Møbler som betyr noe

Når det kommer til møbler, er det sånn her i huset at gammelt som oftest trumfer nytt. Det er forskjellige årsaker til det. For det første vil jeg gjerne ta vare på det jeg har. Det gjelder forsåvidt enten det er noe jeg har skaffa meg sjøl opp gjennom de vel 23 årene jeg har bodd for meg sjøl, eller det er ting som har fulgt med oldemors hus eller er arva. Fungerer det, trenger det i prinsippet ikke å byttes ut. Et godt eksempel er oldemors stuebord, som er laga av heltre og som med sine to klaffer og forholdsvis plettfrie bordplate fremdeles fungerer utmerket til å servere en kopp te eller ti på. Og så har det jo vært oldemor sitt. Den lille pidestallen ved sida av har visstnok stått i det som en gang var finstua, og da er det selvsagt ekstra stas at den fremdeles kan brukes.

Det handler også litt om affeksjonsverdi. Disse stolene er fra før krigen, men trukket om av min gammelonkel A like etter krigen. Broren hans (!) gikk på møbeltapetsererkurs på den tida. Slike kurs var veldig vanlig etter krigen, for å bidra til å få folk ut i arbeid såvidt jeg har skjønt. Fjærene i setet er ganske dårlige, så derfor sitter vi helst i dem sjøl og lar gjestene får sofaen fra 2008. Likevel vil jeg nok heller bruke noen kroner på nye fjær enn på nye lenestoler.

Jeg har både piano og pianokrakk, på tross av at jeg ikke spiller et eneste instrument. Pianoet kom inn i huset fordi min oldemors samboer likte å spille, og har sånn sett ikke noen sterk tilknytning til min familie. Men for meg representerer det noen barndomsminner - det er nok mer enn ett barnebarn som har fått lov til å holde en konsert (riktignok ikke så lang) på dette pianoet. Krakken er det min bestefar i dalen som har laga. Han laga mange sånne småmøbler før, og for meg som ikke husker ham så godt er det artig å ha ett av dem. En likedan står hjemme hos mamma og pappa.

Og når vi snakker om ting som kommer fra dalen: Denne kommoden fikk jeg hos bestemor da jeg var tenåring, og jeg hadde den på rommet mitt helt til jeg flytta hit i 2003. Bestemor hadde igjen fått den hos ei meget spesiell gammel dame i nabolaget som en gang hadde malt den med rød golvmaling. Under golvmalinga var det nok pen lakk, men da jeg var tenåring var det lutede møbler som var inn. Derfor var den lenge trekvit, før jeg lakka den opp igjen for noen år sida.

 

Selv om det var et gammel hus jeg overtok, kan man ikke si at det var smekkfullt med gamle fine møbler. Det var vel heller lett blanding av møbler fra 1910, 1960 og 1980. Noe er arvet ut av huset, som jo naturlig er i en stor familie med fire generasjoner mellom meg og de som bygde huset. Noe forsvant under evakueringa, mens tyskerne okkuperte huset. Noe er slitt og ødelagt og erstatta med nytt. Og noe er sikkert rett og slett ofra på moderniseringa sitt alter. Denne senga er det imidlertid artig at finnes fremdeles. Den har helt håpløse mål etter dagens standard (98 x 175 cm), men har tilhørt min oldeonkel som bodde på loftet og jobba på butikken mens det var samvirkelag her i huset. Vi har skifta madrassen i den, og tilbyr den til våre laveste gjester (desto høyere i aktelse).

Noen møbler, som dette skapet, hadde gått ut av bruk inne i huset da jeg flytta hit. De hadde overlevd fordi noen syntes de enda kunne gjøre nytte for seg ute i skjåen. Skapet bærer preg av at ingen har vært spesielt forsiktig med de de siste årene, men som de fleste gamle møbler er det laga av heltre og står for en støyt. Nå gjør det nytte for seg som dukskap på loftsgangen.

Noen av møblene jeg har, har blitt omdefinert fra sin opprinnelige funksjon. Bokhylla i bakgrunnen her var egentlig et overskap til den første kjøkkeninnredninga farmor og farfar hadde da de bygde huset sitt. Da jeg skulle flytte inn i mitt første umøblerte hjem var jeg i høylaen hos farmor og henta det meste jeg trengte til stua. Ved hjelp av maling og en handymum som skifta trekk på to gamle lenestoler og en divan hadde jeg plutselig et helt unikt stuemøblement med en historie.

Historie har disse to grønne kjøkkenstolene også. De to, sammen med en tredje som er i bruk som systol, fulgte nemlig med på flyttelasset da farmor, farfar og pappa (som da var ett år) flytta hjem til Norge etter å ha vært flyktninger i Sverige under krigen. Da de reiste over var de bare to, men da de kom tilbake hadde de fått pappa, og hadde kjøpt seg noen møbler som de klarte å få med seg hjem. Den ene stolen har en skade i treverket oppe på ryggstøet, som den fikk da den ramla av flyttelasset da de flytta neste gang, fra et lite hus de bodde i først til det nye som de bygde omlag fem år etter krigen. Stolene knirker noe voldsomt, men er fine ekstrastoler når vi er mange til bords.

Og nettopp det at gamle møbler har en sånn kvailtet at de tåler og flyttes gang på gang, ja til og med ramle av et lastebil-lass uten at de blir helt ødelagte, det er noe slett ikke alle moderne møbler har. Det gjør dem vel verdt å beholde i seg sjøl.