tirsdag 20. april 2010

5000 kilo prima tyttebær


Fra ei krå på mørkeloftet klarte jeg å lure fram noen krøllete papirer som viste seg å være gamle brev og dokumenter fra den tida min tippoldefar Kr. drev handel i huset. Det er langt fra hele handelsarkivet, det har visstnok gått opp i røyk for mange år sida. Men de få papirene som er igjen gir likevel noen artige glimt fra tida før Samvirkelagene gjorde sitt inntog på handelsarenaen.
Papirene viser tydelig at det var om å gjøre å ha mange bein å stå på. Blant annet sender en av de større handelsmennene i nordfylket den 20. september 1922 følgende bestilling til min tippoldefar, for anledningen titulert som Herr Kr. D.:
Ad. tyttebær. Jeg har bruk for ca. 5000 kilo prima tyttebær i tønder for snarest avsendelse. Hvis De kan skaffe mig noget herav, saa skal jeg betale 55 øre kiloet inclusive tønder, men fob, altsaa kun levert ombord i dampskib, og kunde tønderne bare sendes ombord i dampskib paa erindringskart hertil, saa blev de herfra kartert. Hver tønde maatte være merket med tara, brutto- og nettovægt, samt merket: K.D/I.H.G og maatte De sende mig vægtnota, samt opgave over tøndetal m.v. Jeg imøteser Deres meddelelse og tegner
Med høiagtelse
J.H.G.”
Claus Andersen Pelsvareforretning har mottatt 35 store og 24 smaa Røskat, samt 3 Røskat intet vært [verdt] og sender 553 kroner i contanter i retur den 17. desember 1919.
Varer blei også tatt inn til butikken, så klart. Andresen Vaabenforretning (som faktisk heter det samme i dag) sender 26. oktober 1921 regning for 2 poser engelske hagl, til den nette sum av 42 kroner. Prisen er åpenbart verdt å kommentere, for leverandøren føyer til:
“Prisene har steget voldsomt i det sidste paa Engelske hagl det er nesten ikke at opdrive. Norske falder mer billigere; men jeg har ikke disse paa lager nu.”
Nei, sikkert ikke...

mandag 19. april 2010

Målt og veid


Denne vekta henta jeg ned fra mørkeloftet så snart jeg oppdaga den. Jeg er ganske sikker på at den blei brukt i den tida det var butikkdrift her i huset, men nøyaktig hvor gammel den er aner jeg ikke.

Jeg har lest meg fram til at det korrekte navnet på denne typen vekt er desimalvekt. Noen kaller den også sekkevekt, fordi den var høvelig til nettopp veiing av sekker - blant anna. Det var vanlig å ha slike vekter rundt omkring på gårdene, og i alle fall hos handelsmannen, og den var godkjent for kjøp og salg.

På desimalvekta har ikke vektstanga like lange armer. Lasta blir holdt i likevekt av en tiendedel så tunge lodd. Med andre ord: Dersom du har lasta opp 50 kilo mel i en sekk på den store plata til venstre, så bli vekta holdt i balanse av et 5 kilos lodd på den lille plata som henger på høyre side. På bjelken over er det ei lita kule, et skyvelodd, som blir brukt til å finregulerer vekta slik at den kan avleses mer nøyaktig. Verdien på dette skyveloddet skal visstnok ikke ganges opp med 10.

Dessverre mangler jeg loddene, jeg har i alle fall ikke klart å finne dem noen steder så langt. Det hadde selvsagt vært ekstra artig om også de var med, men uansett er det jo intet mindre enn et genialt prinsipp for veiing av tunge varer. Tenk om den stakkars butikkbetjenten hadde vært nødt til å slepe på 50-kilos tunge lodd hver gang han skulle selge litt ekstra mel til en langveisfarende kunde...

søndag 18. april 2010

Handel og vandel


Min oldemors hus (helt til venstre i bildet) har vært brukt til så mangt. Blant anna er butikkhistorien til huset ganske lang, både før og etter andre verdenskrig.
Hvis vi hopper rett inn i siste del av historien, så var det her det første Samvirkelaget i bygda blei åpna 21. januar 1946. Det var i følge jubileumsskriftet for Samvirkelaget (utgitt 1990) min oldeonkel K., som satt i det første styret og som bodde i huset, som antydet for stiftelsesmøtet at butikken inntil videre kunne leie lokaler i gården. I alle fall fattet de 70 frammøtte følende vedtak:
Da K.D. har lovet å leie hus til butikklokaler, pålegges styret å få leieforholdet kontraktert. Så snart dette er bragt i orden, setter styret i gang nødvendige innredningsarbeider, og setter all sin kraft inn på å få forretningen i gang i løpet av høsten 1945.”
Oldeonkel K. blei sjøl tilsatt som betjent i mars 1946, med ei månedslønn på 225 kroner. Som en historisk kuriøsitet kan det nevnes at butikkdamen som blei ansatt samtidig måtte nøye seg med 75 kroner i måneden...
Butikkdamen forteller om relativt moderne åpningstider, fra klokka halv ni om morran til seks på kvelden. Hun forteller også hvordan det var å jobbe i butikken:
“Inne i butikken var det veldig trangt om plassen, men vi kunne ikke klage. Vi var ikke vant med noe bedre. Egentlig var det et landsens kjøkken som var innredet til butikk.”
To tredjedeler av butikken var avsatt til kundene, mens betjeninga måtte smyge seg rundt hverandre innafor disken på den siste tredjedelen. I tillegg var det ikke nok hylleplass, så mange av varene lå strødd på golvet. I disken var det tørrvarer som gryn, mel og sukker som blei veid på dårlige vekter og solgt i løsvekt. Sirup og tjære var lagra på tønner, og måtte tappes uten å søle for mye på golvet hver gang en kunde skulle handle slikt. Bestyreren hadde kontoret sitt under loftstrappa, og hadde ikke stort bedre forhold enn betjeninga uten plass til annet enn ett lite bord og to små krakker.
De midlertidige lokalene i min oldmors hus blei forlatt til fordel for litt større lokaler 200 meter sør for gården i 1947/48. Dermed var handleshistorien i huset over.

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...