Like uunnværlig som saksen og målebåndet

Hvordan tar jeg mål? Hvilket mønsternummer skal jeg bruke? Hva slags stoff og hvor meget skal jeg kjøpe? Dette og mye mer gir Ella Lund den flittige 50-tallshusmor svar på over 250 sider i verket Den store syboken. Slagordet er Sy til dem selv og deres barn.

Min oldemor var blant de husmødrende som skaffet seg boka, sammen med en hel koffert med mønsterark. Boka lover å gjøre det mulig å bygge opp og vedlikeholde hjemmets daglige garderobe i samsvar med de stadig skiftende moter. Som det heter i forordet: Med en symaskin i huset vil Den store syboken være det selvfølgelige supplement - like uunnværlig som saksen og målebåndet. Ikke rart dette var en av datidas må-ha.

Jeg har nesten sansen for tonen i disse gamle bøkene. Høflig og i De-form, og samtidig litt overbærende med leseren som åpenbart mangler forfatterens kunnskaper.

“Det kan være morsomt å sy, og enten man syr av nødvendighet - for å spare litt på husholdningspengene eller for å tjene en ekstraskilling - eller man har søm som hobby, er det både spennende og tilfredsstillende. Som kvinne kan De vanskelig finne noe som bedre kan uttrykke Deres intelligens og personlighet.”

Nåvel. Dette avsnittet tar jeg imidlertid til meg:

“Dette er en bok for den moderne kvinne som vet at det å kunne sy er like påkrevet og verdifullt i dag som på våre oldemødres tid.”

Strøkent

Med sommerværet er også årets malesesong introdusert. Eller mer presist sagt: Malesesongen blei offisielt åpna i dag, med første strøk med ny farge på bakdøra.

På høy tid, kan man si, ettersom jobben med veggen ned mot sjøen egentlig starta i fjor. Da hang vi høyt og lavt og fikk malt selve veggen (han) og litt annet småtteri (jeg). Og så, nærmest etter fast mønster, blei det full stopp lenge før sesongslutt. Men det nytter ikke å gråte over spilte malemuligheter, nå er energibeholderen og malingsspannet fylt opp igjen og det er ingen grunn til å slutte før jobben er gjort.

Det kan med andre ord ligge an til et etter-bilde etterhvert.

Midtsommeraften

Midtsommer. Sankt Hans. Jonsok. Alle dugende navn på morgendagen. I kveld er det Midtsommeraften, eller Sankthansaften som vi alltid har sagt i min barndom. Hadde det ikke vært for noe så utrivelig som festdagsreduksjonen i 1770 kunne vi sett fram til helligdag og fri fra jobb i morra. Men vi blei altså avslørt allerede på 1700-tallet:

"Skiønt deres Anordning kan have havt et gudeligt Øiemerke, ere de dog mere blevne anvendte til Lediggang og Laster, end til sand Guds Dyrkelse; hvorfore det er bedre, at de efter andre Protestantiske Landes Exempel blive anvendte til Arbeide og nyttig Gierning."

10 helligdager forsvant med reformen. Likevel feirer vi sankthansaften. For egen del skal jeg skrive på eksamen i kveld. Det får være straffen for at de ukene som er gått siden den blei utlevert stort sett har blitt benytta til Lediggang og Laster.

Til trøst har jeg plukka en jonsokbukett. Som vase har jeg brukt gammelt arvegods fra min bestemor i dalen. Mugga kommer trolig likevel herfra, og har dermed gått i arv fram og tilbake fra min oldemors hus. I bunnen står det Tulowice, Polen. Buketten består selvsagt av en andel jonsokblom. Her er plukklista:

• Hundekjeks Anthriscus sylvestris
• Skogstorkenebb Geraniaceae sylvaticum
• Engsoleie Ranunculus acris
• Jonsokblom Silene dioica
• Marikåpe Alchemilla

Navnet skjemmer ingen

En del av det elektriske utstyret i min oldemors hus har nådd pensjonsalderen, og leveres ubarmhjertig inn til resirkulering hos nærmeste el-forhandler. Første apparat ut var den gamle stråleovnen på kjøkkenet, erstatta med en termostatstyrt og vegghengt panelovn. Den nye ovnen er riktignok ikke like fin som den gamle, men sjarm må av og til vike for sikkerhet.

Neste apparat ut var varmtvannsberederen i kjøkkenbenken. Den kunne riktignok vært spart enda noen år (vi snakker altså AFP her), men ettersom den var trykkbasert og avhengig av et blandebatteri som ikke lenger finnes på markedet måtte den også ta veien ut av huset da det gamle blandebatteriet takka for seg. Varmtvannsberederen bar det utmerkede navnet Lauguna. Hva kan vel være mer passende på et apparat som forsyner husstanden med deilig varmt vann enn akkurat det - ei blanding mellom lauge og lagune? Det var i alle fall det jeg trodde som var bakgrunnen. Men et kjapt nettsøk forteller at da Lauguna fabrikker blei etablert i Trondheim i 1933 var det litt andre tanker som lå bak. Lauge, altså bade, stemmer. Una derimot, er gammelnorsk for å trives. Navnet blei likevel ikke dårligere spør du meg.

Her om dagen forsvant også en prehistorisk variant av varmekilden panelovn ut døra. Det var da jeg for alvor skjønte at dette med treffende navn tydeligvis var en sport før i tida. Den heter nemlig Riviera. Ikke verst. Men jeg tror faktisk jeg kommer nærmere de temperaturene med en ny ovn.

