slagordet Ta en Globoid nordmenns løsning på alt fra hodepine til tunge depresjoner. I 1957 blei det solgt 145 millioner Globoid-tabletter her til lands.

Nå til dags selges det bare noen få millioner. Men jeg lurer nesten på om jeg skal få tak i en pakke. Eska lover nemlig at et par tabletter lindrer både hodepine, tannpine, forkjølelsesubehag og giktplager. Og alle som har hatt real influensa vet jo at da kjennes det ut som om man er ramma av - minst - alle disse symptomene på en gang.

Helgespecial

Loftsbjelkene har holdt på mange hemmeligheter de siste tiårene, blant anna ei fin samling med gamle flasker. Ikke minst er de med etikettene i behold artige. Og det burde vel passe bra å presentere noen av Vinmonopolets gamle slagere en lørdagskveld: Karveaquavit, Brandy Special og Krydret Brennevin.

Jeg har funnet ut at flaskene kanskje er fra krigens dager. Det var i alle fall da et par av disse sortene blei introdusert på markedet. I følge Norsk krigsleksikon var man nødt til å holde av alle potetene til matproduksjon under krigsåra. Det var selvsagt dårlig nytt for spritindustrien, men ei lovendring gjorde det mulig å bruke sulfittsprit som basis for drikkevarene. Sulfittspriten var et biprodukt ved celluloseproduksjon, og på folkemunne fikk den da også betegnelsen tresprit. Etterhvert ble sulfittspriten det eneste norskproduserte brennevinet i handelen, og merker som Borgerakevitt, Karveaquavitt, Krydret Brennevin og Dobbeltrenset Brennevin blei introdusert. Selv om trespriten som teknisk produkt visstnok var helt på høyde med potet- eller druebasert sprit hadde den et dårlig rykte på seg. (Det kan jeg i grunnen forstå. Selv foretrekker jeg i og for seg også potetene mine ferske...)

På tross av sitt rykte utgjorde trespriten lenge etter krigens slutt hoveddelen av Vinmonopolets egen brennevinsproduksjon, faktisk helt fram til 1970-årene. Helt sikker på alderen til flaskene kan jeg altså ikke være. Det eneste jeg er helt sikker på er at de er tomme.

Skolestart

I disse dager er det skolestart for elever og lærere. Denne fine lille sekken dukka opp under loftsbjelkene da vi rydda i 2006. Siden har den stått på loftet, men nå passa det bra å ta den ned for å gi den en grundig vask. Med motiver av trafikkonstabler og vegskilt, og tekster som fare, forsiktig, vent er den relativt pedagogisk i seg sjøl.

Sekken har i sin tid tilhørt en liten gutt som har bodd her i huset. Navnet har nok mamma eller pappa skrevet med sirlige kulepennbokstaver på en lapp under lokket. LMD står det, på den stipla linja der produsenten Turi produkter under teksten Denne skolesekken tilhører har gjort plass til den stolte eiers navn. På baksida har ei søster skrevet navnet sitt, AL, med blyant - helt sjøl. Kanskje litt misunnelig på den fine sekken?

Om den lille gutten syntes det var stas å gå på skolen eller ikke, det vet jeg ikke noe om. Jeg syntes i alle fall det var veldig stas. Særlig matematikk. Og særlig når jeg og venninna mi regna fortere enn alle de andre og måtte få ekstra regnehefter med vanskeligere regnestykker. Alle skolebøkene mine fra den tida har fram til nå ligget på et annet loft et annet sted, men har nå fulgt etter meg hit til oldemors hus. De er ganske artige å bla igjennom; det var på den tida 2 + 2 faktisk blei 4.

Kall meg en krakk

En krakk som denne finnes sikkert i mange gamle hus.

I sin tid blei den kanskje laga for å tjene et bestemt formål, kanskje som sitteplass for husmorarbeid på grovkjøkkenet. Der sto den kanskje i noen år, nylaga og med skinnende brun maling. Den utførte kanskje sin tjeneste vel, og etterhvert som malinga blei slitt blei den kanskje malt på nytt, kanskje med fin blå maling.

Årene gikk, og kanskje kom ei ny tid. Kanskje var det ikke lenger bruk for krakken. Kanskje blei den avløst av en ny, en mer moderne en, med stålrørbein og skaitrekk på setet. Kanskje blei den henvist til et annet rom, en annen tjeneste, kanskje som sagbenk på snekkerboden på loftet. Kanskje sto den der i mange år, og fikk mange hakk og sår. Så blei den kanskje stående aleine, ubrukt. Lenge.

Helt til det kanskje kom noen og tok den ut, ut i gresset, ut i sola.