Reise i tiden

En gang på slutten av 30-tallet eller begynnelsen av 40-tallet stilte min oldemor opp på sørsida av huset sitt sammen med mann, tre barn, svigermor og svigersøster for å la seg fotografere av en for meg ukjent fotograf.

Bildet er fint på mange måter. Det viser for eksempel både ansikter og hverdagsklær fra ei tid som er så langt tilbake at ikke mange kan huske det mer. For meg som forvalter av huset i bakgrunnen er det særlig artig at det også viser så godt hvordan det så ut her før. Huset i seg sjøl, med alle vinduene på sørsida som ikke er der mer, torvtaket og de umalte veggene. Adkomstveien fra resten av bygda, som heller ikke er der mer. Småhusene på øversida. Båtene i fjæra.

Bildet er akkurat nå spesielt fint fordi det viser vår families tante R. Den unge damen helt til høyre på bildet var født i 1917. Om noen uker - 31. januar - ville hun fylt 94 år, men dessverre døde hun mandag denne uka. Dermed er den siste av hennes generasjon borte. Hun var den yngste av åtte søsken. Min oldefar var den eldste. I tillegg hadde de fire søstre og to brødre. Alle vokste opp i dette huset. Skal tro hva de lekte med, hva de likte best å få til middag og hva de snakket med hverandre om da de var små...

Belagd med äkta guld

Jeg er ikke så glad i å vaske. Til jul prøver jeg imidlertid å ta et aldri så lite skippertak. Da vasker jeg til og med prismene i lysekrona på stua. Jeg gnikker riktignok ikke en og en for hånd, men lampa ser likevel atskillig blankere ut når jeg er ferdig enn den gjør når jeg begynner. Riktig julestemning blir det faktisk.

Lysekrona er neppe særlig gammel. Heller ikke særlig eksklusiv. Postordre fra Spar Kjøp tipper jeg. Men på toppen står det Belagd med äkta guld. Det holder for meg.

Ubrukbar. Ikke god.

"Ubrukbar. Ikke god." Det er min oldemors dom over Alma og Alettes oppskrift på Havrekjeks av gryn. Det er med andre ord best å spare seg bryet med å ta fram de pressede havregrynene og hjortetaksaltet i år.

En sort mindre å bake, altså. Jeg skal bruke resten av kvelden på å saumfare Mat og Husstel for flere oppskrifter med samme attest. Finner jeg seks til er julebaksten over. På sett og vis.

Julekake etter Alma og Alette

I det adventstida for alvor tar til og desember melder seg til tjeneste, sveiper tankene hen til julebaksten. Skal jeg være ærlig overlater jeg det meste av den til andre - det har sine fordeler å feire jul heime hos mor - men fra tid til annen tas bakeforklet fram også her i gården.

Alma og Alette, forfatterne bak den oppdragende boka Mat og Husstel fra 1920, har fått kvile i skuffen ei stund. På tide å slippe dem ut nå som det snart er jul:

“Julekake, finere

1 l. nysilt melk,

60 - 80 gr. gjær,

400 gr. smør,

375 gr. sukker,

1/2 teske støtt kardemomme (6 sykker),

hvetemel,

250 gr. stenfrie rosiner,

250 gr. sukat.”

De har nok sluppet opp for nysilt melk på samvirkelaget i disse førjulstider, men ellers virker ingrediensene kurante. Selve blandeprosessen synes jeg imidlertid ser noe omstendig ut.

“Melken varmes opp til den blir lunken, og endel av det sigtede mel has i til en løs deig, der arbeides godt. Gjæren utrøres i litt sukker eller melk og blandes godt i deigen. Den tildækkes og sættes paa et varmt sted for at æse til sin dobbelte størrelse. Naar den er færdigæst, tilsættes det smeltede smør (men ikke for varmt), sukker og den støtte kardemomme. Deigen arbeides godt under tilsætning av mere mel, til den blir passe fast til utbakning, og faar atter æse opp.”

Takk og lov for elektriske eltemaskiner. For som Alma og Alette bemerker i parentes:

“(Jo bedre deigen blir arbeidet, desto bedre blir bakverket.)”