Storfint besøk

Hvert år siden jeg overtok min oldemors hus har jeg hatt storfint besøk en gang i løpet av våren eller sommeren. Da har mine fem gamle onkler søkt tilbake til sine barndomstomter, og fylt loftet med kofferter og stua med trekkspillmusikk, gode historier og mye fliring. Veldig hyggelig. De er i anmarsj nå også, og har i år også toppet laget med min tante og hennes samboer som til daglig holder hus i Irland. Til sammen sju gjester altså. Og plass til alle - i hver sin seng. Det er godt det er mildt i været sånn at man kan ta i bruk loftet.

Som alle store stjerner har mine onkler sin egen rider når de er på turné. Jeg slipper heldigvis å gå til store ytterligheter for å gjøre guttene fornøyde. Det holder lenge at jeg setter fram den gamle kaffekjelen fra Cathrineholm, den gule termokanna og den blåmønstrede kaffekoppen min onkel T foretrekker.

Den yngste av de fem brødrene foreslo at vi innførte egne ordensregler i år, basert på tidligere års erfaringer:

• Ingen drikking og kauking etter kl. 19.00.
• Glass, særlig Kosta Boda og liknende kostbare saker, må behandles med ytterst varsomhet og holdes med begge hender.
• Trekkspilling må fortrinnsvis foregå utendørs.
• Den som begynner å sove/duppe av i sofaen om ettermiddagen/kvelden, må være i seng før kl. 21.00.

Jeg skal vurdere regelinnføring fortløpende, etter behov.

Revolusjonære glass

Norgesglass er ikke akkurat sjelden vare ettersom de er produsert i omlag 75 millioner eksemplarer, men de passer bra på en dag som denne. De revolusjonerte nemlig den norske husholdningen med nye muligheter for konservering av mat.

Min oldemor har etterlatt seg seks - sju Norgesglass i skapet boden. Hun brukte dem nok først og fremst til sylting og hermetisering, mens jeg har henta dem fram igjen til oppbevaringsformål. Dette er den største typen, som med sine tre liter rommer ris og pasta til mer enn én middag.

Norgesglass blei produsert i årene 1908 til 1978. Ettersom mine glass har bokstavene DG for Drammen glassverk prega inn i bunnen er de nok fra tida før 1958. De har absolutt tålt tidens tann.

Gratulerer med dagen!

Skammekroken

På et kjøkken med mange dører og vinduer og vanskelige kriker og kroker er det ikke alltid så lett å møblere praktisk. Da min oldemor bodde her hadde hun sitt system. Jeg har prøvd å finne fram til mitt.

Før-bildet under viser hvordan det så ut i kroken da vi gjorde en jobb i et anna hjørne av kjøkkenet. (Et dårlig skjult forsøk på å unnskylde rotet der, altså...). Etter-bildet over viser hvordan det ser ut i dag, etter at et nytt lite skap fra et verdenskjent møbelvarehus er montert og malerkosten er svingt noen omganger. Fremdeles "en fra hvert prestegjeld", men likevel så mye mye bedre.

Vekk i morgen

Vekk i morgen heter halsdropsene som kurerer rusk i halsen i løpet av et døgn. Disse gamle takplatene har vært mer av et rusk i øyet de siste årene der de har ligget på veibrinken ovenfor min oldemors hus, helt siden de blei tatt ned fra taket da det blei renovert for noen (mange) år siden. Kuren for den slags rusk har imidlertid ikke vært unnagjort på et døgn.

Det er dessverre ikke bare-bare å bli kvitt slike plater. De inneholder nemlig en ikke ubetydelig mengde asbest, i moderne tid best kjent for sine kreftfremkallende egenskaper. Sånt tar man jo på alvor, og kontakter sitt lokale avfallsselskap for å undersøke mulighetene for å få levert platene på forsvarlig vis. Levering lar seg gjøre, får man til svar, men for ikke mindre enn et femsifret beløp. Og da må man i tillegg organisere transporten sjøl.

Etter et fåfengt forsøk på å nå fram med fornuft står man da igjen med to alternativer: Gjøre som "alle andre" og grave platene ned på en usjenert flik av tomta, eller se seg om etter andre alternativer. Det siste fantes heldigvis. Ikke gratis det heller, men i morra er platene vekk. Det er nesten verdt et lite drops.

Hagepåske

Skiføret i den nærmeste omkretsen av min oldemors hus er mest egna for rulleski, og det ligger an til helt andre aktiviteter denne påska. (Nå skal det riktignok nevnes i parentes at ski ikke er mitt førstevalg blant framkomstmidler uansett.)

I dag var vi oppe samtidig som småfuglene. Det er pussig hvor morrakvikk man blir når man endelig har anledning til å sove lenge. Etter en enkel frokost og en kopp morgen-te gikk vi ut, bevæpna med hagerive og trillebår, og før klokka var 11 hadde vi raka og kjørt bort 10 lass med løv og gammelt gras. Trivelig arbeid, særlig når man er to. Og så blir det jo så fint etterpå.

God påske!

Etterlysning

Det starta så bra på mandag. Full av arbeidslyst vaska jeg det ny-flytta skapet i bakgangen (altså gangen mot sjøen), og tilpassa fire ypperlige biter med hyllepapir, en bit til hver hylle.

Så henta jeg fram de tre søppelsekkene med midlertidig bortplassert lintøy (hørtes litt finere ut enn bomullstrekk og stretchlaken) og begynte sorteringa.

De sengesettene som passerte kvalitetskontrollen fikk flytte inn i sitt nye skap. De andre blei henvist tilbake i søppelsekken.

Deretter var det stopp. I dag er det torsdag...

Jeg etterlyser herved arbeidslysten fra mandag. Den kan henvende seg til undertegnede. Jeg befinner meg mest sannsynlig i sofaen.