En mann i huset

Selv den selvstendige kvinne av 2011 trenger av og til en mann i huset. Ettersom han som egentlig er tiltenkt rollen for en stor del oppholder seg et annet sted i landet med pendlerjobben sin (og for øvrig må anses å være noe uvillig til å tre inn i rollen på fast basis), var det på tide å hente fram en gammel venn. La meg introdusere Apa. Jeg har et livslangt forhold til den lange tynne bamsen som jeg fikk i fødselsgave av min onkel. På et tidspunkt var den faktisk lengre enn meg. Han har et enkelt men beskrivende navn, og har blitt litt tynn i pelsen ettersom årene har gått, men takket være nål og tråd henger både armer og bein fremdeles godt fast i kroppen. Etter noen år med adskillelse og en mørk tilværelse i det gamle dokkehuset mitt i dalen har han nå meldt flytting til min oldemors hus. Det var på tide. Med på lasset fulgte bamsene som utgjorde min første julegavefangst. I bamseår har også de nådd en anseelig alder.

Dokkehuset har over tid gått fra å huse bamser, dokker og småmøbler til å fungere som bortsettingslager for alskens rot og skrot som man ikke egentlig har bruk for til daglig, men heller ikke har råd til å kaste. Fire esker med den løse beskrivelsen Permer var blant funnene da jeg og min mor her om dagen bestemte oss for å gjøre et dypdykk. Mest sansynlig kunne det stått Papirer det egentlig er bare tull å ta vare på.

Mer spennende var det å gjennoppdage en gammel stol som fortjener en plass på kjøkkenet framfor nok en vinter i mørket. Den fikk jeg fra min bestemors hus i dalen for mange år sida. Ei gammel matte som min oldemor har vevd fikk også følge med i bilen hjem, sammen med flere gamle brett av typen Hilsen fra Samvirkelaget. De skal jeg nok finne en bruk for. Hvorfor får vi ikke slike fra Coop nå til dags, forresten? Fordi vi ikke lengre må summere bonuslappene sjøl?