Når man har kommet så langt, er det bare selve rosinen i julekaka igjen, så å si:

“Når deigen er ferdigæst, deles den i 2 - 3 dele efter som man vil ha kakerne store eller smaa. De rensede, skyllede og tørrede rosiner og den i smaa terninger opskaarne sukat blandes og arbeides ind i deigen, der formes til runde glatte kaker. De sættes paa melet plate. Naar kakerne er godt opæste, skjæres et let snit rundt midten. De oversmøres med egg og stekes i middelvarm ovn 3/4 - 1 time efter størrelsen.”

Deretter avslutter Alma og Alette med et par siste tips:

“Til hverdags kan rosiner og sukat godt undværes i julekake.

(I Julekakedeig has ikke kanel, da den gjør kaken mørk.)”

Bare sånn i tilfelle du skulle falle for fristelsen til å elte inn litt kanel helt til slutt.

Når katten er borte...

Hvis du ikke holder katt, holder du mus sier de i Finland. Det har dessverre vist seg å gjelde i min oldemors hus også. For ei tid tilbake la jeg merke til at noen hadde forsynt seg av brødskalken som lå i matavfallsdunken i kumskapet. Ved nærmere ettersyn viste det seg også at det som tilsynelatende så ut som te-grugg heller var fordøyde rester av den samme brødskalken. En rimelig utrivelig oppdagelse.

Med slike gjester i kumskapet må jeg innrømme at veien var kort fra fredsæl huseier til blodtørstig bøddel. Skjønt blodig har det egentlig ikke vært. Med innebygget erfaring fra 75 års patentert produksjon har RAPP-fella vist seg å være temmelig effektiv. I følge reklamen er den i tillegg både hygienisk og håndterlighet. For ikke å snakke om miljøvennlig.

Jeg er ikke helt sikker på hva jeg synes, men innrømmer glatt at jeg har liten evne til innlevelse i muselivet, ei heller føler jeg noen sorg når et nytt liv har gått tapt innenfor kumskapets tre vegger og to dører. Det er nemlig mer enn nok igjen der de kommer fra. Ute er eiendommen mer eller mindre perforert av musehull, i hver ei lita bakkesida og under hver ei lille skjærtue. Klok mus veit seg meir enn eitt hol, visstnok. Ugh!

Uansett - foreløpig leder jeg kampen. Det har vært stille i kumskapet lenge nå.

Blå søndag

En blå søndag er absolutt å foretrekke framfor en blåmandag. I dag er det akkurat passelig kaldt og akkurat passelig mye sny.

Leik ikke med fyrstikker

Temperaturen er mer under enn over null for tida, og det har allerede blitt fyrt mye i vedovnen på kjøkkenet. Det kommer nok til å gå med mer enn ei eske fyrstikker, men med Nitedals hjelpestikker kan man fyre med god samvittighet. For hver eske som blir brukt går 3 øre til Hjelpestikkefondet. Ikke så mye, egentlig, men med tanke på at Nitedals er omtrent enerådende på fyrstikkmarkedet antar jeg det blir noen kroner i løpet av ett år.

De små eskene har tydeligvis vært sett på som høvelig oppbevaringsplass til småtterier her i huset, for det ligger noen generasjoner fyrstikkemballasje rundt omkring på på loft og bod. Hva som utgjør den store praktiske forskjellen på ei bruks-eske og ei lomme-eske må jeg si at jeg ikke helt skjønner, men ellers er det tydelig at man er godt fornøyd med motivet. Det er nemlig ikke endra nevneverdig på de årene som er gått mellom 1 og 3 øre.

I utgangspunktet var det fyrstikkpikene som skulle nyte godt av Hjelpestikkefondet, deretter blei slagordet Til beste for barn og eldre. Hva pengene går til i dag vet jeg ikke. Det er det Lucy Smith og en liten jury som bestemmer.

Uansett, gode formål eller ikke, man skal ikke leke med fyrstikker. Følgende lærerike historie begynner på side 10 i den etterhvert velsiterte kladdeboka:

“Leik ikke med fyrstikker

Ivar og Ester var heime aleine. De morte seg med og tegne katter og hunder. Om ei stund fant de fram fyrstikker. Først laga de hus og gater. Det var morosomt. Så gjorde de bål som de tente på. (fortsett side 12)

Men før de visste av det var alle avisene på gulvet i brann. (fortsetter side 13)

Ivar og Ester sprang ut av huset og ropte om hjelp. Men da var det forsent å slokke ilden. Og da far og mor kom heim, sto huset deres i lys lue. Hvert år brenner det opp mange hus her i Norge fordi att barna leiker med fyrstikker. Disse husa koster tilsammen mange millioner kroner. Derfor må du ikke leike med fyrstikker.”

Absolutt moral verdt å få med seg, det der.

Skodd for enhver anledning

Loftet her i huset har som kjent holdt mange skatter tørre gjennom årenes løp, blant anna ei relativt stor samling med gammelt fottøy. Dette paret med lærstøvler er blant dem som har blitt tatt vare på. Jeg skjønner hvorfor, for dette er ikke Made in Hong Kong. Støvlene er handsydd av tjukt lær. Faktisk er hele støvelen lær, også sålen som er festa med små plugger tett i tett hele veien rundt på undersida. Støvlene når til godt opp på leggen, og har to praktiske hemper på innsida slik at de skal være lettere å dra på seg. Skaftet er litt høyere foran, og selve skoen er temmelig romslig med plass til tjukke lester inni.

Ettersom slike gamle lærstøvler var på moten lenge før mi tid er jeg ikke helt sikker, men jeg tror rett og slett det er et par gamle røyserter. De skulle holde fiskerne varme og tørre på beina i all slags vær, og var i bruk helt til gummistøvlene gjorde sitt inntog en gang på 30-tallet. Hvem som har eid disse, og hvor lenge de var i bruk, vet jeg ikke. Det hadde vært artig og visst.

Jeg har funnet flere interessante forklaringer på navnet. Ordhistorikere mener at ordet trolig kommer fra ordet riusse eller reusse som betød russer på middelalderens høytysk. Ordet skal visstnok også ha hatt betydninga skomaker på det samme språket, noe som jo høres ut som ei like god forklaring. Fiskerne som brukte støvlene hadde imidlertid ei helt anna forklaring på ordet: Støvlene ble kalt røyserter rett og slett fordi de kunne stå opprøyst av seg sjøl.

Jeg velger nesten å tro på det siste. Nå er støvlene nemlig temmelig stive, men i sin tid blei de nok impregnert med datidens kvalitetsprodukter for et vannfast og mykt resultat - tran, tjære og talg. Jeg tenker det holdt tåfislukta i sjakk.

Tidelibom

Det snyr. Masse. Julestemning!

På bærtur

I motsetning til sommeren har høsten vært fin. Jeg er ikke noen stor bærplukker og det begynner dessuten å bli seint på høsten for noen bær, men det fine været frista likevel til en tur ut i lyngen med den gamle bærplukkeren i sekken. Plukkeren er trolig av 50-tallsmodell, det var i alle fall fra den tid og ut at disse blei et vanlig hjelpemiddel under matauken på høsten.

Nå skal det innrømmes at det ikke blei mange bær i plukkeren, og slett ingen i spanna. Det lille jeg fant på turen fylte knapt den lille koppen jeg hadde meg meg. Turen blei omtrent så effektivt gjennomført som i den lille snutten her, fra den gamle kladdeboka fra loftet:

“På tur

Einar og Aud skulle en dag oppi lia og plukke bær. De skyndte seg opp i lia og de kom til tuer som var fulle av store bær. Einar ville kikke i ett reir, men huska på at han ikke skulle røre reira til fuglene. Om ei stund fikk de se ei geit og to killinger. De gikk heim med korgene fulle av bær som mor skulle koke til saft og syltetøy.”

Jeg hadde riktignok ikke så mange digresjoner underveis, ei heller så fulle korger. Men godt smakte det.